Philip Larkin (1922-1985) regnes som en av Englands fremste poeter det siste århundret. Hans produksjon består i hovedsak av fire sparsomme diktsamlinger fra årene 1945-1974, til sammen litt over hundre sider.
Av Askild Brækkan
Diktene hans «kan gi trøst og glede selv til folk som er skeptiske til poesi», ifølge en kommentator. Det er som om sinnet ditt har ventet på akkurat disse linjene, er en annen treffende karakteristikk. Diktene er hverdagslig direkte, men rytmiske; foruroligende, men med en løftende virkning på leseren.
Larkin ble kalt «England’s other Poet Laureate». Siden 1600-tallet har britene tildelt diktere av nasjonal betydning denne ærestittelen, som vi kan oversette med «laurbærkranset poet». Den gis til én om gangen og på livstid. Larkin ble tilbudt tittelen da den ble ledig i 1984, men avslo.
Som engelskstudent skulle man lese en del klassiske dikt.
Det var mange av dem som ikke traff. Dette, derimot, traff.
They fuck you up, your mum and dad.
They may not mean to, but they do.
They fill you with the faults they had And add some extra, just for you.
Det var den direkte stilen. Den sinte, tidvis brutale stemmen som skjærer gjennom. Men også dypt medfølende. Og alltid like skarpt observerende.
Stemmen tilhører den engelske dikteren Philip Larkin, et langt på vei ubeskrevet blad for norske lesere. Til tross for en liten produksjon og et anonymt liv i en avkrok av Storbritannia, er han en av de sentrale litterære skikkelsene i England.
Det faktum at Larkin er så lite kjent utenfor den engelske språkkrets, blir mer forståelig når man skjønner hvor aktivt Larkin skydde alt som kunne gitt ham blest og omtale; det lille han skrev, står der kun i kraft av hva det er.
Andrew Motion, professor i litteratur og god venn av Larkin gjennom mange år, har skrevet biografien Philip Larkin: A Writer’s Life fra 1993, som vi lener oss mot i denne artikkelen.
Skam
Philip Larkin ble født i Coventry i 1922 som yngste barnet til Eva og Sydney Larkin. Han var et sjenert barn som stammet og hadde dessuten dårlig syn. I huset til familien Larkin kom det sjelden besøk, og de av Larkins barndomsvenner som dristet seg inn, beskriver en dyster og kald stemning.
Begge foreldrene ble oppfattet som intelligente. Moren, som var hjelpeløst hjemmeværende, omtales som svært nervøs, mens faren karakteriseres som en svært dominant
mann som fra enkle kår hadde jobbet seg opp til en prominent stilling som City Treasurer, byens øverste økonomiske ansvarlige.
Larkin sier om sin far at han var streng og kald, at han ignorerte sin hustru og behandlet sin datter som en uverdig. Han var mildere mot sønnen, og gradvis fikk Philip respekt for ham til tross for de store faderlige manglene.
Det kalde og uforsonlige samlivet mellom Eva og Sydney kan forklare noen av kontrastene i Larkins sinn. Da Philip i unge år skal ha betrodd seg til sin far om skammen han alltid følte på, svarte Sydney avvisende: «Du vet ingenting om skam».
I diktet Annus Mirabilis (Det vidunderlige året) ligger skam og lukkethet der som premiss: Sexual intercourse began In nineteen sixty-three (Which was rather late for me) – Between the end of the Chatterley ban And the Beatles' first LP.
Lady Chatterley's Lover var D. H. Lawrence’ beryktete erotiske roman fra 1928, forbudt i England fram til 1960. Den voksne jeg-stemmen misunner de unge deres lettsindighet, for ham selv er det annerledes: Up till then there'd only been A sort of bargaining, A wrangle for a ring, A shame that started at sixteen And spread to everything.
Det er, ikke uventet, et nøye samsvar mellom dette og Larkins egne følelser: Sjenansen
han hadde følt på fra tidlige år, og som spredte seg til alt. Nå er alt endret, men, sukker han i parentes: (Though just too late for me)
Tidlig møte med bøker
Faren Sydney var svært opptatt av litteratur og holdt et rikholdig bibliotek, noe Philip tidlig satte umåtelig pris på. Det var aldri snakk om prisen om det var en ny bok eller ti til samlingen. Sydneys litterære smak påvirket Philip stadig mer, og forfatterne fra hjemmet ble med Philip resten av livet. Dermed kan det se ut til at mye av Larkins fremtidige liv ligger i denne boksamlingen, både hans fascinasjon for tekst og hans dragning mot bibliotek. I tillegg arvet han sin fars organisatoriske talent.
Philip var sint på faren for den nedlatende måten han behandlet sin kone på. Samtidig følte Philip selv en irritasjon mot moren for hennes klagende og uselvstendige vesen.
Andrew Motion mener Larkin hadde sin mors trekk, ikke minst kom de til uttrykk i hans omgang med kvinner. Som vi skal se, ble han stående i en spenning mellom tre kvinner i store deler av livet.
Kritisk til moderne uttrykk
På grunn av dårlig syn, slapp han militærtjeneste og kunne dra for å studere litteratur ved Oxford i 1940. Der dyrket han og vennene en interesse for jazz og litteratur. Som litteraturen ble jazzen en livslang interesse. I årene 1961-71 var han jazzkritiker for storavisen The Daily Telegraph. «Jeg kan leve en uke uten poesi, men ikke en dag uten jazz», sa han.
Larkin foretrakk jazzen fra perioden forut for John Coltrane, Charlie Parker og Miles Davies.
Han beskrev deres modernistiske bebop-jazz som «ikke musikk av lykkelige mennesker».
Hva han mislikte ved modernistisk jazz, var det samme som han mislikte med samtidens diktning: «for smart» og «stygt med vilje». Han følte
moderne diktning hadde fremmedgjort den vanlige leser ved en akademisering som trengte professoral forklaring. Larkin foretrakk det likefremme og melodiøse i diktning, og det samme mente han burde gjelde for jazz.
Biblioteket i hull
I 1955 søkte Larkin stillingen som sjefsbibliotekar ved universitetsbiblioteket i Hull – en stilling han var sikker på at han ikke ville få.
Lederen for ansettelseskomiteen var imidlertid imponert over Larkins veltalenhet og syntes han var «den hyggeligste av kandidatene». Dessuten imponerte uttalelsen fra en av referansene: «Han har evnen til å vurdere problemene, komme til en slutning og deretter raskt handle på den, noe som ikke er en altfor utbredt evne blant akademiske administratorer.» En annen i ansettelseskomiteen skriver: … en høy, sky og alvorlig utseende mann med tykke brilleglass og som stammer litt.
Men alt dette var liksom uvesentlig så snart han begynte å forklare seg om sitt arbeid i Belfast [hvor Larkin jobbet da han søkte].
Det var en stille autoritet når han beskrev, paradoksalt nok, hvordan han lånte ut bøker.
Man kunne knapt tenkt seg et mindre spennende tema når en skal imponere en ansettelseskomite, men han gjorde det intenst spennende.
Dette er en beskrivelse av Larkins diktning; han får det hverdagslige til å funkle.
Larkin utmerket seg i den nye administrative posisjonen, hvor han måtte balansere det mellommenneskelige med å overse byggingen av et helt nytt universitetsbibliotek. Han motiverte stadig sine ansatte med en kombinasjon av effektivitet, høye krav, humor og medfølelse. Selv hans rengjøringshjelp to ganger i uken gjennom mange år, omtalte ham som en humoristisk mann og en hyggelig arbeidsgiver.
Byens overraskelser
Larkin fant seg raskt til rette i Hull, en by akkurat så på siden av ting som navnet kan tilsi for en norsk leser. Han beskriver selve byen som «en forferdelig søppelplass som lukter fisk», «på kanten av ting... på veien til ingensteds».
Perfekt for en særing som ham, altså.
Diktet Here er likevel en makeløs poetisk beskrivelse av byen, «the surprise of a large town»: Here domes and statues, spires and cranes cluster Beside grain-scattered streets, barge-crowded [fylt av lektere] water, And residents from raw estates, brought down The dead straight miles by stealing flat-faced trolleys Push through plate-glass swing doors to their desires – Cheap suits, red kitchen-ware, sharp shoes, iced lollies [slikkepinner], Electric mixers, toasters, washers, driers – Kirkespir og domer, industriavfall, majestetiske statuer, brødristere, billige dresser. En salig blanding, og ingenting er for smått eller for stygt for det poetiske blikk.
Byggingen av det nye biblioteket var en formidabel oppgave. Larkin ble kreditert for å være konkret og løsningsorientert heller enn abstrakt og teoretiserende. Han hadde et «ekstraordinært talent for organisering», var «prinsipielt fleksibel» og suveren på å skape uformelle bånd etter møtene, som en i byggekomiteen beskrev det.
En dikter trer fram
I 1955 kom hans andre diktsamling ut. Den fikk svært gode anmeldelser og solgte godt, men gav ham likevel ikke noen lyst til å søke den litterære scene i London.
Til tross for at Larkin ikke ville være en offentlig person, prøvde han etter beste evne å forklare sitt prosjekt for sine lesere. I 1956 begynte han å skrive regelmessig om poesi for avisa The Guardian – ett av mange eksempler på hvordan han nådde ut i skriftlig form. Motion hevder likevel at Larkin brukte like mye energi på å holde verden på avstand som på å forklare seg for den.
Han hadde arvet en streng arbeidsetikk fra sin far, og hans stjerne funklet stadig sterkere på den litterære himmelen. Han fikk flere generøse tilbud, blant annet et professorat i poesi ved Oxforduniversitetet. Men han var overbevist om at han måtte ha en ordentlig jobb slik at han ikke endte opp som en karikatur av en forfatter som dasset rundt i slåbroken hele dagen. Her tenkte han antakeligvis riktig; han trengte de ytre kravene for ikke å falle permanent ned i sitt indre mørke. Første strofe av Aubade, som ble skrevet etter fylte femti, lyder: I work all day, and get half-drunk at night.
Waking at four to soundless dark, I stare.
In time the curtain-edges will grow light.
Till then I see what’s really always there: Unresting death, a whole day nearer now …
Som filosofen Nietzsche, stirrer han inn i det meningsløse. Men jobben kaller ham inn fra tungsinnet. Diktet avsluttes med: The sky is white as clay, with no sun.
Work has to be done.
Postmen like doctors go from house to house.
Trekant-forhold
Før han kom til Hull, hadde han innledet et forhold til Monica Jones, en skarp og rappkjefta litteraturforeleser. I Hull startet han så et forhold til den yngre bibliotekaren Maeve Brennan, som fikk frem romantikeren i ham. Men så lenge de ikke var gift, nektet den strengt katolske Bren-
nan Larkin å ta det siste steget opp i sengen hennes.
I 18 år pågikk trekant-forholdet, som slet på begge kvinnene, ikke minst Monica. På dikterisk vis, fortalte han Monica hva han følte for Maeve i diktet Broadcast: «I think of your face among all those faces, Beautiful and devout …». Monica ble rasende og skrev mengder med sarkastiske og sinte brev til Larkin, før støvet la seg og en slags normalitet innfant seg. Omsider tok forholdet til Maeve slutt. Fra 1978 og frem til sin død i 1985 levde han med den første, Monica.
I diktet Talking in Bed reflekterer fortelleren over den paradoksale avstanden mellom de to i senga: T alking in bed ought to be easiest, Lying together there goes back so far, An emblem of two people being honest.
Likevel klarer de ikke å være nær hverandre: At this unique distance from isolation It becomes still more difficult to find Words at once true and kind, Or not untrue and not unkind.
Hva var det som stoppet ham og kompliserte ting når det gjaldt kvinner? Kanskje var det frykten for å bli bundet. Eller for konflikter.
Forholdet mellom hans mor og far fremstod som et skrekkeksempel på en ødeleggende relasjon.
Til en venn sier han: Jeg har både min mor og min far i meg, og det er årsaken til min passivitet. Det er fascinerende hvordan deres 30-årige kamp fortsetter i min søster og meg. I min søster er det far som vinner, jeg håper det er mor som vinner i meg.
Motion hevder Larkin brukte morsfiguren til å holde Monica og Maeve på avstand. At hun har vært en formidabel tilstedeværelse i ham, synes klart.
Monica mente han slet med et polarisert forhold til kvinner: Enten romantiserte han dem eller så var han fordømmende. Maeve sa det var hans motsetningsfulle personlighet hun falt for: medfølende og syrlig, beskjeden og markant, makeløst intellekt som elsket det ordinære, eremitt og avhengig av nære venner, livende redd for å tale og en glimrende taler, intenst opptatt av cricket og jazz og fascinert av boksing og gregoriansk kirkesang.
Velferdssubpoesi og det uendelige blå
Diktsamlingen The Whitesun Weddings kom ut i 1962 og delte kritikerne i to leire. Noen mente det Larkin skrev var commonplace, de andre mente han beskrev menneskets kompleksitet på en formfullendt måte og i et lett tilgjengelig språk.
I en samtale med dikteren Betjeman beskriver Larkin seg som «en miserabel type som skriver en slags velferdssubpoesi». Han føyer til en karakteristisk underdrivelse som gjør seg best på originalspråket: «Doing it well, perhaps.» Med uttrykket velferdssubpoesi sikter Larkin trolig til at hans diktning er en møteplass for en grå, engelsk etterkrigsmaterie og en tidløs ånd.
Han starter ofte med å beskrive det mistrøstige hverdagslivet. Men med ett zoomer han ut i en vidvinkel som omfatter mer enn bare der og da – bevegelsen er til og med gitt et navn: the Larkin zoom.
Av og til drister han seg også til å skyte en gylden pil av håp ut i det uendelige blå. High Windows begynner med en aldrende, grovkornet fortellerstemme som undrer seg over hvordan det hadde vært å være ung nå:
When I see a couple of kids And guess he’s fucking her and she’s Taking pills or wearing a diaphragm [pessar], I know this is paradise Everyone old has dreamed of all their lives— Bonds [forpliktelser] and gestures pushed to one side Like an outdated combine harvester [skurtresker], And everyone young going down the long slide To happiness, endlessly Fortellerstemmen spør seg hvordan det hadde vært å leve uten frykt og skam, før diktet raskt tar en helt annen retning i siste strofe når det zoomer ut og opp: Rather than words comes the thoughts of high windows: The sun-comprehending glass, And beyond it, the deep blue air, that shows Nothing, and is nowhere, and is endless.
Biografen Motion ser en eskapisme her. Diktet starter med et raseri over det lettsinn Larkin aldri opplevde som ung, en frustrasjon over å ha to damer gående på gress uten å føle han kommer videre med noen av dem. Da blir det lettere å forsvinne ut i intet. For mange lesere derimot, har denne siste strofen noe lyst og håpefullt ved seg.
Det som blir igjen, er kjærlighet
An Arundal Tomb reflekterer over et middelalder-gravsted utformet som to mennesker, et ektepar, som ligger ved siden av hverandre, hennes hånd i hans. Larkin balanserer her det ømme, nærmest sentimentale med det kyniske.
Han finner et «hint of the absurd – The little dogs under their feet», og han påpeker at ekte-
parets langvarige troskap i sten, deres «stone fidelity», var noe «They hardly meant». Men ved å ha ligget slik i hundrevis av år, har de bevist en nesten-sannhet for oss alle: Det som blir igjen etter oss, er kjærlighet. … and to prove Our almost-instinct almost true: What will survive of us is love.
I en notatblokk har Larkin skriblet i margen: «Kjærlighet er ikke sterkere enn døden bare fordi statuer holder hverandre i hånden i seks hundre år.» Det er den kyniske Larkin. I et senere intervju sier han imidlertid: «Jeg tror det som overlever oss, er kjærlighet, enten i den enkle biologiske betydning, eller rett og slett som det å respondere på livet, gjøre det lykkeligere, selv om det bare er for spøk.» Det er som han ikke klarer å bestemme seg for om han skal gi seg hen eller ei. Det var hyggelig å møte Monica i helgene, men det var også nok. Samtidig skrev han lange, smertelige brev hvor han forsøkte forklare henne hvorfor det måtte bli sånn; hele 2000 av dem i løpet av deres samliv.
Motion, som jo også var Larkins venn, skriver at mens Larkin levde, trodde han at dikteren var besatt av døden. Men når han leser diktene
fortløpende, ser han en person med en intens dragning mot kjærlighet og samliv.
Jeg går til det uunngåelige
Å bli femti forsterket Larkins svartsyn. At en kjent biograf ville skrive hans liv og at BBC ville portrettere ham, var hyggelig, men for ham også et bevis på hans ufravikelige ferd inn i glemselen. Han avsluttet sitt tiårige oppdrag som jazzanmelder. Han satt tom og ensom på kveldene i ruinene av sitt liv. Slik følte han det i alle fall.
Landet trengte en ny Poet Laureate – en laurbærkranset nasjonalskald. Han var lettet over at han slapp. Det passet seg ikke når han ikke lenger skrev dikt, mente han. Det er imidlertid ikke helt sant at han hadde lagt diktningen på hylla; et av hans beste – Aubade – skrev han i 1977, som 55-åring.
I Sad Steps ser en gammel mann ut av vinduet etter å ha bli vekket av blæra: Groping back to bed after a piss I part thick curtains, and am startled by The rapid clouds, the moon's cleanliness.
Mens diktere tradisjonelt ser på månen som en romantisk venn, ser den ensomme jeg-personen den her som «High and preposterous [latterlig]
dit på den romantiske medaljongen. Månen Is a reminder of the strength and pain Of being young; that it can't come again, But is for others undiminished somewhere.
Mens moren Eva ble en gammel dame og døde som 91-åring i 1977, døde Sydney lenge før, som 63-åring. De siste årene ble Eva stadig mer dement – «The whole hideous, inverted childhood» som Larkin kaller det i The Old Fools. I Home is so Sad beskriver han en tomhet.
Det er som om hjemmet vil lokke tilbake den siste beboer, men mislykkes og står som en vissen blomst: Home is so sad. It stays as it was left, Shaped to the comfort of the last to go As if to win them back. Instead, bereft [fratatt] Of anyone to please, it withers so …
I Money blir oppsparte penger et bilde på et ubrukt liv. Og han erkjenner: «You can’t put off being young until you retire». Nå er tiden gått, kveldssolen er her og alt er trist. Den grunnleggende følelsen er å ikke ha levd i tilstrekkelig grad: I listen to money singing. It’s like looking down From long french windows at a provincial town, The slums, the canal, the churches ornate and mad In the evening sun. It is intensely sad.
I mange år hadde Philip vært sikker på at han ikke ville bli eldre enn faren. Som 62-åring fikk han konstatert svulst i spiserøret. Han var overbevist om at hans tid var kommet, og ringte rundt til de nærmeste. Maeve husker samtalen meget godt. Deres forhold hadde kjølnet de siste årene. Hun var derfor overrasket over in-
tilgi ham og minnes de gode stundene de hadde hatt sammen.
Inngrepet avdekket fremskreden kreft. Rett etter operasjonen spurte han Monica hvor lenge hun trodde han hadde igjen. Seks måneder gjettet hun. «Å, ikke mer», sukket han. Hun fikk rett. Et halvår senere døde Philip Larkin.
De siste dagene hadde han vært borte vekk i smertestillende. Mannen ville vært livende redd om han hadde vært våken, mente de nærmeste. Hans siste ord til sykesøsteren som holdt ham i hånda den natten var: «Jeg går til det uunngåelige».
Avisene var fulle av lovord om «den største samtidige poeten i vårt språk», han som «brydde seg mest om det vi alle bryr oss mest om».
Livet kollapset rundt Monica. Ingen utenfor deres indre krets hadde visst om deres samliv.
Hun var selv syk. Enke uten tittel. Hun som alltid hadde ønsket at de skulle gifte seg. Hun som hadde vært hans beste kritiker og egget ham til å skrive den gang på 50-tallet da han hadde gitt seg selv opp. Nå druknet hun sorgene i alkohol. Man oppdaget knapt at hun ikke var i begravelsen. To måneder senere var det en stor minnegudstjeneste i Westminster Abbey. Da var Monica til stede og gikk først ned midtgangen. Det var på Valentinsdagen.
Søkeord:
litteratur, eksistensielt, psykologi, meditasjon, forsoning, poesi, larkin, motstandskamp, berlin, resilience, frihet, dannelse, identitet, livsvalg, Skrivekunst, bokomtale, menneskenaturen, samfunn, filosofi, dyade