Tidsopplevelsen varierer i meditasjon

Are Holen og Svend Davanger

- noen refleksjoner om hvorfor

I meditasjon gjør utøveren bruk av en rekke områder i hjernen, blant annet de som er knyttet til vår fornemmelse av tid. Hverken i fysikk eller i nevrovitenskap er tid et enhetlig begrep. Hjernen har ikke et eget «tidssenter». Snarere er det vi kaller tidsopplevelse knyttet til flere ulike hjerneområder med ulike funksjoner, bl.a. områder som bidrar til vår hukommelse. Under utførelsen av Acem-meditasjon er det en allmenn erfaring at opplevelsen av tid endres. Slike erfaringer kan kanskje bidra til å vise hvor subjektiv opplevelsen av tid er.

Tiden oppleves ofte å gå raskt under Acem-meditasjon
Allerede første gang man prøver Acem-meditasjon, tror mange begynnere at de har sittet i 15-20 minutter mens de etter klokken har sittet i en halvtime (1). Under meditasjonen registrerer de tidsmessig intet spesielt, men etterpå – når de jevnfører den subjektive meditasjonserfaringen med den objektive, kronologiske tiden på klokken, innser de at det er en markert forskjell. Etter hvert som de fortsetter å meditere daglig, venner de seg imidlertid til dette. Erfaringen normaliseres eller habitueres, og de fleste tenker ikke nærmere over saken. At tiden som regel «går» raskere under meditasjon, er ett vesentlig tegn på at man mediterer rimelig riktig. I hverdagsmeditasjonene er endret tidsopplevelse som regel ikke forbundet med bestemte deler av meditasjonsstunden, men snarere knyttet til helheten. Tilsvarende endringer av tidsopplevelsen er rapportert i en rekke studier også med andre meditasjonsformer (2).

Enkelte ganger går tiden langsomt under meditasjon
Enkelte ganger kan tiden under Acem-meditasjon synes å gå langsomt. Det er særlig ved langmeditasjoner på retrett. Tiden kan svinge mellom å oppfattes som både raskere og langsommere. Langsommere oppleves den noen ganger i langmeditasjoner mens man kjenner på motstand, rastløshet, kjedsomhet eller sterke kroppsfornemmelser. Selv minutter kan enkelte ganger oppleves som lange. Erfaring viser at ved slike anledninger har den mediterende liten eller ingen kontakt innover med de deler av psyken som er aktivert akkurat da. Vedkommende er ikke i flyt og har snarere impulser i retning av å avbryte og gjøre noe annet (3, 4).

Søvn påvirker også tidsopplevelsen. I tidlige faser av en retrett kan man falle i søvn eller i en søvnlignende døs (5). Da har man lite begrep om tid; den blir liksom borte. Den viktige forskjellen fra regulær meditasjon er at ved søvn eller døsighet foreligger det et brudd i kontinuiteten av selv-opplevelsen, i det å være seg selv bevisst. Tiden «går» raskt på grunn av fravær av bevissthet om selvet.

At tidsopplevelsen kan forandre seg, er ikke spesifikt for meditasjon. Det forekommer i andre sammenhenger også. Hvis man er fordypet i å lese en bok, kan for eksempel tiden enkelte ganger oppleves å fly av gårde. Omvendt, hvis man venter på en buss som drøyer, kan tiden nesten oppleves å stå stille. Når man mediterer, er man i stor grad uten ytre referansepunkter for tid, uten det som kalles «Zeitgeber», slik som dagslys, klokken, o.l. Dette bidrar til at endringene i tidsopplevelse ved meditasjon kan fremtre sterkere.

Hjernen påvirker tidsopplevelsen
Flere forskningsstudier tyder på at tidsopplevelsen endres med hvordan hjernen prosesserer ens situasjon, men den påvirkes også av kroppslige forhold, f. eks. høy alder, noen typer medisiner, enkelte kliniske tilstander (6). For eksempel ved høy feber kan tiden oppleves å gå raskere (7). Under meditasjon betyr nok den første av disse faktorene, prosess- og flytmengde, mest for om tiden synes å gå langsomt eller fort. Forskning tyder dessuten på at når vi føler oss bra, synes vi at tiden går raskere. Føler vi at vi har det dårlig, synes gjerne tiden å forløpe langsommere (2). Dette samsvarer godt med tidsopplevelsen under meditasjon. Hvis vi for eksempel er rastløse eller føler på plagsomme muskelspenninger, synes vi ofte at tiden går langsomt. Dette er gjerne tegn på at vi prosesserer lite på det bevisste plan, har liten kontakt innover med uforløste behov og tema som vi arbeider med eller prosesserer på et mer ubevisst plan (8). Hvis vi har mindre innslag av slikt i meditasjonen, føler vi at tiden går raskere.

Mye tyder på at når hjernen er i startfasen med å håndtere mye nytt stoff, kan tiden føles langsommere, men etter hvert som det blir lettere å prosessere det nye stoffet, oppleves tiden igjen å gå raskere. Det virker som tidsopplevelsen påvirkes av mengden stoff som kan prosesseres ledig, altså av hvor lett hjernen kan behandle stoffet som er aktivt i hjernen akkurat da.

Når den mediterende på retrett er i motstand, kjenner på rastløshet etc., er trolig hjernen inne i en slags forberedelsesfase som den gjerne vil unngå, men som den også søker en slags løsning på. Tiden oppleves da som langsom. Etter hvert som det begynner å løsne, og man kommer videre i sin meditasjonsprosess, vil den mediterende oppleve at tiden «går» raskere igjen. I fasene med både motstand og flyt er vedkommende seg selv bevisst, sover ikke og døser ikke. Etter hvert som man i fortsettelsen er kommet gjennom en del stoff, kan i perioder tankeaktiviteten stilne, være svært flyktig og lite påtrengende. Man har en indre ro og tilfredshet. Ingen sterke behov gjør seg gjeldende. Noe summarisk kan man oppsummere de ulike fasene i dette med følgende stikkord: motstand, flyt og prosessering, stillhet.

Tidløshet under meditasjon
I slike perioder av langmeditasjoner på retretter kan det altså en sjelden gang forekomme perioder der tiden helt «forsvinner». Et kvarter eller en halvtime kan oppleves som et blunk, selv 3-4 timer kan passere på samme vis. Det er kontinuitet i opplevelsen av selvet, ingen søvn eller døs. Man vet at man er til, men samtidig er det ingen eller liten tilknytning til tiden, til tanker, stemninger, kroppsfornemmelser eller momenter fra nær eller fjern livshistorie. Slike stunder kan omtales i blant som forankring i det tidløse selvet, eller som «timelessness» (2). Heller ikke her opplever man at tiden «går» fort; den oppleves helt «vanlig». Det er i møtet med den kronologiske tiden, klokkens tid, at man forstår at erfaringen representerer et markert skille fra den vanlige måten å oppleve tid. Det er ingen dramatikk eller sterke opplevelser knyttet til det at tiden «går» fort under meditasjonen.

Oppsummert er det altså noen forskjeller mellom hvordan tid typisk erfares i hverdagsmeditasjoner og i langmeditasjoner. I hverdagsmeditasjoner går tiden stort sett raskt; det er en generell erfaring uten særlig tilknytning til bestemte deler av meditasjonen. I langmeditasjoner gjør også denne generelle erfaring seg gjeldende, men i tillegg vil den mediterende i perioder oppleve stunder der tiden går langsomt, men også perioder hvor tiden går raskere enn vanlig i meditasjon. Hvordan tiden oppleves til enhver tid, synes bestemt av øyeblikkets ledige nærhet eller distanse til egne, ofte ubevisste prosesser, reaksjonsmønstre og tema som er aktivert akkurat da. Når temaene blir mer tilgjengelige for prosessering i ledighet, oppleves tiden å gå raskere. Når det er mye nytt og ukjent innenfra som skal prosesseres på et til dels ubevisst plan, er dette gjerne forbundet med motstand, større indre avstand og/eller mindre ledighet, tiden oppleves å gå langsommere.

Rask tid er ikke et mål i seg selv
Acem-meditasjon er prosessorientert, ikke tilstandsorientert (9, 10, 11). Det innebærer at spesielle tilstander eller bestemte meditasjonserfaringer ikke er sluttmålet med mediteringen, heller ikke erfaringen av «tidløshet». Det viktige er snarere bevegelsen gjennom ulike tilstander, det å skape en større indre flyt på ulike felt og mellom ulike deler av en selv. Med dette varierer også tidsopplevelsen. Både motstand og flyt er nødvendige deler i en helhet av en meditativ prosess. Flyt er nødvendig for ulike typer bearbeidelse, for prosess eller bevegelse ut fra vekslende eksistensielle behov. Allikevel er enkelte prosessmønstre eller sekvenser av meditative erfaringer mer fundamentale enn andre, men bare hvis de inntreffer spontant. Hvis man styrer eller tilstreber å oppnå spesielle erfaringer, når man ikke frem, men binder og begrenser ledigheten og dermed prosessenes frie og nødvendige bevegelse på vei mot høyere eksistensiell frihet.

Under praktisering av Acem-meditasjon går utøveren altså gjennom ulike faser. I noen hentes det frem «ubearbeidet» psykologisk materiale. Det kan være uheldige formende erfaringer som har etablert til dels begrensende reaksjonsmønstre for opplevelse, fortolkning, tenkning og handling. Fremhentingen før prosessering kommer ordentlig i gang, er en sentral del av den «aktualisering» som finner sted (12, 13), og er gjerne forbundet med motstand og langsom tidsopplevelse. Særlig på retretter hvor man mediterer lenge ad gangen, kan motstandsdelene i aktualiseringen føles lange. Man blir lett utålmodig i meditasjonen og ønsker at den skal ta slutt.

Sinnet forstår ikke sin egen rastløshet
Sinnet forstår ikke «seg selv» og hva som ligger under. Man forstår ikke hvorfor man er rastløs, og hvorfor tiden kjennes langsom. Kjedsomhet, spenninger eller diffus uro og lignende kan komme i fokus. De fleste føler i slike faser at de ikke mestrer meditasjonen så godt. Sinnet prøver å prosessere nytt stoff, men greier det ikke riktig ennå. Før det kan skje, må det psykologiske materiale som reaktiveres i hjernen, finne sine nye spor og plass i bevisstheten (sannsynligvis i hjernebarken) og behandles. Det å komme frem til en slik prosessering av nytt stoff legger sannsynligvis beslag på viktige deler av hjernens kapasitet.

Til andre tider, derimot, har utøveren prosessert tilstrekkelig mye av det aktualiserte materialet, og da kommer det ikke fullt så mye nytt. Utøveren føler ikke ubehag, metodelyden glir lett og ledig i sinnet. Følelsen er som nevnt at tiden her går raskt, fordi man etter en periode har kommet seg brukbart gjennom forrige bolk av ubearbeidet materiale.

To forskjellige tidsopplevelser
Vi nevnte over at opplevd tid sannsynligvis er et sammensatt fenomen. I en annen artikkel i dette nummeret diskuterer vi hvordan tiden består av to hovedkomponenter, som styres av ulike deler av hjernen.

På den ene siden har vi en sirkulær tidsopplevelse. Den skapes av biologiske klokker som ligger i dypere kjerner i hjernen, for eksempel i hypothalamus, basalgangliene eller lillehjernen. I hvert fall de to siste ser ut til å være aktivert under Acem-meditasjon (14). De nervecellene som er involvert i slike biologiske klokker, har sannsynligvis regelmessig svingende biokjemiske reaksjoner, som en pendelbevegelse, igjen og igjen, der hver svingning bare tar et øyeblikk, alt fra noen millisekunder til noen få sekunder. Pendelbevegelsene gjør oss i stand til å oppfatte hvor lang tid vi bruker på for eksempel å gjenta metodelyden i Acem-meditasjon, eller hvor lang tid vi bruker på å trekke pusten, som i mindfulness-meditasjon (15).

På den andre siden har vi en lineært forløpende tidsopplevelse. Den styrer opplevelsen av tid i skalaen fra ca. ett minutt til mange minutter og mer, kanskje mange år. Her er det ikke regelmessig forekommende cellulære reaksjoner (pendelsvingninger) som gir følelse av tid, men snarere serien av små eller store hendelser vi opplever gjennom dagen. Disse hendelsene, for eksempel at en kollega snakket til deg på jobben, eller at du hentet datteren din etter fotballtrening om ettermiddagen, skaper en kjede av minner langs en strøm av bevissthet. Her er ulike deler av hjernen involvert i forskjellige aspekter. Hippocampus er ansvarlig for kortvarig lagring av slike minner, slik Terje Lømo var den første til å oppdage på slutten av 60-tallet, se egen artikkel i dette nummeret. Etter hvert vil imidlertid store områder i parietal-delen av hjernebarken lagre en del av disse minnene på permanent basis. I meditasjonen møter vi slike minner fra hverdagen først og fremst ved at de spontant dukker opp, og vi blir fanget av dem før de forsvinner. Vi er da mentalt til stede i fortiden og nåtiden, men også i fremtiden, i og med at en god del av disse «minnene» er noe vi ennå ikke har opplevd, men noe vi tenker oss kommer til å skje etter en dag eller to. Slike spontane tanker og minner kalles ofte «mind wandering» og springer ut fra aktivitet i hjernens hvilenettverk («default mode network») i deler av hjernebarken. Også hippocampus og hjernens hvilenettverk er aktivert under utførelse av Acem-meditasjon med ledighet (14, 16, 17, 18).

Men selve gjenopplevelsen av disse minnene eller tankene, samt hendelser i kroppen som fremkommer i løpet av en meditasjonsøkt, vil igjen skape en ny streng av huskede hendelser som virker som en linje som tiden strømmer langs. Vi føler dermed at tiden går, fra start til slutt, langs en akse i meditasjonen.

Tidens elv
I særlig stille meditasjonsstunder, hvor det nesten ikke oppleves å skje noe i kropp eller sinn, bortfaller denne strømmen av minner og hendelser. Så lenge dette er tilfelle, mister vi følelsen av at tiden strømmer. Det er som å sitte i en båt i en elv med bind for øynene. Vi kjenner at båten strømmer i elven når vi hører eller merker turbulens i vannet som gjør at båten glir ujevnt nedover. Men hvis vi hverken hører eller kjenner slike ujevnheter, har vi ikke følelse av at båten beveger seg i det hele tatt. Den kunne like gjerne stått stille. På tilsvarende vis er det i meditasjonen: Når det ikke kommer spontanaktivitet, det kan være kroppsubehag, nye minner, bilder eller tanker, da kan vi føle at tiden står stille. Det skjer liksom «ingenting», mens vi bare «er» og har det godt.

Selv om man kan kjenne igjen disse fenomenene også utenfor meditasjonen, er kanskje svingningene mellom rask og langsom opplevd tid sterkere under meditasjon enn utenfor. Meditasjonen blir et slags psykologisk laboratorium hvor det subjektive aspekt ved vår tidsopplevelse kommer tydelig frem.

 
Litteratur 

1. Are Holen, Halvor Eifring, Mer å hente: Håndbok for brukere av Acem-meditasjon. Oslo: Dyade forlag, s. 22–23.
2. S. Droit-Volet, M. Dambrun, Awareness of the passage of time and self-consciousness: What do meditators report? Psych J 8, 51-65 (2019).
3. Mer å hente, s. 118–121.
4. Are Holen (red.), Stillhetens psykologi: Perspektiver på Acem-meditasjon. Oslo: Dyade forlag, 2017, s. 97–98.
5. Mer å hente, s. 27–28.
6. R. Fontes et al., Time Perception Mechanisms at Central Nervous System. Neurol Int 8, 5939 (2016).
7. V. Pariyadath, D. M. Eagleman, Subjective duration distortions mirror neural repetition suppression. PLoS One 7, e49362 (2012).
8. Stillhetens psykologi, s. 91–107.
9. Mer å hente, s. 144–146.
10. Halvor Eifring, What Is Meditation? I Halvor Eifring (red.), Asian Traditions of Meditation (s. 1–26), Honolulu: University of Hawai‘i Press, 2016.
11. Halvor Eifring, Types of Meditation. I Halvor Eifring (red.), Asian Traditions of Meditation (s. 27–47), Honolulu: University of Hawai‘i Press, 2016.
12. Mer å hente, s. 113–123.
13. Stillhetens psykologi, s. 101–102.
14. J. Xu et al., Nondirective meditation activates default mode network and areas associated with memory retrieval and emotional processing. Front Hum Neurosci 8, 86 (2014).
15. Om ulike meditasjonsobjekter, se Halvor Eifring og Are Holen, The Uses of Attention: Elements of Meditative Practice. I Halvor Eifring (red.), Hindu, Buddhist and Daoist Meditation (s. 1–26), Oslo: Hermes, 2014.
16. Halvor Eifring (red.), The Power of the Wandering Mind: Nondirective Meditation in Science and Philosophy, Oslo: Dyade Press, 2019.
17. Are Holen, The Science of Meditation. I Halvor Eifring (red.), Asian Traditions of Meditation (s. 227–243), Honolulu: Hawai‘i, 2016.
18. Øyvind Ellingsen og Are Holen, Modern Meditation in the Context of Science. I Halvor Eifring (red.), Meditation and Culture: The Interplay of Practice and Context (s. 36–51.