En eksistensiell erfaring

Presentasjon av virkningsmekanismene i Acem-meditasjon sammenholdt med andre mentale teknikker.

Enkelte kristne kritikere har vært ute etter å plassere Acems virksomhet i religiøse båser – først hinduisme, deretter panteisme. Men religiøst ladede begreper er helt uegnede til å forklare hva Acems arbeide innebærer. La oss kort se på organisasjonens historie i et forsøk på å rydde opp i de uriktige forestillinger.

Acem oppsto i møtet med en erfaring: bruk av språklyder til meditativ fordypelse. Denne erfaring er mest utbredt og holdt vedlike i Østen. Sammen med studier av Østens filosofi, språk og religion ble denne meditasjonspraksis utgangspunkt for noe som i Acem i løpet av 1970-årene er fremstått som noe helt nytt.

Dette faktum har fått enkelte til å frykte for hinduistisk påvirkning, og man kan forstå at problemstillingen reises. Å la seg inspirere av en annen kultur innebærer vanskelige grenseoppganger. Ikke minst når inspirasjonen stammer fra kulturer hvor all forståelse – psykologisk, vitenskapelig, medisinsk, kunstnerisk – er vevet inn i religionens perspektiv. Slik det var i Europa før renessansen. Det allmennmenneskelige og det kulturspesifikke har inngått en så intim forbindelse at det å skille dem, krever ikke så rent lite arbeide.

Et annet forhold som bidro til å reise problemstillingen, er at inderen Maharishi Mahesh Yogi på bakgrunn av samme meditasjonserfåring startet en internasjonal bevegelse – med det resultat at Acem underviser i prinsipielt samme teknikk som en klart indisk preget gruppe.

Spørsmålet oppstår derfor: Lar det seg overhodet gjøre å skille det almennmenneskelige fra det kulturspesifikke når det gjelder denne meditasjonsteknikk? Kan man skille mellom de psykologiske virkningsmekanismer og den kulturelle, religiøse ramme denne meditasjonsteknikk tradisjonelt er forstått innenfor?

 

1. EGNE FORUTSETNINGER

Ut fra våre erfaringer er svaret på spørsmålet et ubetinget ja. Det arbeide Acem har utført siden 1966, og de erfaringer man har gjort, viser at det ikke bare er mulig, men absolutt nødvendig å skille mellom teknikk og ramme dersom man skal få en dypere forståelse av fenomenet meditasjon.

Maharishi Mahesh Yogi er hindu. Hans livsoppfatning og hans forståelse av meditasjonsteknikken er preget av dette. Men Acems oppgjør med ham var ikke primært et oppgjør med hinduisme og østlig tenkemåte. Først og fremst var det avstandtagen fra svermeri, storhetsforestillinger og uryddige forhold til organisasjon og økonomi. Maharishi kan neppe sies å være en verdig representant for indisk kulturarv – man kan ta avstand fra ham uten å forkaste Østens kultur og erfaringer.

Men samtidig ble det i Acems arbeide tidlig klart at innsikt må bygges på egne forutsetninger. Østlig livsforståelse og de kulturspesifikke forestillinger om meditasjon er svært generelle, med et begrepsapparat fullstendig fremmed for vestlig tenkemåte og derfor uegnet til å utvikle en meditasjonspedagogikk. Når Acem derfor ikke tar opp østerlandske begreper, er det ikke – slik enkelte kristne synes å påstå – taktikk for å skjule en ukristelig identitet. Det er tvert om en nødvendig forutsetning for å arbeide seriøst med almennpsykologiske virkningsmekanismer i det man kan kalle forsenkningspsykologi. Og på dette område er det vel å merke ikke snakk om en statisk forståelse gitt en gang for alle, en forståelse det gjelder å finne kulturelt akseptable begreper for. Her er det snakk om å arbeide med en levende prosess – noe som krever at man bruker egne forutsetninger.

Acems pedagogikk og meditasjonsinnsikt er altså fremkommet på en måte: ikke ved kulturpåvirkning, ikke ved tro, ikke ved fortolkning av skrifter eller ved dogmatikk – men ved erfaring. Den erfaring som ligger i å praktisere og undervise i teknikken.

Siden 1966 har Acem undervist ca 20 000 mennesker. Årlig går nå nærmere 3000 gjennom Acems kurs. Et begynnerkurs strekker seg over åtte uker, men innlæringsperioden kan forlenges ved å følge videregående undervisningstilbud. De som underviser i Acem-meditasjon, har to års grundig intern utdannelse bak seg – med særlig vekt på skolering i Acems meditasjonspedagogikk. De er også trenet i gruppedynamikk som en forutsetning for å skape gode læringsbetingelser i begynnergruppene. I 1980 har Acem 130 kurslærere, de aller fleste med universitetsutdannelse. Nesten tyve er leger eller psykologer. Det må være riktig å hevde at Acem har adskillig ekspertise i meditasjonspedagogikk og forsenkningspsykologi.

Og det er denne erfaring som viser av teknikken er en levende prosess som bare kan gjøres kulturspesifikk gjennom den ramme, den forståelsesmodell man setter den inn i:

Maharishi bevegelsen setter den inn i en esoterisk, hinduistisk inspirert ramme, ispedd litt vestlig vitenskap anvendt på en nokså tvilsom måte. Man presenterer teknikken som et hjelpemiddel til alle problemers løsning, en hemmelig sannhet som har vært skjult i årtusener, men som nå er brakt frem igjen for å få verden på fote og sikre lykken for kommende generasjoner.

Acems ramme er vestlig og psykologisk/pedagogisk. Begrepene og undervisningen er pedagogisk rettet for å hjelpe mennesker med å tilegne seg en praksis de kan bruke i sin hverdag – til å arbeide med egne begrensninger. Acem underviser ikke i livssyn eller dogmer, men i en ferdighet.

 

2. VÅRT INDRE LANDSKAP

De erfaringer man har gjort i Acem, kan uten tvil bidra til også å forstå andre meditasjonsteknikker. Noen elementer går igjen i alle metoder – de er almennpsykologisk prosesser og inngår i vår hverdagslige psykiske fungering. De er sentrale deler av vårt indre landskap, av bevissthetens måte å fungere på. Å meditere er altså ingen fremmed opplevelse, helt forskjellig fra hvordan vi ellers fungerer.

I undervisningen opererer Acem med tre elementer: Den spontane strøm av tanker – Mentalholdning – Mental gjentagelse av en metodelyd.

 

TANKESTRØMMEN

Hva man arbeider med i Acem-meditasjon, er den spontane strøm av tanker – som selvfølgelig på en eller annen måte er del av enhver meditasjon. Vi tenker kanskje ikke vanligvis på det, men alltid foregår det noe i vår bevissthet: vi registrerer tanker og impulser, og er vi tanketomme, merker vi at vi er det. Følelser og kroppsfornemmelser merker vi. Denne aktiviteten er i litteratur og psykologi kalt «stream-of-consciousness», bevissthetsstrømmen. I Acems pedagogikk har man valgt å kalle den tankestrømmen (ts) eller det spontane element i meditasjonen.

Denne aktivitet kan vi blande oss inn i og styre, som når vi samler oss om en oppgave. Eller vi kan la den løpe fritt, som når vi står over oppvasken eller ligger og skal sove.

I noen bevissthetsfordypende teknikker bruker eller styrer man innholdet i tankestrømmen. Psykoanalysen tar i bruk innholdet, blant annet ved å fokusere på det som er ladet og vanskelig å snakke om. I autogen trening styrer man innholdet man samler all tanke om f.eks. en legemsdel.

I imaginasjonsøvelser er rammen satt, men det er mer fantasiutfoldelse i innlevelsen f.eks. i en situasjon eller en person. I kristent bruk av imaginasjon kan man være til stede i en bibelsk hendelse – se landskaper og mennesker, høre lyder. Skuddbønnen har til hensikt nettopp å unngå ts, en fort bønn som ikke blir forstyrret av sinnets spontane aktivitet.

I Acem-meditasjon styrer man ikke ts, og man er ikke opptatt av innholdet. Dette gir etter alt å dømme den spontane aktivitet i sinnet optimale muligheter. Hvorfor er det viktig?

Man kan skille ut to funksjoner for ts: for det første en bearbeidende, terapeutisk. Som kroppen får sår til å gro, er det ts som har denne funksjon i sinnet. Hva skjer med våre sterke opplevelser, enten de er gode eller vonde? Noe kverner rundt i hodet på oss, vi blir ikke ferdige med det før opplevelsen er nøytralisert. Hvis ts ikke får utføre dette arbeide, hvis vi fortrenger det spontane og de tanker som presser på, tar ts fatt på sin oppgave når den igjen omsider slipper fri. Og det kan den for eksempel gjøre når vi ligger og skal sove. Det som ikke er blitt bearbeidet, det som ikke får «gro», kan sette seg i kroppen som knuter eller stramninger – eller populært sagt: Man blir stresset og nervøs.

Den andre funksjon denne spontane strøm av tanker har, er det kreative. Den er uttrykk for det mest levende i oss, det genuine, det som er våre evner og ressurser. Derfor er det viktig når vi arbeider med en oppgave, eller når vi er nær andre mennesker, at det kreative i oss og det genuine får mulighet for å komme til uttrykk.

Det er altså viktig å ha evne til å la ts arbeide mest mulig fritt, og Acem-meditasjon er en systematisk måte å gi tankestrømmens bearbeidende funksjon større frihet på. Ofte sperrer vi nemlig av for det spontane, for eksempel fordi vi er stressede, urolige, engstelige, slitne, nedfor eller presset. I tillegg blander vi oss inn i våre spontane prosesser med våre blokkeringer og all vår psykologi. Det gjelder også et annet spontanelement: åndedrettet. Vi tuller med vår måte å puste på, vi binder pusten. En teknikk som zazen arbeider nettopp med dette spontanelement.

 

MENTAL HOLDNING

I Acems pedagogikk kommer her element nr. to inn: den mentale holdning. Denne vil også kunne identifiseres i enhver meditasjonsmetode. Det er ikke hva vi tenker, men hvordan, vårt mentale klima, måten vi tenker på.

Vi vet at vi i noen situasjoner er åpne, tankene flyter fritt, vi har tilgang på ideer. Så, plutselig, kan vi lukke oss til, gjerne i forbindelse med at all oppmerksomhet blir rettet mot oss, i en stor forsamling, for eksempel. Vi glemmer det vi kunne og burde sagt, alle tankene er som blåst bort. Vår mentale holdning blir Lukket, vårt indre klima presset og ugjestmildt. I andre situasjoner kan vi være alt for utflytende og lite samlet, – det blir ikke skikk på noe. Vår mentale holdning er preget av sløvhet, mangel på styring.

En holdning er frisettende og gir ts mulighet til å fylle sine funksjoner. Psykologiske retninger har satt ulike navn på den. Psykoanalysen kaller den frittflytende oppmerksomhet. Gestaltpsykologien «awareness». I Acems pedagogikk er den kalt flåmh – en forkortelse for fri, ledig, åpen mental holdning.

Acem-meditasjon er altså en flåmh-teknikk, der poenget er å gi ts frihet, møte den med åpen holdning. Psykoanalysen har paralleller til dette. Autogen trening er motsatt, det er en konsentrasjonsteknikk, der poenget blir å samle seg så sterkt om f.eks. en kroppsdel at det spontane utelukkes. Alle mentale teknikker som bygger på at man skal bruke eller forholde seg til innholdet i ts, slike som imaginasjonsteknikker, bønneteknikker eller selvsuggesjon, har elementer av konsentrasjon – det vil si utelukkelse av det i ts som ville forstyrre prosessen. Disse teknikkene har da også andre siktemål enn Acem-meditasjon. De legger vekt på opplevelsen, det vil si budskapet eller innholdet. I TM, Acem-meditasjon, er opplevelsen eller innholdet i ts uvesentlig. Man arbeider derimot stadig med å opprette og gjenopprette flåmh, slik at psykologisk bearbeidelse og frisetting av ressurser kan skje fullt ut.

 

METODELYD

Så kan man tenke seg: Hvorfor ikke utarbeide en teknikk som gjør nettopp dette – møter ts direkte med åpenhet, med flåmh?

Det ville sannsynligvis være en teknikk ytterst vanskelig å praktisere. Fordi tankestrømmen er, som vi vet fra vår erfaring, ikke alltid ubesværet. Den er også følelser, uro, glede, ladning, uttrykk for blokkeringer. Noen tanker tenker vi ukomplisert, andre provoserer oss. Noen tanker oppsøker vi, andre unngår vi. I ytterkanten av vår bevissthet har vi alle tanker vi skyver bort, sår og konflikter og noe uforløst vi helst ikke vil vedkjenne oss, ikke møte. Det er litt for sårt, for utrygt eller for provoserende å gå inn i disse tankene, la dem slippe til. Derfor stenger vi av bevisst eller ubevisst – mot denne delen av ts. Vi griper inn i sinnets spontane prosesser, bearbeidelsen begrenses.

Men så, når vi er minst kontrollerende, mest åpne – f.eks. når vi ligger og skal sovne om kvelden – da kan den spontane prosess slippe til igjen. Også med den uro, den ladning, det uferdige vi ellers har unngått å møte i løpet av dagen. Da kan det være vanskelig å bevare den mentale åpenhet – og det kan være vanskelig å sovne.

Vi trenger altså et hjelpemiddel i møtet med det spenningsladede i ts.

Og dette helpemiddel er det meditasjonsteknikkene tilfører vår vanlige psykologiske funksjon. Det mest alminnelige er å tilføre et element vi kan konsentrere oss om – slik at det sponlene ikke slipper til. Det kan være noe så enkelt som å telle sauer i innsovningsfasen. Det som skiller Acem-meditasjon fra de fleste andre meditasjonsteknikker, er at hjelpemiddelet her ikke benyttes til å unngå påvirkningen fra ts. Hjelpemiddelet er en kombinasjon av betydningsløse språklyder – metodelyden. Acem-meditasjon Utføres ved at man gjentar metodelyden mentalt mens den spontane strøm av tanker får gå som den vil. Utgangspunktet er det faktum at vi ikke på samme tid kan være både konsentrert utelukkende og åpent registrerende. Det vil si at hvis vi gjentar metodelyden med en fri, ledig, åpen mental holdning (flåmh), etableres denne holdning i sinnet. Dermed møter også ts åpenhet – slik at den kan få utført sine funksjoner. Det ladede i ts vil påvirke vår måte å gjenta metodelyden på – vi kan bli sløve eller konsentrerte. Da gjelder det å justere meditasjonsutførelsen og igjen gjenta metodelyden i flåmh.

Dette er den ferdighet Acem underviser i.

 

3. ER SPRÅKLYDER FARLIGE?

For en del kritikere av TM har nettopp metodelyden vært det vanskelige punkt – eller som betegnelsen har festet seg: mantra. En betegnelse som vekker forestillinger om noe kulturspesifikt og noe magisk. Mantra er derfor ingen dekkende betegnelse for metodelyden. Metodelydene er – til tross for at mye av kritikken mot Acem har gått på nettopp dette, hverken knyttet til en kulturkrets eller til magi. De har intet med f.eks. indiske gudenavn å gjøre.

Metodelydene er ganske enkelt språklyder velegnet til denne type meditasjon. De man benytter i Acem, er valgt ut fra erfaring – nedfelt i viten om lyders virkning på sinnet. Denne viten er ennå ikke systematisk og vitenskapelig bearbeidet i vår kultur. Men selv om vestlig tankegang ikke tilstrekkelig har interessert seg for disse sider av menneskesinnet, er man selvfølgelig ikke avhengig av å falle tilbake på mer mystiske eller religiøse forklaringsmodeller fra andre kulturer. Det gis alltid alternative perspektiver på årsakssammenhenger for universelle fenomener. Akupunktur er et eksempel på det. Bare man arbeider tilstrekkelig med disse fenomener i vitenskapelig sammenheng, vil man komme dit hen at virkningene forstås vitenskapelig.

Hva gjør en språklyd egnet som hjelpemiddel i Acem-meditasjon? Den må være enkel å gjenta, behagelig, assosiasjonsfri, ikke binde eller styre tankestrømmen ved at den betegner noe. Den kan derfor ikke være ord med fast meningsinnhold – hverken gudenavn eller noe annet. En lang rekke språklyder kunne eventuelt vært brukt som metodelyd i Acem-meditasjon, men kan ikke anvendes fordi de også betegner noe eller gir bestemte assosiasjoner til kjente ord. Mannsnavnet Inge, for eksempel, er et indisk mantra, brukt i ulike former for meditasjon. Når det ikke er brukbart som metodelyd for mennesker med vår språkbakgrunn, skulle grunnen være åpenbar. Den som måtte mene at mantraene er farlige å gjenta fordi de er magiske, demoniske og symboliserer indiske guder, bør gjøre professor Inge Lønning oppmerksom på dette.

Blant kristne meditasjonskritikere er det nemlig dukket frem ikke så rent lite tro på magi i forbindelse med metodelydene. Bare ett eksempel: En sekretær ved Svenska kyrkans mission, Lester Wikström, offentliggjør i en bok, Nyandligt, en rekke mantraer brukt i Maharishibevegelsen. Han er blitt etterfulgt av flere som faktisk hevder at bare man får offentliggjort mantraene, vil de miste sin kraft. Wikström skriver at lydene representerer indiske guder, og han belegger det på følgende måte:

KRIM eller KRING er kodeord for Deva Kalika: Ka er Kali.

Ra er Brahma, I er Mahamaya, den store Moder(...) N(ada) er universets moder. (s. 139)

Norske kritikere har fulgt opp med å hevde at i mantraet AUM står bokstavene for gudeenheten Brahma, Vishnu og Shiva. Dette er sannsynligvis en korrekt kulturspesifikk tolkning som kan virke tilforlatelig. Men overfører vi denne påvisning til våre egne språklyder og ord, blir den bare komisk. Den blir uttrykk for en engstelse og tro på magi som gjør at vi må unngå en lang rekke lyder for ikke å påkalle indiske guder. La oss for å vise det meningsløse i dette, anvende denne kulturspesifikke tolkning på to kjente ord i norsk liturgi:

Halelujah. Her står Ha for Shiva, ifølge Wikstrom og den tantriske tradisjon. Le og Lu er to former av La, som står for Indra. Ya (ja) står for Lakshmi. Ordet er altså farlig. Ved å uttale halelujah påkaller man angivelig Shiva, Indra og gudinnen Lakshmi. Også amen er farlig. A står for Brahma. Men henspiller på gudinnen Mena, datter til Vrishnanashva og representerer dypere sett den guddommelige mor.

Denne type argumentasjon er selvfølgelig absurd, men enkelte kristne kritikere benytter den likefullt. En annen sak er at redslene for metodelydenes magi viser en tro på et verdensbilde der de indiske guder faktisk eksisterer. Og er de farlige å påkalle, må de eksistere der som en slags demoner. Det kunne være adskillig å si om den frykt og den religionsforakt som ligger i det å stå for at fromme hinduer egentlig tilber demoner.

 

4. EN EKSISTENSIELL ERFARING

Acem-meditasjon har altså ikke som mål «å bli ett med Brahma, gå opp i guddommen». Acem-meditasjon er konkret arbeide med adferd, en stadig utprøving for å finne tilbake til det i oss som representerer ærlighet, modenhet, åpenhet og evne til spontan nærhet. Meditasjon blir den aktivitet der vi er åpne også for våre tendenser til begrensende holdninger og uheldige adferdsmønstre. På denne måte blir meditasjon en stadig holdningsbearbeidelse, systematiske forsøk på å gjenvinne ledig, fri holdning der vi ellers er tilbøyelige til å lukke oss og hindre bruk av våre ressurser.

Dette er grunnen til at enkelte kaller Acem-meditasjon en eksistensiell erfaring, et eksistensielt laboratorium der man forsker i egne reaksjonsmåter og korrigerer adferd – på en slik måte at det får betydning først og fremst utenom de daglige meditasjoner: I forhold til andre mennesker, til oppgaver og arbeide og utfordringer – og eventuelt også i det religiøse liv.

Erfaringene med Acem-meditasjon viser på enkelte områder det samme som ulike psykoterapeutiske metoder: Det voksne menneske har på visse felter evne til modning og psykologisk vekst. Mennesket kan arbeide med den ikkenevrotiske, erkjennende del av seg mot større grad av virkeliggjørelse – på annen måte enn ved forkynnelse og tro.

De klare resultater av Acem-meditasjon praktisert regelmessig er ro, kontakt med egen naturlig spontanitet – eller sagt med andre ord: stillhet. Og denne stillhet er – i motsetning til hva enkelte kritiske kristne synes å legge inn i den ut fra sin fortolkning – hverken metafysisk eller mystisk. Den er det psykologiske motstykke til å være rastløs, presset, uegentlig, langt fra egne følelser og lengsler. Det er en stillhet som gjør det lettere å engasjere seg, bruke seg selv i menneskelige relasjoner og til noe skapende.

Selv om få andre metoder kan vise til like klare resultater, er selvfølgelig Acem-meditasjon like lite som noe annet et vidundermiddel. Meditasjon bidrar til å frigjøre de ressurser vi selv har til å hanskes med tilværelsens stridigheter. Acem-meditasjon er ingen «frelsesvei» – og heller ikke i religiøs forstand «svar på menneskets dypeste lengsler». Det denne teknikk kan bidra til, er ro, avspenning – og derigjennom engasjement. Slik at våre ressurser i større grad får prege våre valg og våre liv. Intet ubetydelig resultat i eksistensiell sammenheng.

Torbjørn Hobbel

Produkter

Dyade 1980/03: Er kirken i utakt med moderne psykologi?

 

Relaterte artikler