"Følelser og kropp henger sammen. Jeg leste om en sjuåring som lurte på hvordan sommerfuglene hadde kommet inn i magen hans før skolestart. På jobben prøver vi å lese både smerter eller tilfredshet på grimaser og pust når pasientene mangler ord. Likevel er det vanskelig å sitte stille og meditere når hodepinen sniker seg innpå, ryggen strammer seg, eller uttrykket om maur i kroppen oppleves virkelig. Noen opplevelser sitter i kroppen lenge etter de er over, som angst eller forsvar som ikke er står i forhold til situasjonen nå. I Acem-teorien er det også blokkeringer og spenningsrestersom forhåpentlig nedbrytes, ikke forsterkes når de dukker opp?
Det hadde vært godt med mer motivasjon og råd for hvordan takle det å sitte og meditere ut den fastsatte tiden. Problemet er at meditasjonen på slutten oppleves ubehagelig, til dels kaotisk, og meningsløs. Jeg ender i en vurdering av tidsbruk i forhold til de andre nyttige tingene jeg burde gjort. Blant annet har meditasjonen gitt meg tid og struktur. Handlingskravet/ønsket er stort, tidligere spratt jeg opp for å komme i gang. Reaksjonen er for så vidt kjent? Handling eller tilbaketrekning for å komme ut av en vanskelig situasjon.
Jeg vet at det forhåpentlig foregår nyttig bearbeiding i kaoset, men jeg får ikke tak på metodelyden og kjenner meg hjelpeløs.
Når jeg skriver, ser jeg at det jeg setter ned er kjente spørsmål jeg har hørt mange svar på. Det er klargjørende å sette noe ord på tingene selv. En ting er å vite noe om problemstillingene, noe annet å kjenne igjen og oppleve kunnskapen når følelsene tar over og/eller metatankene forteller at en ikke strekker til. Å sende tankene til noen er også en trening i å dele det usikre. Dermed sendes de til dere."
SVAR:
Vanligvis gir meditasjon god avspenning og hvile. Da er det lett å sette av tid. I perioder kan det oppleves annerledes, kanskje særlig når stress melder seg. Du skriver at det kan kjennes meningsløst å sitte der. Hadde det vært bedre å gjøre noe ”nyttig”?
Situasjonen du beskriver er preget av motstand. Noe i deg vil ikke avspenning, vil ikke kjenne på det som er der. Du har en trang til å komme bort fra det, og avslutte meditasjonen før tiden.
Samtidig vurderer du din egen innsats som ubehjelpelig. Du kjenner deg hjelpeløs i møtet med uro og kaos. Metatankene ligger under og dømmer det du gjør. Du får det ikke til, mestrer det ikke. Metatankene har innebygget målekriterier for hva som er bra og dårlig: Du burde jo klare å mestre uro og kaos, i den forstand at du får det bort? Metatankene legger ingen verdi i å være tilstede i uro og kaos, å kjenne på det som er der uten å måtte forandre det. Her kommer din egen vurdering og motivasjon inn. Du skal ikke mestre å ha en tydelig og klar lyd når omstendighetene er slik de er. Du kan ikke vente at det skal oppleves nyttig å sitte der med maur i kroppen.
Det er interessant at du ønsker å handle når du opplever motstand, og at du kjenner igjen dette fra livet ellers. Handling kan representere motstand mot å kjenne på følelser. På den annen side er mange handlinger utledet fra overskudd som du får fra meditasjon, og som du har mye glede av. Acem-meditason bringer deg således stadig til grensene for hva du orker å gjøre og hva du orker å føle på.. Personlighetsutvikling med meditasjon er ikke å nå en bestemt tilstand av ro og balanse, men stadig søke ubalanse for å få mulighet til å utvide eget handlings og følelsesregister.
Motivasjonen til å komme gjennom urolige faser kommer når vi erkjenner at vi ikke skal gjøre så mye under meditasjon. Forsøke å gjenta lyden med ledighet, ja, men ingen krav til tydelighet eller fullstendighet. Kravene til egen innsats må senkes i tråd med utfordringene. Forandringen kommer først når vi lar være å streve med forandring.