Dyade 1988/01: Det larmende fellesskap - Om kinesisk folkesjel
Dette nummer av Dyade bygger på anekdoter og historier fra mitt møte med kinesere i Kina, Hongkong og Taiwan. Jeg har ikke skrevet en reiseskildring. Isteden har jeg forsøkt å se hva anekdotene forteller om det kinesiske sinn. Hvilke psykologiske særtrekk er det som spiller seg ut når kineserne oppfører seg annerledes enn oss? Hva sier disse historiene oss om den kinesiske folkesjel?
- Produkttype
- Dyade
- Språk
- Norsk
Tilskuer og deltager Når jeg forteller hvor opptatt jeg er av kinesisk folkesjel, siterer kineserne gjerne høflig et av sine mange ordtak: «Deltageren forblindes, tilskueren ser klart» (dang ju zhe mi, pang guan zhe qing). Med det mener de at jeg som utlending har muligheten til å se kinesernes særegenheter tydeligere enn de selv, fordi jeg står utenfor deres kultur. Jeg er en tilskuer, ikke en deltager. At kulturelle særtrekk av og til oppfattes lettere av tilskueren enn av den som har begge ben plantet oppi kulturen, er sikkert riktig. Hverken kineserne eller andre folkeslag er seg bevisst alle sine psykologiske mønstre. Men intet er galere enn å tro at «tilskueren ser klart». Tilskueren forblindes også, ikke av den kulturen han studerer, men av sin egen kulturelle bakgrunn. Enkelte hevder til og med at reiseskildringer sier mer om den som reiser, enn om stedene som beskrives.
Hva man legger merke til i en fremmed kultur, og hvordan man fortolker det man ser, er i høyeste grad avhengig av hvor man selv kommer fra. Det er påfallende at blant alle de bøker jeg har lest om Kina, er den jeg kjenner meg best igjen i, skrevet av to svensker (Leijonhufvud & Engqvist: Kineserne, Oslo 1986). Det har nok delvis å gjøre med at boken er godt skrevet. Men kanskje kommer det også av at svensker og nordmenn møter det kinesiske samfunn med omtrent de samme kulturelle briller. Møtet med kulturelle forskjeller kan være svært ubehagelig. Når man oppholder seg i Kina, er det derfor alltid fristende å oppsøke venner hjemmefra, slik at man får utløp for all frustrasjonen. Kanskje stikker man bare hodet inn i den fremmede kulturen av og til når man føler for det. En slik holdning er høyst forståelig. Men på denne måten blir man aldri tvunget til å modifisere sine egne forståelsesrammer. Først når man har sin sosiale basis i kinesiske miljøer, blir man nødt til å se kineserne med deres øyne, ikke bare ens egne. Man må sørge for å bli presset inn i rollen som deltager, ikke bare tilskuer.
Møtet med det fremmede gjør det også lettere å se vår egen kultur med tilskuerens øyne. Vi blir ikke klar over egne kulturelle særtrekk før vi ser dem i kontrast til noe annet. Kanskje finner vi at det vi først oppfattet som karakteristisk for et annet folkeslag, egentlig er ganske vanlig, og at det er vi vester-lendinger som er spesielle. Artiklene som følger, handler derfor ikke bare om kinesere. De handler også om oss, om vår psykologiske stil, om norsk — eller kanskje nordeuropeisk — folkesjel.
Psykologisk fokus «Har du spist?» sier ofte kineserne til hverandre når de møtes — omtrent som vi sier goddag. Hvorfor gjør de det? Det finnes flere mulige fortolkninger av denne vanen. En sosiolog ville kanskje fokusere på den rolle sulten har spilt i det kinesiske samfunn helt opp i vår tid. Så sent som rundt 1960 regner man med at over 20 millioner mennesker døde av sult etter at en av Maos feilslåtte kampanjer hadde ødelagt den ene kornhøsten etter den andre. Også mine taiwanske venner kan fortelle hvor sultne de ofte var under oppveksten i 60-årene. Kineserne har hatt god grunn til å være opptatt av om maven var fylt eller ei. Jeg betviler ikke riktigheten av denne sosiologiske analyse. I disse artiklene er jeg imidlertid ikke primært opptatt av de ytre samfunnsmessige faktorer bak kinesernes adferd, men av de indre psykologiske. Fra denne synsvinkel kan man se utsagnet «Har du spist?» som uttrykk for kinesernes spontane opptatthet av andres velbehag, en slags omtanke som preger hele den kinesiske psykologi og samværsform. En slik fortolkning finner rikelig av støtte i andre vaner og uvaner typiske for kineserne.
Man kunne godt gå mye lenger enn jeg har gjort i å spekulere rundt de psykologiske mekanismer som ligger bak kinesernes adferd. Kanskje er for eksempel «Har du spist?» uttrykk for en slags kollektiv oral fiksering, slik Sun Lung-kee antyder i boken Den kinesiske kulturs dypstruktur (Zhongguo wenhua de shenceng jiegou, Hongkong 1985). Ved å ta utgangspunkt i psykodynamisk teori kunne man utvilsomt stille en mengde interessante spørsmål når det gjelder utviklingen av kinesernes særtrekk. Jeg håper å kunne ta opp denne tråden ved en senere anledning. Noen vil kanskje savne et ord om Konfucius i behandlingen av kinesisk folkesjel. Det er vanlig å se konfucianismen som selve hjørnestenen i kinesisk kultur, som opphavet til kinesernes gruppeorientering og deres tendens til å etablere autoritære, ulikeverdige relasjoner.
De såkalte «konfucianske verdier» tar nettopp sikte på å regulere forholdet mellom mennesker. Men selv om det snart er to og et halvt tusen år siden Konfucius gikk rundt og talte til sine elever, er det helt klart at disse verdinormene eksisterte lenge før hans tid. Konfucius selv oppfattet seg ifølge kildene som en formidler av tradisjonen, ikke som en fornyer. At den konfucianske tradisjon har hatt enorm innflytelse på kinesisk kultur og samfunn, er det ingen tvil om. Men jeg er ikke sikker på at kinesernes grunnleggende psykologiske orientering ville ha vært så fryktelig forskjellig uten. Og om jeg nå tar feil, eksisterer iallfall kinesernes psykologiske særtrekk også uavhengig av konfuciansk filosofi.
Sinnets motsetninger
Hva er det som særpreger den kinesiske folkesjel? Skal man lete i litteraturen etter svar, blir man raskt forvirret. De beskrivelser man finner, er mildest talt motstridende. På den ene side har man et vell av litteratur om kinesernes harmoniske forhold til gruppen og naturen, deres evne til å se bort fra egne behov, for å ivareta fellesskapet. På den annen side har man slike beskrivelser man finner i Bo Yangs essay «Den heslige kineser» (Choulou de Zhongguoren). Bare sammenlign de to sitatene under: ...det er gruppa som står i sentrum i den kinesiske livsforma. Individet må lære seg å leve i eit balansert samarbeid med andre menneske, i eit ordna, harmonisk forhold til naturen... Også tenåringen er høfleg og ansvarsmedviten. Anten han arbeider, studerer eller leikar, oppfører han seg slik gruppa krev det. (Ping-chia Kuo: Kina, Oslo 1965 s. 17-18)
En av de egenskaper kineserne er kjent for, er tilbøyeligheten til å krangle innbyrdes ... De tretter med hverandre uansett hvor de er. Det virker som kroppen deres mangler de cellene som gjør de fleste menneskelige vesener i stand til å samarbeide. (Bo Yang: «Choulou de Zhongguoren», her oversatt fra Barme & Minford: Seeds of fire, Hong Kong 1986 s. 172). Begge forfatterne, både Kuo og Bo, har god kjennskap til vestlig såvel som kinesisk kultur — ingen skulle være bedre kvalifisert til å uttale seg om kinesernes særtrekk. Hvordan kan deres beskrivelser bli så vidt forskjellige? Er det mulig at ett og samme folk kan bære i seg så motstridende egenskaper? Selvfølgelig er det mulig! Helstøpt og entydig er intet menneske, langt mindre et helt folkeferd. Begge sitatene over er mer eller mindre sanne beskrivelser av den kinesiske folkesjel. Men i en viss forstand er de også begge dypt usanne, fordi ingen av dem gir en forståelse for de nesten uforenlige motsetninger som presser på i det kinesiske sinn. Kuo fokuserer altfor ensidig på kinesernes gruppeorientering. Han gjør det umulig for oss å forstå hvorfor kinesere har så vanskelig for å samarbeide, hvorfor de så lett ryker i krangel, og hvorfor man ser så mye hensynsløs adferd f.eks. på kinesiske veier. Intet av dette passer inn i hans idealbilde. Bo driver på sin side en nesten monoman jakt på kinesernes svakheter. I hans beskrivelse er alle positive trekk forsvunnet. Hans aggresjonsutslipp er kanskje uttrykk for et forståelig opprør mot den glansbildeaktige fasaden kineserne ofte forsøker å presentere utad. Men særlig balansert er det ikke.
Menneskesinnet har sitt eget regnskap, med egne poster for både hat og kjærlighet, egoisme og selvoppofrelse, distanse og nærhet. De impulser som skyves unna i én sammenheng, dukker gjerne opp, kanskje i forkledd form, i en annen. Hver av de seks artiklene i dette nummer av Dyade tar for seg én side ved kinesernes psykologiske stil. Sett under ett kan beskrivelsen virke full av selvmotsigelser. Men den er neppe mer selvmotsigende enn det kinesiske sinn. Tvert imot rommer kinesernes psyke — i likhet med vår egen — langt mer komplekse motsetninger enn noen få artikler kan formidle.
Kinesisk folkesjel — innledende ord
Kinaputtenes hjemland — det manglende privatliv
Det hemmelighetsfulle jeg — kinesernes ivaretagelse av det
personlige
«Atmosfæren av menneskelig følelse» — omsorg og omtanke
i kinesisk hverdag
Den autoritære omsorg — og trangen til avhengighet
Med «følelser» som kapital — korrupsjon i Kina
Når impulsene slipper løs — aggressivitetens veier ut
Litteratur om kinesisk folkesjel