Monika Wirkkala
Meditationslärare i Acem. Avdelningschef på Svenska institutet.
Det er sommervarmt ute. Varmen holder seg i rommet. De lyse gardinene er trukket for, blafrer litt i vinden. Her er man samlet etter fire timers meditasjon den tredje dagen på en retrett. To kvinner, to menn, en veileder. Samtalen begynner, litt dvelende og ettertenksomt.
”Meditasjonen min var uklar i dag. Vet ikke riktig hva jeg var inne i. Hadde følelsen av å sitte fast i noe. Metodelyden også. Det var ikke lett å få flyt i gjentagelsen. Så forsvant tiden. Jeg var borte. Kom tilbake til metodelyden igjen, og det løste seg på sett og vis. Tiden gikk fort.” Mannen blir
stille. Blikket søker seg langt bort.
Da sier den unge kvinnen: ”Jeg drømte. Vi hadde vært på ferie og skulle hjem. Det var stor ståhei i huset vi leide. Foreldrene mine sa at jeg måtte holde orden på alle tingene mine som fløt omkring. Men da jeg begynte å pakke den sammen, oppdaget jeg at ikke bare var mine, men også min brors og mors ting. Så holdt jeg opp noe og ropte sint: Skal den kastes, hva? Eller skal den være med? Sånn holdt jeg på.» Hun blir stille en stund, ettertenksom. «Jeg får tanker om at det har noe å gjøre med min rolle i familien ... jeg skal ordne opp, få skikk på alt.»
Hun ser seg rundt. Døren ut mot sommeren
står åpen. Et insekt surrer. En svak vind tar tak
i foldene i gardinen.
«For meg var det rastløst i dag», sier så den
middelaldrende mannen, vipper med foten og
skifter stilling. «Jeg vet ikke helt hva jeg gjorde.
Sov en del. IGJEN! Forstår ikke hvor all den
trettheten kommer fra. Eller kanskje, jo. Har jobbet
mye, og familie og barn krever sitt. Ønsker at jeg
kunne være mer nærværende i meditasjonen og
i det jeg gjør, i hverdagen også. Mister mye når
jeg ikke er til stede mentalt.»
Insektet surrer videre. Finner ikke veien ut. Virrer
omkring og finner ikke vindusåpningen. Kjenner
ikke draget i luften. Innestengt i sine sirkler.
«For meg kretset tankene rundt hva jeg skal si
her i gruppen, det kom jeg tilbake til rett som
det var. Veiet att og fram, vurderte. Jeg har nok
en tendens til å oppfylle forventninger, tror jeg,
gjøre det riktige, være til lags. Prestere. Hvorfor?»
funderte den middelaldrende kvinnen.
Hun ser seg rundt i gruppen, deretter på den
unge kvinnen med drømmen: «Jeg var også den
som ordnet opp i min familie, tok ansvar. Men
egentlig var jeg for ung til det, bare et barn. Nå
ordner jeg opp i meditasjonen. Sorterer tanker ...
vil at det skal se pent og ryddig ut.»
Klokken ringer svakt. Tiden er ute for denne gang.
Den middelaldrende mannen reiser og vifter insektet
ut gjennom vinduet, vender seg: «Noen som skal
bade?»
Dette er en antydning, en liten flik av hvordan
en veiledningsgruppe kan arte seg etter lengre
meditasjoner på en retrett. En fast gruppe møtes
med en eller to ledere hver dag, deler erfaringer og
refleksjoner som settes i gang av meditasjonen. Det kan
handle om den enkelte lydgjentagelse, om holdninger,
om det som dukker opp i spontanaktiviteten. Bilder,
tanker, drømmer, mønster hos den enkelte spiller
sammen i gruppen og gir form til ny innsikt.
Oppgaven er å skape et indre miljø som er åpnere,
friere og mer aksepterende. En regulær ukesretrett
innledes med meditasjoner på to til fire timer og
øker til seks på det meste. For de aller fleste går
det overraskende lett. Så mye annerledes enn
hverdagsmeditasjonene er ikke meditasjonen på en
retrett, men å meditere lenger over flere dager gjør
at vi ser oss selv tydeligere.
Acem er ganske alene om å kombinere meditasjon
og veiledningssamtaler. Å forstå mer av seg selv
gjennom prosessorientert veiledning er unikt for
Acem-meditasjon, der samtalen etterpå er åpen og
styrt av den mediterendes initiativ og tematikk.
Samtalen er undersøkende, vi finner ord erfaringene i
meditasjonen og går inn i dem på nytt. Fører tankene
videre. Assosierer. Bearbeider.
Samtalen kan være emosjonelt aktualiserende og
dermed også avlastende, gi økt forståelse om oss
selv og våre handlingsmønstre, slik de opptrer i
meditasjonen. Derfor har veiledningen fokus både
på spontanaktivitetene (inkludert de vurderinger
vi gjør av oss selv underveis), følelser som dukker
opp og egenaktiviteten med metodelyd og ledighet.
Holdningen i veiledningssituasjonen er den samme
som i meditasjonen: åpen, aksepterende, ledig.
Veiledningssamtalen er altså en fortsettelse av
meditasjonen. Vi forsøker å formulere oss om vår indre
verden i en ytre relasjon. Noe som medfører at det som
var i meditasjonen, blir sett og mottatt ennå en gang.
Og at det deles med andre. Slik blir bearbeidelsen
sterkere. Den ytre manifestasjonen er viktig, den tar
oss et steg videre. Det er lettere å akseptere sider av
oss selv når andre lytter og tar imot.
I løpet av en retrettuke får vi tid til å «hvile» i det
som er livet. La stemninger, metatanker, selvbilder,
fragmentere av ulike slag, kroppsfornemmelser og
slikt få surre, ta plass, kanskje legge seg til ro og iblant
bli avsluttet. Tematråder går sammen, en tanke vekker
et minne, en assosiasjon knyttes til en annen. Det er
et velgjørende dypdykk som gir verktøy og kraft til
å håndtere det vi har rundt oss.
Det er med andre ord viktig å snakke om det vi gjør
i meditasjonen, snakke om handlingen. På en retrett
er du alltid der du skal være i din meditasjon, uansett
hva som spiller seg ut, det være seg tretthet, rastløshet,
at metodelyden «krangler» eller annet. Vi kan ønske
oss en annen indre virkelighet, men i meditasjonen
er vi alltid der det er viktig å være, der vi har noe vi
kan forandre. Der vi har mer liv å erobre.
Nå venter alle sommerens muligheter til å fordype
oss i vår meditasjon og vår prosess. En uke med
meditasjon er en mulighet til å flytte grenser, utvide
våre indre rom.