Leder

På sine foredragsturneer foretok den kjente svenske forskeren Hans Rosling (1948-2017) uhøytidelige spørreundersøkelser blant publikum. Et spørsmål han stilte sine tilhørere, var hvor mange barn de trodde det ville være i verden i år 2100. Ville det være like mange som i dag, en halv gang mer, eller dobbelt så mange? (Hva tipper du?) Prognosene sier at antallet vil være omtrent som i dag. De fleste publikummere gjettet imidlertid det dobbelte. Gitt at vi alle er bekymret for verdens voksende befolkning, uttrykker svarene en ubegrunnet pessimisme. Den er kanskje et utslag av at vi orienterer oss ved hjelp av avisoppslag, hvor negative nyheter blåses opp på bekostning av forskningens mer langsiktige statistikk. Eller kanskje vi har et behov for at verden skal fremtre negativt, som et sted der vi kan plassere egne følelser og overbevisninger.

Da moderne vitenskap tok form på 1600-tallet, sa den britiske filosofen Francis Bacon at vi gjerne tror lettere på det vi helst vil skal være sant. Dagens psykologi gjør en vri på dette og kaller det bekreftelsestendens (confirmation bias): Vi søker aktivt informasjon som bekrefter det vi allerede tror på, og vi unngår å ta hensyn til det som taler imot. Filosofene bruker på sin side uttrykket preference bias for å advare mot partiskhet – at forskningsresultater fordreies for å avspeile forskerens foretrukne resultat.

Bacon mente at vitenskapen kunne bringe oss ut av slike skjevheter og vise oss verden slik den virkelig er. I dag er det knapt noen vitenskapsfilosofer som deler drømmen om en slik absolutt sannhet, upåvirket av fordommer og tradisjoner. Likevel har de mye av den samme grunnholdning som Bacon: at når man driver vitenskap, gjelder det å begrense innflytelsen av menneskelige og subjektive synsmåter på verden. Det handler om tillit til vitenskap og å forhindre at den forfaller til meningsutveksling og politisk debatt. Siden forskning også ofte er nært knyttet til økonomiske og politiske interesser, er slik partiskhet et viktig tema, og det er noe forskersamfunnet selv tar skritt for å motvirke.

Muligheten for å se verden på en måte som i større grad avspeiler hvordan den er, og ikke bare hvordan vi ønsker eller frykter at den er, er et område hvor vitenskapelig forskning og Acem-meditasjon har noe felles. Meditasjon lærer oss at vi gjerne oppfatter verden ut fra en begrenset horisont med opphav i vår personlige bakgrunn, vår familiehistorie og kultur. Meditasjon kan også bidra til å endre disse mønstrene slik at vi i mindre grad er fanget av dem.

Slektskapet mellom meditasjon og forskning viser seg på flere punkter. Acem-meditasjon er øvelse i å tillate sinnets spontane prosesser å spille seg ut. Slik kan de utgjøre materiale for bearbeidelse og ny innsikt. Å blande seg inn i de spontane prosessene, å ville holde det spontane borte eller framheve noe på bekostning av noe annet, er ikke hensiktsmessig. Forskning lar på sin side naturen eller samfunnet – det man studerer – være som det er og utgjøre materiale man bygger ny forståelse på. Både i meditasjon og forskning står nøkternhet og nøytralitet sentralt – det er ikke et poeng å vurdere og bedømme, og man arbeider i begge tilfeller metodisk. På den andre side innebærer både meditasjon og forskning å slippe til det som er uordnet og ubearbeidet, områder hvor det ikke finnes enkle og utvetydige svar. I begge aktiviteter er det derfor også famling, usikkerhet og uklarhet, og man utsetter seg for innflytelse fra personlige eller kulturelle forhold.

God lesning!