Når forskning blir partisk

Medisinen mot depresjon skal virke. Legene støtter seg på studier som bekrefter det. Men Legemiddeltilsynet sitter på informasjon om at halvpartene av studiene viser null virkning. Noen har økonomisk interesse av at disse studiene ikke når brukerne. Det forekommer altså at forskningsresultater blir holdt tilbake. Det er bare én av flere strategier aktører bruker for å få forskningen til å tjene egne formål. I denne artikkelen ser vi nærmere på partiskhet og på hva en objektiv og verdifri vitenskap innebærer. Er det objektive og verdinøytrale overhodet realistisk?

Bisfenol A er et stoff som blant annet brukes i matemballasje, kosmetikk, leketøy, tåtesmokker og medisinsk utstyr. På et faktaark fra Helsedirektoratet leser vi at det er publisert mye om bisfenol A, men at det ikke er vitenskapelig enighet om helseeffektene av stoffet. En større vurdering ble gjort av EUs mattrygghetsorgan EFSA i 2015. Her ble all forskning siden 2010 tatt med. Konklusjonen var at det var en viss sannsynlighet for at stoffet ga økt cellevekst i brystvev og helseskade i nyre og lever.

På bakgrunn av studien satt EFSA en ny grenseverdi for daglig inntak av stoffet, fire mikrogram per kg kroppsvekt per dag, en tolvdel av tidligere grenseverdi. Studien fant at inntaket normalt ligger 3-5 ganger lavere enn denne grenseverdien. Så dersom den nye grenseverdien følges, skulle vi nå være relativt trygge.

Eksempelet illustrerer hvordan forskning og praktiske forhold ofte henger tett sammen. Studien motiveres av en viktig samfunnsverdi – folkehelse. Og i studiens kjølvann kommer det en regulering av stoffet ut fra samme interesse. Det er som det skal være. Borgerens beste ivaretas ut fra best tilgjengelig kunnskap.

Partiskhet

For 15-20 år siden var det større usikkerhet om bisfenol As egenskaper. Det synes også som forskerne hadde større slingringsmonn i sine studier. For i 2005 fant noen biomedisinske forskere at 90% av de offentlig finansierte eksperimentene rapporterte skadelige effekter, mens ingen studier finansiert av industrien viste slike effekter. Her begynner vi å mistenke at ulike interesser øver uheldig innflytelse på forskningen. Industrien ville gjerne kunne bruke stoffet, mens det offentlige primært ville forhindre skade.

Filosofen Torsten Wilholt, som har drøftet eksempelet, kaller det et utslag av preference bias, dvs. partiskhet ut fra hva man ønsker, at «et forskningsresultat på urimelig måte avspeiler forskerens foretrukne resultat framfor andre mulige resultater». Wilholt sier at oppmerksomheten om slik partiskhet har vært økende og at det særlig forekommer når forskning har politisk betydning og når private aktører finansierer forskningen.

Vitenskapelig objektivitet

«Opplysningen har virket» sier Steven Pinker i boken Opplysning nå. Et forsvar for fornuften, vitenskapen, humanisme og fremskrittet, nærmere omtalt av Folke Gravklev i dette Dyade. En av Pinkers hjørnesteiner, vitenskap, har gjennom historien gitt oss enormt mye kunnskap. Den har sterkt bidratt til at vi i dag lever mye lengre og har kvalitativt vesentlig bedre liv enn våre forfedre.

Noe av det som gjør denne suksessen mulig, vil de fleste si, er at vitenskapen er objektiv, at den ikke henfaller til subjektiv meningsbrytning eller interessekamp. Men hva er egentlig «vitenskapelig objektivitet»? Og hvordan er forholdet mellom denne objektiviteten og de interessene og verdiene som angår vitenskap?

Følger vi den pålitelige Stanford Encyclopedia of Philosophy, innebærer vitenskapelig objektivitet at «påstander, metoder og resultater ikke påvirkes, eller ikke bør påvirkes, av særlige perspektiver, verdistandpunkt, samfunnstendenser eller personlige interesser, for å nevne noen relevante faktorer».

I vitenskapsfilosofien står spørsmålet om objektivitet helt sentralt. Og i dag er det kanskje spørsmålet om verdinøytralitet, eller verdifrihet, i forskning som er mest fremtredende når man diskuterer objektivitet. Partiskheten som Wilholt pekte på, er et eksempel på brudd på vitenskapens verdifrihet. Men den senere 2015-studien av bisfenol A viser også at samfunnsmessige verdier – i dette tilfelle folkehelse – skaper, finansierer og drar nytte av forskning på en god måte.

Epistemiske og ikke-epistemiske verdier

Ut fra nyere diskusjoner om verdier og vitenskap, er det mulig å sette opp i noen punkter hvordan verdier angår vitenskap på en god måte. Først bør vi imidlertid ha klart for oss et skille som i flere tiår har strukturert diskusjonen. Skillet går mellom «epistemiske» og «ikke-epistemiske» verdier.

Episteme stammer fra gresk og betyr viten, vitenskap, eller kunnskap. De epistemiske verdiene er vitenskapens egne «indre» verdier. De uttrykker så å si standarden for vitenskap. Ta for eksempel psykologiens tilknytningsteori. Forenklet sier den at tilknytning mellom barn og omsorgsperson har stor betydning for barnets utvikling og det senere livet som voksen. Vi vil gjerne at denne tilknytningsteorien har god støtte i observasjoner, og det er også en fordel om den kan bidra til å forklare mange forskjellige sider ved personers senere liv – forhold til partner, til egne barn, til en selv som person osv. Dermed oppfylles epistemiske verdier som «støtte i observasjoner» og «rekkevidde».

Forskning navigerer etter slike epistemiske verdier, og det er et problem om de brytes. Noen ganger kan det også være spenninger mellom epistemiske verdier, slik at forskere må gjøre en vurdering om hvilken verdi man vil følge. Tilknytningsteorien har uten tvil stor rekkevidde, men den forutsier ikke veldig presist hva som vil skje i ulike tilfeller av tilknytningsmønster. Skulle man i stedet gå for en mer beskjeden, men samtidig mer presis teori?

De ikke-epistemiske verdiene er alle de andre verdiene, de som befinner seg «utenfor» vitenskapen, for eksempel politiske, moralske, personlige og estetiske verdier. Når Stanford Encyclopedia of Philosophy sier at objektivitet handler om at vitenskapelige påstander, metoder og resultater ikke bør påvirkes av verdistandpunkt, samfunnstendenser eller personlige interesser, så er det påvirkning fra ikke-epistemiske verdier den sikter til.

Før, under og etter forskningsprosessen

Så hvordan kan en liste over hvordan verdier angår vitenskap i hovedsak se ut? Det er i alle fall fem forhold som er aktuelle, og vi kan ordne dem etter hvorvidt de befinner seg i forkant av forskningsprosessen, i selve forskningsarbeidet og i etterkant. De er alle sammen i prinsippet uproblematiske for forskningens objektivitet.

I forkant:

• Ikke-epistemiske, «ytre» verdier kan ha innflytelse på valg av forskningstema, blant annet ved at noen finansierer bestemte forskningsprosjekt. Dette så vi i eksempelet bisfenol A. Slik innflytelse kan man også se i hvordan forskere selv velger tema. Dersom jeg er opptatt av plast i havet, kan det motivere meg til å forske på dette. Det kan også være at mindre ideelle verdier, som hensyn til egen karriere eller ønsket om å tjene penger, gjør at jeg velger et tema som øker sjansene for finansiering og oppmerksomhet. Vi vil også oppfatte dette som påvirkning fra ikke-epistemiske verdier.
• Ikke-epistemiske verdier kan stanse forskning som anses som uetisk. Det fins mange historiske eksempler på uetisk forskning. I 1962 ble 22 eldre pasienter ved Brooklyn Chronic Disease Hospital uten å bli informert, injisert med levende kreftceller. Dette og mange andre tilfeller har ført til innføring av tydelige regler og prosedyrer for godkjenning av forskningsprosjekt ut fra etiske vurderinger.

I selve forskningsarbeidet:

• Epistemiske verdier, slik som støtte i observasjon, rekkevidde, indre motsigelsesfrihet, overensstemmelse med andre teorier osv., fungerer som forskerens og forskersamfunnets navigeringspunkter. Forskere tar beslutninger, vurderer og kritiserer egen og andres forskning ut fra disse verdiene.

I etterkant:

• Ikke-epistemiske verdier kan ha noe å si for hvordan man velger å formidle og spre resultater i etterkant av forskningsarbeidet. Man publiserer kanskje i et bestemt tidsskrift for å sikre mest mulig innflytelse, eller, igjen, for å fremme egen karriere.
• Ikke-epistemiske verdier kan påvirke bruk av vitenskapelig kunnskap. Genforskning er i så måte et sensitivt område. Sigrid Bratlie skrev i 2017 i Bioteknologirådet om hvordan en metode for genredigering kan reparere sykdomsbringende genfeil i menneskeembryoer. Det dreier seg om eksperimenter publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature som ganske overbevisende har vist at det er mulig å forhindre fortykket hjertemuskel. Denne tilstanden rammer 1 av 500, men i enkelte befolkninger så mange som 1 av 13, og den har blant annet ført til plutselig hjertestans hos idrettsutøvere. Nå har en sentral vitenskapelig institusjon i USA, National Academy of Sciences, anbefalt at man i enkelte tilfeller tillater å gjøre arvelige endringer i embryoer for å forhindre alvorlig sykdom. Holdningen til dette er for tiden i bevegelse. Men vi kan i alle fall slå fast at blant annet moralske, ikke-epistemiske verdier hittil har stanset bruk av kunnskapen.

Verdifrihetsidealet

Som vi ser, vil de ikke-epistemiske verdiene influere i forkant og etterkant av selve forskningen. De epistemiske verdiene styrer derimot selve forskningshåndverket. Ut fra dette har det såkalte verdifrihetsidealet ofte vært framhevet. Dets historie går tilbake til den moderne vitenskaps begynnelse på 1600-tallet. I sin nåværende form sier idealet at man skal holde påvirkningen fra de ikke-epistemiske verdiene borte fra kjernen i forskningsarbeidet; der skal de epistemiske verdiene råde grunnen alene.

Motstandskamp?

Torbjørn Gundersen sier i sitt intervju i dette Dyade: «Man kan aldri være helt verdifri, men det fins en enkel måte å etterleve idealet på og det er å begrense påvirkningen av ikke-epistemiske verdier». Sett slik, har vitenskap litt av motstandskampen i seg – det gjelder å holde håndverket mest mulig rent for politiske, moralske og andre ytre verdier.

Jeg skal i det følgende først se på hvordan institusjoner som ligger «utenfor» vitenskapen, noen ganger banker litt for hardt på døren, eller legger til rette for det. I slike situasjoner fungerer verdifrihetsidealet utmerket: Det maner til motstand mot inntrengeren. Deretter viser jeg hvorfor Heather Douglas, som er intervjuet i dette Dyade, likevel vil avvise verdifrihetsidealet.

Samarbeid eller krig mellom epistemiske og ikke-epistemiske verdier?

I The Price of Truth (2007) viser David B. Resnik til at den amerikanske statens investeringer i forskning har økt jevnt og trutt siden 1945. Privat forskningsfinansiering i USA gikk imidlertid likevel forbi den statlige fra og med 1980-tallet. Produksjonslivets bidrag til forskning og utvikling var i utviklede land i 2016 beregnet til 2/3 av den samlede finansieringen. Dette antyder at det er et betydelig innslag av binding til praktiske interesser i forskning.

Resnik viser også at forskere oftere enn tidligere har interesser i patenter. De starter også gjerne egne firma for å omsette forskningen til produkter. Eller de er ansatt i firma med interesser i funnene. Mens de amerikanske universitetene på 1900-tallet ikke var særlig opptatt av patentering, er forskningsinteressene nå i økende grad knyttet til kommersielle aktiviteter. Den prestisjefylte Turing-prisen, ofte kalt IT-verdens Nobelpris, kan illustrere utviklingen. I 2019 gikk prisen til Geoffrey Hinton, Yann LeCun og Yoshua Bengio. De tre forskerne har vært professorer ved universiteter i Toronto, New York og Montreal, men i dag er Hinton hos Google og LeCun hos Facebook. Bengio har motstått tilbud fra de høyteknologiske selskapene, men har kontrakter med IBM og Microsoft, ifølge New York Times.

Sterke bindinger til kommersielle interesser? Ja, men her skal det også sies at Geoffrey Hinton fikk sin fruktbare idé allerede tidlig på 1970-tallet, og han forfulgte den tross manglende interesse i faglige kretser. Så her har langsiktig forskning gått hånd i hånd med kommersialisering, noe som ikke er uvanlig. En rekke Nobelpriser er gått til forskere som har arbeidet fullt og helt i kommersielle bedrifter. Nobelpriser gis typisk for grunnforskning som over tid viser seg fruktbar og viktig.

Det synes med andre ord som koplingen mellom vitenskap og lønnsomhet generelt tillater en fruktbar veksling mellom det langsiktige og det kortsiktige. Betingelsen er at forskerne viser integritet når det gjelder å hevde de epistemiske verdiene.

Uheldige strategier

Samtidig tyder mye på at det foregår en viss rivning mellom ytre interesser og vitenskapelige verdier. I artikkelen The promise and perils of industry-funded science (2018) peker Bennett Holman og Kevin C. Elliott på flere positive sider ved samhandlingen mellom kommersielle aktører og forskning. De sammenfatter imidlertid også en rekke dokumenterte strategier som gir uheldig ikke-epistemisk innflytelse på forskningen:

Å så tvil. Industrielle aktører kan iblant bidra til å så tvil om konkurrerende, ikke-ønsket kunnskap. Dette gjorde tobakksfirmaer på 1950-tallet, da det var bred enighet i forskersamfunnet om sammenhengen mellom røyking og lungekreft.

Finansiere strategisk. Når det er reell vitenskapelig debatt om metoder innen et felt, kan interessenter finansiere forskere som på forhånd er tilhengere av metoder som peker i egen favør. Forskerens integritet opprettholdes i slike tilfeller, for deres mening er dannet på fritt grunnlag før eventuell finansiering. Effekten kan likevel være uheldig. Strategien ble blant annet anvendt på 1980-tallet i forbindelse med legemidler mot hjertestans. Ifølge Holman og Elliott førte det til hundretusenvis av dødsfall. I dette tilfellet fikk hele forskningsfeltet en uheldig dreining fordi de godt finansierte forskerne fikk publisert mye og oppnådde høy status innen feltet.

Formulere smart. Selv om forskere sjelden fabrikkerer eller manipulerer data, fins det i forskningsartikler et avsnitt som heter «diskusjon», og her er det mer fleksibilitet. I ett tilfelle viste tidlige studier i utviklingen av et legemiddel at medisinen Vioxx økte risiko for slag og hjerteinfarkt. Det amerikanske tilsynet U.S. Food & Drug Administration advarte legemiddelfirmaet om ikke å minimalisere denne faren i markedsføringen. Tilsynet kunne imidlertid ikke forhindre de finansierte forskerne i å si at resultatene «kan skyldes tilfeldigheter». Vioxx ble trukket tilbake etter å ha forårsaket over 50 000 dødsfall.

Holde tilbake publisering. Iblant holdes resultater tilbake dersom de ikke er positive for finansieringskilden. I ett tilfelle fant man at av alle studier av antidepressiva som ble rapportert til U.S. Food & Drug Administration i 1987-2004, var det 38 som konkluderte med at antidepressivet hadde positiv effekt, mens 36 fant at det ikke hadde bedre effekt enn en placebo. Nesten alle de positive studiene ble publisert, men bare 3 av de negative. 11 av de negative ble dessuten publisert som om de var positive. Leger og pasienter oppfattet dermed at det var 48 positive studier og 3 negative, mens tilsynet hadde informasjon om 38 positive og 36 negative.

Spille på allierte. Aktører kan påvirke spredning og mottak av kunnskap. For eksempel finansierer firma med interesser i miljøspørsmål tenketanker som sprer forskning som peker deres vei og som angriper andre med motsatt fokus. På dette området kan industri også finansiere tidsskrift eller konferanser som heller til deres side.

Listen av strategier er lengre enn dette utvalget, ifølge Holman og Elliott. Aktører truer iblant forskere for å hindre publisering; det lobbes mot at forskere kommer inn i fagfellepaneler som vurderer artikler før publisering; noen aktører forsøker å gjøre forskere man er enig med til opinionsledere; iblant fremmer man bildet av et forskningsfelt som junk science for å diskreditere det; eller man sprer tanken om at det ennå ikke er nok forskning på området, slik at reguleringer utsettes.

Det er verdt å merke seg at strategiene også fører til mottrekk. Tidsskrifter har for eksempel begynt å kreve erklæring om forskeres finansielle interesser, og noen forskningsorganisasjoner krever åpen registrering av alle forsøk som gjøres i et prosjekt, slik at ikke relevant materiale holdes unna offentliggjøring. Som Wilholt påpeker, er dette ikke den enkelte forskers, men forskersamfunnets innsats for å skape og opprettholde tillit til forskningsresultatene.

Når staten styrer: den canadiske erfaringen

Ca. 1/3 av forskningen finansieres statlig. Hvordan ser bildet ut når statlige interesser er involvert? Her er det ikke på samme måte lett å se strategier for å trenge inn på de epistemiske verdienes område, selv om det fins noen hårreisende historiske eksempler, som da Stalins Sovjetunionen anerkjente Trofim Lysenkos biologiske teorier som de eneste riktige og forfulgte tilhengere av klassisk genetisk teori.

Snarere er det i dag en tendens til at stater, og overstatlige organer som EU, lager rammer som gjør at forskningen i større grad koples mot nytte og kommersialisering, men uten i og for seg å påvirke selve forskningsarbeidet. En antakelse kan imidlertid være at dette i neste omgang øker sannsynligheten for strategier som vist over.

Utviklingen i Canada er interessant i dette perspektivet. Heather Douglas har i artikkelen Reshaping science: The trouble with the corporate model in Canadian science beskrevet forskningspolitikken under statsminister Stephen Harper 2006-2015. Et av trekkene Douglas peker på, er en vesentlig endring av pengestrømmene. Det nasjonale forskningsrådet, som finansierte grunnforskning og kommersialisering av grunnforskning, ble endret til å støtte kopling av forskning og private interesser. Et annet sentralt forskningsråd ble omdefinert fra å understøtte grunnforskning til å finansiere «målområder ... som er i nasjonal interesse fra et sosialt og økonomisk perspektiv».

Selv om den canadiske erfaringen er nokså ytterliggående for vestlige demokratier, finner Dag O. Hessen i Sannhet til salgs (2018) enkelte liknende trekk også i EUs forskningssystem og den statlige styringen av forskning i Norge.

Så vel Heather Douglas som Torbjørn Gundersen peker i intervjuene i dette Dyade på at en tett og noen ganger problematisk forbindelse mellom forskning og ikke-epistemiske verdier ikke er noe nytt. Større og mindre skandaler knyttet til ytre påvirkning finner man langt tilbake i historien. Men det kan være at selve mengden av tette forbindelser øker.

Hvorfor Douglas avviser verdifrihetsidealet

Ut fra det som er sagt over, kan det virke som det er gode grunner for å holde fast på idealet om verdifrihet i vitenskap, det vil si idealet om at ikke-epistemiske verdier skal holde seg utenfor selve den vitenskapelige tenkningen. Som Torbjørn Gundersen framhever i sitt intervju, er idealets begrunnelse «den sterke forventningen om at forskerne skal bidra med kunnskap uavhengig av politisk ståsted, og tapet av tillit som følger om dette brytes». Oppgir vi idealet, kan det synes som veien ligger mer åpen for innflytelse fra ikke-epistemiske verdier med derav følgende tillitstap for vitenskap.

Frankensteins problem

I Mary Shelleys roman Frankenstein eller Den moderne Prometevs tar Frankenstein i et vitenskapelig eksperiment sikte på å skape et vakkert, kunstig menneske. Resultatet blir imidlertid frastøtende, og fortsettelsen er en tragedie. Det er vanskelig å forestille seg at det skulle være noe ønskverdig med kunstig framstilling av et menneske, men la oss for et øyeblikk stille oss på Frankensteins side og tenke oss det. Hva var det da som gikk galt? Det virker som Frankenstein ikke var seg nok bevisst usikkerheten i eksperimentet og de konsekvensene som kunne følge. Eller kanskje kjente han usikkerheten og risikoen, men fortsatte likevel fordi han tenkte det var så viktig det han gjorde.

Som ansvarlig forsker burde han imidlertid ha reflektert nøye over graden av usikkerhet og hva som ville skje dersom ting gikk galt. Deretter kunne han satt dette opp mot det ønskverdige ved et vellykket eksperiment. Til sist kunne han bestemt seg for hvilket nivå av sikkerhet som skulle til før eksperimentet ble gjennomført.

Hadde han gjort seg disse refleksjonene, ville han ha innført ikke-epistemiske verdier i sin vitenskapelige tenkning. Han ville nemlig ha trukket inn konsekvenser for det virkelige livet og dermed bakt moralske overveielser inn i forskningsprosessen. Her er det samtidig verdt å merke seg at det sikkerhetsnivået han eventuelt ville bestemt seg for, ikke er et enkelt spørsmål om å forske videre og bli helt sikker. Dersom han er for streng med risikoen, kan han gå glipp av de gode virkningene et eksperiment kunne ha. Men dersom han setter nivået for lavt, risikerer han mer eller mindre katastrofale konsekvenser. Så lenge usikkerhet er en del av bildet, er det ikke gitt hvor sikkerhetsnivået skal ligge, og det er hensynet til konsekvenser for det virkelige livet som avgjør.

Å være uaktsom

Frankenstein-temaet kan stå som et bilde på hvorfor Heather Douglas mener ikke-epistemiske verdier er «en påkrevd del av vitenskapelig tenkning». Og hun mener dette er så sentralt i forskning at idealet om verdifrihet, som forbyr dette, ikke er hensiktsmessig.

Hennes utgangspunkt er at vi alle kan holdes ansvarlige for overskuelige konsekvenser av våre handlinger. For å nå en viktig avtale, kjører jeg i 160 km i timen på en vei som jeg vet ikke tåler denne farten. Farten fører til at bilen treffer en syklist, som omkommer. Her er jeg det Douglas kaller reckless, grovt uaktsom. Alternativt: Jeg tenner et bål i skogen en tørr sommer og tenker ikke på at det kan starte en skogbrann. Selv om jeg ikke var meg bevisst risikoen, burde jeg vært det, og jeg er derfor ansvarlig for skogbrannen som brøt ut. I dette tilfellet var jeg uaktsom (negligent). Douglas gir et par eksempler fra vitenskapens historie for å vise at forskere faktisk tenker ut fra denne typen ansvarlighet og søker å unngå feiltrinn

Atombombe og genspleising

I 1945 gjennomførte USA den første testen av en atombombe. Testen var ikke bare en teknologisk utprøving, men et vitenskapelig eksperiment som ville vise hvordan kjernefysikkens prinsipper virket i praksis. Før testen fryktet imidlertid forskerne at det skulle oppstå en kjedereaksjon i atmosfæren, med utryddelse av menneskeheten som konsekvens. Siden dette var første gang, var det betydelig usikkerhet omkring følgene av eksperimentet. En av forskerne så nærmere på problemet og kom til at kjedereaksjonen umulig kunne skje. Risikoen for global katastrofe var dermed redusert til nær null, og eksperimentet ble igangsatt. Forskerne tok et moralsk ansvar for konsekvensene, de var ikke uansvarlige eller uaktsomme (selv om det selvsagt kan stilles spørsmål ved å lage en atombombe i seg selv).

I genspleisingen tidlige faser på 1970-tallet fryktet forskere alvorlige, uforutsette konsekvenser for folkehelsen som følge av den pågående forskning og utvikling. I februar 1975 ble det organisert en konferanse i Asilomar Conference Center i California for å se på disse spørsmålene. Konferansen bestemte seg for å holde tilbake enkelte genteknologiske forskningsretninger ut fra hensynet til risiko som følge av usikkerhet. Situasjonen er beskrevet i en oppsummering fra konferansen. På den ene siden så man at den nye teknologien kunne revolusjonere molekylær biologi og ha «betydelig praktisk nytte i framtiden». Kunnskapen var altså klart ønskverdig. På den andre side sa man: «De nye teknikkene, som tillater å kombinere genetisk informasjon fra svært ulike organismer, tar oss inn i et område av biologien med mange ukjente faktorer ... vurderingen av potensielle biofarer (biohazards) har vist seg å være svært vanskelig». I motsetning til tilfellet med atomforskerne i 1945, var det her ikke mulig å redusere usikkerhet ved hjelp av ny kunnskap. Løsningen ble derfor å redusere usikkerheten ved å stanse visse typer forskning inntil videre.

Usikkerhet er normalt i forskning

Enkelte har hevdet at for vitenskap gjelder et unntak, en «frihet fra vedvarende krav om moralsk selv-refleksjon», siden vitenskapelig kunnskap er så viktig. De to eksemplene viser imidlertid at forskere faktisk reflekterer moralsk over den risikoen som usikkerhet i kunnskapen skaper. Og vi må være enig med Douglas når hun sier at i disse tilfellene handlet forskerne moralsk forsvarlig – de kunne vært uvørne eller uaktsomme, men de gjorde det de burde gjøre. Frihet fra ansvar for forskning er derfor ikke rimelig.

Eksemplene viser også at usikkerhet og risiko er en integrert del av forskernes arbeid med å framskaffe ny kunnskap. Forskning beveger seg på grensen av erkjennelsen. Det i seg selv bidrar til usikkerhet om den kunnskap forskerne arbeider med. Og i mange tilfeller vil dette kunne ha praktiske konsekvenser som forskerne er i stand til å se, eller burde kunne se.

Jeg har tidligere nevnt det dagsaktuelle temaet genredigering av embryoer for å forhindre fortykket hjertemuskel. Her har en bekymring vært at det kan oppstå utilsiktede endringer andre steder i arvestoffet til embryoet enn der hvor man redigerer. En ledende forsker, Fredrik Lanner ved Karolinska Institutet i Stockholm, peker i Bratlies artikkel på at den siste studien som er gjort, er lovende, men at det også alltid kan gjøres flere forsøk, «særlig når det gjelder utilsiktede endringer». Igjen tar forskeren ansvar for konsekvenser som følge av usikkerhet. Men samtidig vil forskere sannsynligvis sette en grense for hvor usikkerheten er akseptabel. Når amerikanske National Academy of Sciences anbefaler at det i noen tilfeller kan gjøres arvelige endringer på embryoer, setter institusjonen som betingelse at metoden er nøyaktig og trygg nok. Det er en del av forskernes og forskersamfunnets arbeid å ta stilling til disse spørsmålene underveis i utviklingen av kunnskap. Man kan ikke holde de moralske overveielsene borte fra selve forskningsprosessen.

Fire innvendinger

Eksemplene med atombombe og genspleising handler om faren ved eksperimenter, altså noe forskerne gjør, konkrete handlinger. Men normalt er eksperimenter trygge og det forskerne produserer er bare påstander, altså utsagn. Disse er jo i seg selv ufarlige. Douglas fremholder imidlertid at vitenskap har autoritet i samfunnet og at forskningens utsagn begrunner handling. Det er derfor kunstig å skille mellom språklige utsagn og handling i denne sammenheng. Forskerne bør tenke gjennom praktiske konsekvenser av de vitenskapelige påstander de fremsetter, for disse utsagnene utløser handlinger.

Men kanskje er det tilstrekkelig at forskerne beskriver graden av usikkerhet og risiko og overlater de moralske og politiske overveielsene til andre? Slik kan de unngå å blande inn de ikke-epistemiske verdiene. Men også for å gjøre dette, kommer usikkerhet inn. For hvor sikkert er det at sannsynligheten er slik og slik? Og hvor viktig er det at den og den sannsynligheten skal formidles? Terrenget er uryddig, med rom for vurderinger. Som vi så, uttalte forskerne innen genspleising på 1970-tallet at «vurderingen av potensielle biofarer har vist seg å være svært vanskelig».

Noen vil hevde at man kan ha komiteer som overvåker forskningsprosjekter, slik at forskerne fritas fra sitt moralske ansvar og kan konsentrere seg fullt og helt om å produsere kunnskapen. Forskningsprosjekter må jo ofte godkjennes av etiske komiteer før de settes i gang, og man kunne tenke dette kontrollsystemet utvidet til hele forskningsprosessen. En slik arbeidsdeling mener Douglas likevel ikke er en vei å gå. Forskere vil neppe ønske omfattende løpende kontroll med prosjekter, de vil utvikle motvilje og kanskje også, for å unngå kontroll, nedtone risiko og usikkerhet. Det er til sist forskerne selv som kjenner risiko og usikkerhet best.

Man kan også hevde at det kan virke svært begrensende å gi forskere et ansvar for det som skjer etter publisering av resultater. Douglas er delvis enig i dette. Hun framhever at kjernefysisk forskning blomstret på 1930-tallet, og at før man i 1938 oppdaget atomspaltning, så var det ikke mulig for forskerne å se at kjernefysikken kunne lede til en atombombe. Før 1938 hadde forskerne derfor ikke noe ansvar knyttet til utvikling av bomben og mulige skadevirkninger av dette. Det er bare når konsekvensene i rimelig grad er overskuelige, at ansvaret kommer inn. Og hva som er overskuelig, avgjøres av forskersamfunnets kunnskapsnivå på et aktuelt tidspunkt.

Sannhetståper?

Økonomer hadde tidligere en tendens til å betrakte individet som styrt av egennytten. Det forenklet kompleksiteten i studiet av økonomisk liv. I en kritikk av dette kalte senere nobelprisvinner Amartya Sen det for en antakelse om at vi alle er rational fools, rasjonelle tåper. Han mente det var for snevert å betrakte individet bare som en som søkte mest mulig nytte. Hva med høflighet, plikt, empati og begrenset oversikt?

På tilsvarende vis tror jeg det er rimelig å si at Heather Douglas vil bort fra en forestilling om forskeren som en snever sannhetssøker, en «sannhetståpe», en Frankenstein. Det er hele mennesket som tenker i forskningsprosesser, og dette mennesket har, som alle andre, et ansvar for konsekvenser av usikkerhet. Hun sier forskere ikke vil ønske å overlate ansvaret til andre fordi de da vil miste sin autonomi. Her tror jeg hun sikter til dette at å være forsker er noe mer enn å være en sannhetståpe, nedfelt i det populære uttrykket «den gale professor».

Objektivitet på en ny måte

Dersom verdifrihetsidealet faller, kan man spørre: Hvordan da sikre objektivitet? Douglas vil åpne en diskusjon om hvor ikke-epistemiske verdier kan spille en rolle i vitenskapelige tenkning og hvor de må holdes utenfor. Svaret er ikke gitt på forhånd. Men hun setter likevel en tydelig grense for at moralske og politiske verdier på en direkte måte skal farge eller bestemme hvordan forskeren leser eller tolker data. Å ønske at noe er sant, gjør det ikke sant, sier hun. Dette gjør også at strategier for å påvirke forskningen i retning av foretrukne resultater, aldri er legitimt.

Douglas er også opptatt av at forskningen på ulike måter bygger tillit. Det kan for eksempel skje ved at man har et velfungerende forskersamfunn, der kritikk kan utøves på konstruktive måter og der også ikke-epistemiske verdier er del av diskusjonen. Også forskerens evne til å ikke henge fast i mønstre, ikke bli overinvestert i eget syn, er viktig for tilliten. I tillegg hjelper det å angripe vitenskapelige problemer fra ulike vinkler; det er mange veier til Rom, og når det viser seg at flere tilnærminger leder til samme teori, styrkes troen på teorien.

Felles for disse prosessene som styrker tilliten, er at de ikke er utopiske; de kan realiseres i ulik grad og bygges kontinuerlig. Objektivitet forankres dermed i konkrete, menneskelige tiltak eller aktiviteter snarere enn i søken etter en endelig sannhet.

Litteratur

Paul Berg m. fl., Summary Statement of the Asilomar Conference on Recombinant DNA Molecules, Proc. Nat. Acad. Sci. USA, Vol. 72, No 6, s. 1981-1984, June 1975.

Sigrid Bratlie, Kontroversiell gen-forskning bryter ny grunn. Bioteknologirådet, www.bioteknologiradet.no, 02.08.2017.

Heather Douglas, Reshaping science: The trouble with the corporate model in Canadian science, Bulletin of the Atomic Scientists, 2015, 71(2), 88-97.

-         Science, Policy, and the Value-Free Ideal, University of Pittsburgh Press, 2009.

Dag O. Hessen, Sannhet til salgs. Et forsvar for den frie forskningen, Res Publica, 2018.

Bennett Holman og Kevin C. Elliott, The promise and perils of industry-funded science, Philosophy Compass, 2018, https://doi.org/10.1111/phc3.12544

New York Times, Turing Award Won by 3 Pioneers in Artificial Intelligence, 27.03.2019.

Robert N. Proctor, Value-Free Science? Purity and Power in Modern Knowledge, Harvard University Press, 1991.

Julian Reiss og Jan Sprenger, Scientific Objectivity, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Winter 2017 Edition), https://plato.stanford.edu/archives/win2017/entries/scientific-objectivity/.

David B. Resnik, The Price of Truth. How Money Affects the Norms of Science, Oxford University Press, 2007.

Torsten Wilholt, Bias and values in scientific research. Studies in History and Philosophy of Science, 2009, 40, 92-101.