Sak 68/79
De moderne meditasjonsbevegelser og kirken
På sitt møte 1. juni 1979 vedtok AU å oppnevne en arbeidsgruppe som skulle fremlegge en betenkning vedrørende de nye meditasjonsbevegelsene i landet, jfr. Sak AU 33/79 og 76/79.
Arbeidsgruppen har lagt frem et notat som ble drøftet av Bispemøtet. Ut fra denne uttalelsen vil Bispemøtet presisere følgende:
- Blant dagens mennesker synes det å være et sterkt behov for hjelp til frigjøring fra følelsen av uro, stress og anspenthet. I meditasjonen søker mange mennesker å finne seg selv.
- Det må advares mot de trascendentale rneditasjonsbevegelser med direkte innflytelse fra fremmed religion.
- Når det oppstår konflikt mellom den kristne tro og de transcenden tale meditasjonsbevegelser, skyldes det at disse presenterer seg som svaret på menneskets dypeste lengsler. Deres målsetting vil åpne for «en transcendental bevissthet» som gjør forholdet til kirkens bud skap problematisk. De får dermed et religiøst preg som kommer i strid med den kristne tro.
- Kristen meditasjon henter sin kvalitet fra Guds nærvær i Ordet og bønnen. Kirken må i dag oppmuntre til retreat og meditasjonssam vær hvor Guds ord og bønn, skriftemål og gudstjenesteliv står sent ralt.
Bispemøtet har med grunnlag i arbeidsgruppens notat utformet en uttalelse, «De moderne meditasjonsbevegelser og kirken», ogvedtar:
a, Uttalelsen «De moderne meditasjonsbevegelser og kirken» distribueres til prester og lederer i menighetene.
b, Det søkes utarbeidet en enkel redegjørelse for kirkens syn på aktuelle meditasjonsbevegelser, fortrinnsvis i brosjyreform, beregnet til bruk
i menighetene. Den tidligere oppnevnte arbeidsgruppe supplert med biskop Lislerud blir bedt om å ta ansvar for utarbeidelse av manuskriptet.
Andaktsbokselskapet kontaktes som forlag.
DE MODERNE MEDITASJONSBEVEGELSER OG KIRKEN
I de senere år har meditasjonsbevegelser av forskjellig karakter vunnet innpass i Norge. I våre menigheter merkes adskillig usikkerhet overfor disse bevegelser og det de står for. Det kan derfor være behov for rettledning og hjelp for søkende som blir trukket til disse bevegelsene.
Situasjonen
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor meditasjonsbevegelsenes tilbud vinner gjenklang hos mange. Tempoet i det moderne liv er opprevet, og kravene om effektivitet og engasjement presser seg på oss fra mange kanter. Gjennom moderne teknikk har vi omgitt oss med en verden av f abrikerte ting, og vi merker hvor lett sinnet blir hengende ved tingene, slik at vi tvinges til å leve vårt liv på overflaten.
På denne bakgrunn er det en nødvendig og positiv oppgave å peke på stillheten og meditasjonen som en vei til et rikere liv. Det er grunn til å oppfatte meditasjonsbevegelsenes anliggender som et viktig anliggende i vår tid.
Fra et kristent synspunkt må en på den annen side stille kritiske spørsmål til de moderne meditasjonsbevegelser. Stillhet og meditasjon er ikke i seg selv svaret. Når meditasjonsbevegelser fremstiller seg som nøytrale, rent tekniske metoder til livsfornyelse, må en stille seg skeptisk. Det er ikke vanskelig å påpeke at moderne meditasjonsbevegelser har mottatt direkte innflytelse fra fremmede religioner.
Aktuelle meditasjonsbevegelser
Meditasjonsbevegelser utenfor den kristne kirke hevder at vi ved stillhet og meditasjon kan virkeliggjøre noen av våre dypeste lengsler. Ved å gi meditasjonen en tone av religiøsitet stiller meditasjonsbevegelsene seg i et spenningsfylt forhold til den kristne tro.
Vi skal peke på noen trekk ved aktuelle bevegelser.
Fra 1960årene har transcendental meditasjon (TM) med inderen Maharishi som læremester, «guru», blitt den mest populære form for meditasjon i vårt land. Den har villet fremstå som religiøst nøytral – som et nyttig vitaliseringsprogram for trette og stressede mennesker. Med avstressingen skal det så følge en rekke andre positive virkninger for helse, kreativitet og intelligens.
Nå er det viktig å merke seg at dette resultat oppnås ved at den mediterende vender oppmerksomheten innover inntil han når «tankens kilde». Mantraet er et hjelpemiddel når det gjelder dette – et «lydord» som skal skjerme tanken fra ytre bevisthetsinntrykk. Den bevissthetstilstand en da når frem til betegnes med uttrykkene «transcendental bevissthet», «kosmisk bevissthet», «Det rene selv» eller bare «Selvet».
ACEM – Norsk Meditasjonsskole – som er en norsk meditasjonsbevegelse som har tatt avstand fra Maharishi, uttrykker seg på dette punkt noe annerledes og taler om at teknikken åpner for en «arbeidende stillhet», om «kognitivt sprang» og om en «intuitiv åpning».
Alle disse uttrykk viser at en tillegger den nye bevissthet en avgjørende betydning. En har – som uttrykket «transcendental bevissthet» viser– overskredet en grense. Det som er på den andre siden er av en helt annen kvalitet. En taler om «det uendelige», «det udelelige», «det absolutte», om «den fred som overgår all forstand» (Maharishibevegelsen) eller om den skapende mulighet for personlighetsutvikling (ACEM). Hos Maharishi etterfølges den transcendentale bevissthetstilstand av flere andre bevissthetstilstander som beskrives i sterkt religiøse ordelag. Det er tale om en bevissthetstilstand der erkjennelsens porter åpnes mot det absolutte og til sist om en enhetstilstand der den mediterende opplever seg selv som ett med hele virkeligheten (panteisme).
Karakteristikken ovenfor viser at meditasjonen innenfor Maharishibevegelsen har religiøse trekk. De mest sentrale forestillinger korresponderer med og formidler hinduistisk religiøsitet. Særlig kommer dette frem gjennom det innvielsesrituale som er obligatorisk for alle som vil prøve denne meditasjonsform. Det sentrale punkt i seremonien er at frukt og blomster, som den som skal innvies bringer med seg, legges frem som offer. Mantraet, som skal hjelpe den mediterende ned til dypere bevissthetslag, kommer fra den samme tradisjon og kan i noen tilfeller være indiske gudenavn. Når reisens mål omtales som det å erkjenne det dypeste i sitt eget vesen som Selvet – med stor S – har man åpnet for et panteistisk verdensbilde hvor «universets guddom bor midt i alles hjerter» (Maharishi).
Den norske meditasjonsbevegelsen (ACEM) har gjennom sitt oppgjør med Maharishi tatt avstand fra den gurudyrkelse som preger Maharishibevegelsen. De har også kvittet seg med det religiøse innvielsesritualet og vil forstå meditasjonen som forsenkning – dvs. som en psykologisk prosess som fungerer etter menneskesinnets egne lover. En legger vekt på at meditasjonen ikke er knyttet til en bestemt kultur eller religion, men er nøytral i seg selv. Her mener vi ACEM tar feil. Ved å akseptere en objektløs fordypningsmeditasjon og ved å tale om et stillhetens område (arbeidende stillhet) i ens indre, åpner man for en panteistisk virkelighetsforståelse som er det kristne menneskesyn fullstendig fremmed. Ofte trer disse perspektiver først frem når man har brukt metoden over lengre tid, men de ligger i den meditasjonsform som ACEM anbefaler.
I konflikt med den kristne tro
De moderne meditasjonsbevegelser, slik vi møter dem også i Norge, fremstår med et tilbud om å hjelpe vår tids mennesker til avspenning og harmoni. Det er ikke denne sterke interesse for å imøtekomme et åpenbart behov som fører til konflikt med kristen tro. Denne interessen er snarere en positiv utfordring til kirken om ikke å svikte på dette punkt i en tid fylt med uro og anspenthet. Det er når meditasjonsbevegelsene presenterer seg som svaret på menneskets dypeste lengsler og når målsettingen blir å åpne for «en transcendental bevissthet», at forholdet til kirkens budskap blir problematisk.
Når målet med meditasjonen blir å oppleve enhet og harmoni med hele virksomheten – også med guddommen – tilspisses konflikten. Denne målsettingen angår det som er evangeliets tilbud til menneskene, men den anviser en annen vei enn den evangeliet peker ut. Kirken må holde fast på at den som peker på en annen vei, kan villede, selv om hensikten er den alle beste.
Kristen meditasjon
Det er grunn til å stille seg kritisk til tendenser i moderne meditasjonsbevegelser. Dermed er ikke sagt at meditasjon i seg selv skal avvises. Det er tvert om en viktig oppgave for den kristne kirke å kalle til stillhet og meditasjon.
Når denne oppgave skal gis fornyet aktualitet, må det skje på kristentroens grunn. Den kristne tro peker på Jesus Kristus som ved sin død og oppstandelse åpner vei til et personlig gudsforhold. Stillhet og meditasjon i seg selv kan ikke gi svar til stressede mennesker. Stillheten kan like gjerne være tomhet som inspirasjon. For mange vil nettopp stillheten være den største av alle påkjenninger fordi de i stillheten ikke finner noe annet enn seg selv og sin egen hjelpeløshet og ensomhet. Skal stillheten og meditasjonen bli til hjelp, må den hente sin kvalitet fra Gud. Det skjer når Han kommer til oss gjennom sitt ord og vi møter Mesteren selv.
Derfor må det være den kristne kirkes oppgave å oppmuntre alle kristne til å søke den hjelp som ligger i stillhet og ro som fylles med Kristi nærvær. Det skjer der menigheten samles om nådens midler og ved den enkelte kristnes andakt og bønn. Men det kan også skje ved at kirken innbyr travle og trette mennesker til særlige dager i stillhet fylt med Guds Ord og bønn.
Slike dager kalles gjerne et «retreat» og er kjent i store deler av vår kirke. Denne retreatbevegelsen bygger på Den hellige skrift og kirkens tro. Den har som formål å innby grupper og enkeltpersoner som her kan få hjelp til fordypelse i Guds ord, til bønn, sjelesorg og skriftemål. Et kristent retreat er et middel ti å styrke troen og det kristne fellesskap.
Tiden kaller til en styrkelse av retreatbevegelsen i vår kirke. Det gjelder ikke bare tiltak i det større format, men like mye tilrettelegging av anledninger til stillhet og meditasjon i den enkelte menighet.
Vi tror på Jesus Kristus og bekjenner Ham som en hjelper i all nød. På denne trosgrunn kaller kirken vår tids mennesker til stillhet og meditasjon. I Guds ord og i det bønnens liv som gjennom generasjoner har gitt mennesket styrke i livskampen, har vi den kraftkilde som kan hjelpe oss til å møte utfordringene i vår egen tid.