Vi som var med i Acem fra begynnelsen i 1966, kjente til Dalai Lama og den tibetanske tragedie, og noen av oss følte et visst indre slektskap med en kultur, om enn svært forskjellig fra vår egen, som prøvde å finne en meditativ vei inn mot tilværelsens store spørsmål.
På vårparten i 1973 så Are Holen en avisnotis om at Dalai Lama for første gang var på vei ut i verden. Fra sitt eksil i fjellene i India skulle han også til Norge. Are Holen ringte Lauritz Johnson, som var leder for Tibetanerhjelpen og kjent fra NRK, og forhørte seg om programmet. Det var ikke omfattende. Det fantes ikke mange støttespillere her til lands, og den tibetanske gruppen av flyktninger var ikke stor. I løpet av telefonsamtalen ble de enige om at Acem kunne ta på seg å arrangere et større møte med Dalai Lama i Oslo.
Man skulle kanskje tro at et slikt arrangement var relativt greit i norsk offentlighet. Men sensitive forhold ble berørt. Kong Olav skal ha ønsket å treffe Dalai Lama, men regjeringen skal ha sagt nei. Kontakt med en tibetansk flyktning, overhode i det okkuperte Tibet, var allerede den gang noe Kina prøvde å stoppe. Norske myndigheter krevde derfor at det måtte være et lukket arrangement med adgang kun for inviterte, og politiet forlangte liste over alle deltagere.
Møte i Universitets Gamle festsal
Fredag 12. oktober 1973 arrangerte Acem møte med Dalai Lama i Universitets Gamle Festsal i Oslo. Da møtet skulle starte, sto noen ml-ere (marxist-leninister) på universitetsplassen med plakater og buet. "Dalai Lama go home!" Men Gamle Festsal var stappfullt med 550 inviterte gjester. Blant publikum var stortingsrepresentanter, biskoper, professorer og kulturpersonligheter i tillegg til tibetanere i Norge, medlemmer av Acem og tibetanerhjelpen. Are Holen ledet møtet sammen med Nils Simonsson, professor i indisk språk og litteratur fra UiO. Simonsson kunne tibetansk, og Are Holen var en av hans studenter i sanskrit.
Det ble et rørende møte med en 38 år gammel mann, som tilsynelatende knapt kunne et ord engelsk. Hva han sa, husker jeg ikke så mye av. Det må ha vært <italics>peace of mind</italics>, siden det var møtets tittel. Men én ting gjorde inntrykk. På lapper som ble samlet inn fra tilhørerne og oversatt til tibetansk, ble han spurt: " What is the essence of religion?" Det eneste engelske ordet han sa den kvelden, kom: <italics>Compassion</italics>. Medfølelse. Barmhjertighet. Dalai Lamas budskap har alltid vært <italics>compassion</italics>. Det går på tvers av religion og politikk. Igjen og igjen, i alle sammenhenger, snakker han om dette. Mannen utstråler også det samme. I følge den tibetanske buddhistiske tradisjon sies Dalai Lama å inkarnere <italics>compassion</italics> i verden.
Femten år senere
Det gikk mange år. Noen av oss fulgte med på hva Dalai Lama gjorde, og vi leste hans bøker og gledet oss over at han fikk en viss lydhørhet for sitt budskap. Dalai Lama var internasjonalt i ferd med å bli en stemme mange lyttet til. Dette til tross for at situasjonen for det tibetanske folk inne i Tibet var like begredelig.I 1988 skulle han igjen til Norge. Det kom en forespørsel til Acem fra den tibetanske eksilregjering gjennom Chungdak Dawa Koren. Hun var representant for tibetanerne i Norge, og senere Dalai Lamas europeiske representant i Genève. Kunne vi tenke oss å være med på å arrangere besøket? Jeg ble den fra Acem som fikk ansvar for dette. Acems sekretariat i Oslo ble stilt til disposisjon som Dalai Lamas pressekontor. Han ble intervjuet på Acem TV, og 8. oktober arrangerte vi et overfylt møte i Universitets Aula. Nøyaktig 15 år etter vårt første møte med Dalai Lama.
Avtaler avlyst
I forkant av besøket var alt klart med hensyn til møter med Dalai Lama og det norske establishment. Men samme morgen han landet på norsk jord, ble avtaler avlyst. Det ble tydelig at Kina også da bestemte hvem norske myndigheter skal møte eller ikke. Statsminister Gro Harlem Brundtland hadde ikke tid. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg, litt senere utnevnt til FNs høykommissær for flyktninger, våget heller ikke å treffe Dalai Lama, verdens kanskje mest kjente flyktning. Kåre Willoch, på den tid leder for Utenrikskomiteen på Stortinget, uttrykte til tross for regjeringens tilbaketog at han ønsket å møte Dalai Lama i Utenrikskomiteens lokaler i Stortinget. Men presset fra Kina ble for sterkt. Møtet ble avlyst. I et temanummer av <italics>Dyade</italics> ”Norsk dobbeltmoral. Norges forhold til Tibet og Kina” (3/1989), ble alt som skjedde, dokumentert. Temanummeret ble sendt til alle stortingsrepresentantene.
Fredsprisen
Året etter, i 1989, ble Dalai Lama tildelt Nobels fredspris. Mye var endret da flere fra Acem satt rundt bordet med skuespilleren Richard Gere og andre kjendiser under fredsprismottagelse på Grand Hotel i Oslo. Ved første besøk i 1973 var det knapt noen i den offentlige verden som brydde seg, og i 1988 hadde også det offentlige Norge snudd seg bort og toet sine hender.
For Dalai Lama åpnet fredsprisen mange dører som tidligere hadde vært lukket. Derfor er det trist at da han besøkte Norge i 2014, kunne det se ut som Nobelpris-effekten var i ferd med å gi seg. Igjen stengte norske myndigheter dørene. På vei ut av historienDalai Lama er i 2016 81 år og av rent biologiske grunner på vei ut av samtiden. Hans visjon om et fritt Tibet synes like langt unna som den gang han flyktet over Himalaya til India for snart 60 år siden. Verden har latt den økonomiske stormakten Kina diktere, men vi får håpe og tro at Dalai Lamas utrettelige arbeide for Tibet ikke har vært forgjeves. Og som han sier: - Det eneste vi kan gjøre, er å gjøre så godt vi kan, om det vi kjemper for, vinner frem, er en helt annen sak.
