Rolf Brandrud
Meditasjonslærer Rolf Brandrud døde 30.12.2020. Mange har hatt glede av hans nærvær og engasjement. Les minneord ved Acems stifter Are Holen.
For tyske krigsbarn og -barnebarn var det traumatiske krigserfaringer og et følelsesfattig oppvekstmiljø.
Rolf Brandrud
For oss i det fredelige og oljerike Norge har det vært helt andre utfordringer. Det kan være alt, like fra tap av nære, av helse, jobb eller kjærlighet - og ned til stress og rester fra en travel hverdag. Det viktige er ikke innholdet i utfordringene i seg selv, men hvordan vi evner å møte dem og gradvis lære å mestre dem. Tysklands emosjonelle etterkrigshistorie tydeliggjør allmenne trekk i ethvert menneskes arbeid med å mestre sitt livs utfordringer. Fortielse får ikke uforløste følelser til å forsvinne. Det kan fjerne innholdet som samtaletema, men de uforløste følelsene lever videre i sinnet - om ikke på det bevisste plan, så i understrømmene som dukker opp i nattlige mareritt, avslappede situasjoner og i overreaksjoner på bagateller som vekker minner. Traumene lever også videre i de neste generasjo ner, skriver sosialpsykologen Angela Moré, profes sor ved universitetet i Hannover: Traumatiske erfaringer som ikke blir bearbeidet og integrert, blir ikke bare en livslang belastning for dem som ble rammet. De viser seg også hos etterkommere i drømmer, fantasier, selvbilder, følelsesreaksjoner ubevisst styrte handlin ger. Og dette gjelder enten de uforløste følelsene knytter seg til dramatiske krigshendelser som krig, bombing og flukt, eller mer allmenne hen delser i livet som ulykker og tap av jobb, helse eller nær familie. Dette er det også biologiske forutsetninger for, som Turid Berg-Nielsen skriver i den foregående artik kelen om epigenetikk og generasjonsoverføring av stresstoleranse. FRA FOR.TIELSE TIL ÅPENHET I dag er Tyskland inne i en erindringsbølge hvor det kommer stadig nye bøker om krigsbarnas og krigsbarnebarnas erfaringer. Tiden kan være én faktor. 70 år etter krigsslutt har gitt en avstand til krigserfaringene som kan gjøre det lettere å snakke om dem. Krigsbarnas alder er en annen - i spennet mellom 70 og 85 år er tiden i ferd med å renne ut for å gjøre opp status for sitt liv og se på hva som kom til å forme det. Krigsbarna er mellom 70 og 85 år, tiden er i ferd med å renne ut for å gjøre opp status En tredje faktor kan være alliansen mellom krigs barn og krigsbarnebarn i å se på hva som har for met deres liv. 1968-erne gikk til angrep på "Hitler generasjonen" av krigsvoksne for deres mangel på selvoppgjør. Det førte til rettsgransking av sam funnstoppers nazifortid og innskriving av holo caust i skolens historiebøker, men i liten grad til en mer allmenn selvransaking i tyske familer. I 2005 var de krigsvoksne som var delaktig i nazismen, stort sett døde. Krigsbarna var ofre, og deres barn var ofre for det oppvekstmiljø krigsbelastede for eldre var i stand til å skape.Og de har en felles in teresse i å forstå mer av det. En ny kulturell åpenhet kan sees som en fjerde fak tor. Den startet med Günter Grass' roman Im Krebs gang (2002) hvor han skildret tyskere også som krigsoffer, fortsatte med Sabine Bodes Den glemte generasjon. Krigsbarna bryter sin taushet (2004) og er etter hvert blitt etterfulgt av en lang rekke erin dringsbøker. Krigstraumene var ikke lenger noe en måtte leve med alene.
Acem-meditasjon gir tilgang
Tallmessig er bidraget Acem-meditasjon har gitt til Tysklands vei fram mot en ny åpenhet omkring sine krigstraumer, svært lite: 4000 tyske Acem mediterende utgjør ikke mer 0,005% av landets 80 millioner innbyggere. Men det har vært et vesent lig bidrag for dem som har blitt berørt. Og som en selvadministrert teknikk for å komme i kontakt med og åpne for bearbeidelse av uforløste følelser, er Acem-meditasjon interessant både i forbindelse med tyske krigstraumer og mer generelt. I essens er Acem-meditasjon en mental teknikk som gir det som spontant spiller seg ut i sinnet av tanker, inntrykk og stemninger, maksimal fri het - og hvor utøveren med sin viljestyrte aktivitet samtidig blander seg minst mulig opp i å styre, re gistrere eller analysere innholdet i denne spontan aktiviteten. Tilgang også til deler av det som normalt ikke er tilgjengelige for den bevisste tanke Utøvelse av metoden gir økt tilgang til eget indre liv - også til deler av det som normalt ikke er til gjengelige for ens egen bevisste tanke. Etter medi tasjonen har utøveren dette med seg i form av min ner om fragmenter, stemninger, bilder eller tanker -og kan i veiledningsgruppen assosiere omkring dette og gradvis gjenkalle noe som etter hvert kan bli til mer helhetlige minner og historier knyttet til formende erfaringer i livet. Og dette gjelder enten de aktuelle utfordringene man står overfor, er å utvikle en ny åpenhet over for senvirkninger av tyske krigstraumer eller helt andre typer spontant innhold i sinnet.
Fra vertikal til horisontal lojalitet
En av livets sentrale utfordringer er å frigjøre seg tilstrekkelig fra sine vertikale lojalitetsbånd til for eldre for å kunne utvikle nye horisontale lojalitets bånd til en partner og kunne etablere sin egen lille kjernefamilie. Det sier den ungarsk-amerikanske psykoterapeuten Ivan Boszormenyi-Nagy (1920 -2007). Han regnes som en av grunnleggerne av moderne familieterapi og er kjent blant annet for sine tre-generasjonsterapier. Synspunktet er relevant i denne sammenheng. gjennomgående trekk ved krigsbarnas barn, sier Sabine Bode med basis i utallige møter med denne generasjonen, er at svært mange av dem har van skeligheter med å etablere nære forhold. Og om de gjør det, opplever de ofte forholdene som ubeha gelige, og de utsetter i det lengste å sette barn til verden. Dette ser hun i sammenheng med lojalitet overfor krigsbelastede foreldre - jfr "festningsfa milien" Schneider, s. 40. Når to individer møtes, skriver Nagy, er det ikke bare to enkeltindivider som kommer sammen. Det er også to slekter med hver sine sett av normer og idealer som møtes. Re sultatet blir ofte at den ene slektens verdensbilde kommer til å dominere over den andre, mens det ønskelige ville være at paret maktet å utvikle et mer likeverdig forhold preget av gjensidig respekt. Dette avspeiler seg også i hans terapier. Han er opptatt av det han kaller «relasjonell etikk». Hans siktemål er ikke å frigjøre individet fra sin sam menheng, men å utvikle bedre relasjoner i den vi dere konteksten individet inngår i. Og med bedre relasjoner mener han større grad av likeverd, åpen het, tillit og respekt.
Lojalitet - i omsorg og opprør
Barn av belastede foreldre blir enten beskyttende eller opprørske i forhold til dem, sier Michael Brenner, som selv regner seg som en av de opprørske. Ingrid Rentel og Karin Eizenhöfer har - som vi har lest - derimot i større grad tatt inn sine foreldres verdensbilde og en beskyttende holdning av dem og seg selv mot en truende verden der ute. Tilsy nelatende er dette stikk motsatte valg. Likevel er foreldre/barn-relasjonen hos alle tre preget av sterke vertikale lojalitetsbånd. Den verti kale lojaliteten er minst opplagt hos Michael Bren ner. I sin bok skildrer han sin far sterkt kritisk som en nedbrutt, bitter og alkoholisert mann etter sine dobbelte nederlag - i krigen og i etterkrigstiden. Michael brøt selv kontakten med dem i tenårene og reserverer seg mot enhver forsoningstanke i foreldrerelasjonen. Men samtidig legger han ikke skjul på at han selv var familiens håp om en bedre framtid og skildrer foreldrenes og særlig farens intense kamp overfor rikmannsskolen som ville kaste ut den opprørske og uregjerlige fattiggutten han var. Og når han så blir arrestert av politiet i en av alle Vietnamdemonstrasjoner han var med på, møter faren fram hos politiet og sier at "Det er min sønn. Jeg tar ham med meg hjem" - og han er ikke sint. Om det ikke var overraskende at en så autoritær, eksplosiv og vanskelig mann som faren ikke ble rasende i denne situasjonen? "Nei. Han var glad i meg. Han hadde ikke fått den sønnen han ønsket seg. Men han var glad i meg. Jeg var aldri i tvil om det," sier Michael Brenner. Her er det som om far og sønn møtes i en felles konflikt med verden. Faren er nazisten som er blitt sviktet av alle - først av Hitler som tapte krigen, og så av en etterkrigstid full av fordømmelse overfor slike som ham. Og sønnen er ungdomsopprøreren i kamp mot politi og øvrighet. På meningsplanet sto de steilt imot hverandre - nazisten mot nesten kommunisten. Men strukturelt sto de i en felles re lasjon - som den ene mot de mange, den ene mot samtidas autoriteter. Og kanskje var det derfor «fa ren likte ham».
Og moralen er
Om det nå er slik at barn av belastede foreldre har særlig vanskelig for å gi slipp på sine vertikale loja litetsbånd, så vil vi kunne vente at disse barna vil ha ekstra utfordringer i det å etablere nye nære relasjo ner, parforhold og egne kjemefamilier. Det er nettopp det Sabine Bode har registrert. Det er også slående at en av bestselgerne på det tyske bokmarkedet i 2016 Generation Beziehungsunfähig (Generasjonen uten evne til å etablere nære relasjoner) av Michael Nast. Moralen som kan trekkes ut av dette, er at det å bearbeide egne uforløste emosjonelle konflikter er noe som ikke bare tjener ens eget velvære og utviklingsmuligheter i livet. Det gjør også livet lettere for egne barn og kommende generasjoner. Og om tilstrekkelig mange har et mer bearbeidende forhold til sitt eget liv, kan man anta at det også skaper et bredere grunnlag i kulturen for mer nyansert refleksjon over sentrale temaer i menneskers liv.