I vår kultur ser vi stort sett på kroppen som et grovt arbeidsinstrument. Muskler, sener, nerver, årer og innvoller som trenger mosjon, sport og hvile – setet for grunnleggende driftsimpulser: sult, seksualitet, tørst, kort sagt fysiologiske behov.
At erkjennelse og innsikt ikke bare er spørsmål om mental forståelse, men også krever kroppslig grunnlag, synes fremmed for folk flest.
I Vesten legges foreløpig stor vekt på innlæring av formalkunnskap: viten om saksforhold og tekniske relasjoner. I denne sammenheng blir da også kroppen nokså uvesentlig.
Østens tradisjoner derimot ser det helt sentralt å utvikle perifer bevissthet i mennesket. Den utgjøres av en slags dypere sjelskvalitet som manifesteres når vi ikke får tid til å hente inn det rasjonelle. Sagt på en annen måte: den er det i oss som treffer beslutninger og handler når formalkunnskapen ikke er brukbar, enten fordi vi er ute av balanse, ting skjer så raskt at vi ikke rekker å besinne oss. Eller situasjonen er helt ny og krever noe av oss vi aldri har lært å mestre. Det nivå vi da faller tilbake på i oss selv, er hva som forstås med perifer bevissthet. Med Østens termer betegnes dette gjerne setet for visdom, sjelsegenskaper som ikke omfattes av konvensjonell kunnskap, men allikevel er denne overordnet. Graden av erkjennelse viser nivået for den perifere bevissthet.
Hva yoga initierer i oss utover avspenning, ro og mosjon er vel nettopp å vekke til live en iboende, vâr våkenhet. I kraft av sin arketypiske samstemthet med tilværelsens indre orden og retning, gir den nærhet til alt levende i og utenfor oss i den grad vi er åpne for det. Utvikling av perifer bevissthet vil med andre ord si å hente mer av denne ontologiske visjon inn i det hverdagslige liv. Ikke intellektuell eller emosjonell vekst alene er tilstrekkelig, men hele mennesket må delta om prosessen skal nå fullbyrdelse. Da blir også vår kropp mer enn et fysiologisk arbeidsfelt. Det danner plattform for virkeliggjørelse av erkjennelse.