Vi er i stressforskningens tiår. Feltet er eldre, men først i senere tid har det fått bred plass innenfor vitenskap og samfunn. Begreper og teori formes og omformes i lys av nyere stress-forståelse innen fysiologi, psykologi, psykiatri, idrettslære m.v. Riktignok er man ikke blitt enige om definisjonen av «stress», om det er belastning eller reaksjon på den, eller begge. Men manglen på slik avgrensning ser ikke ut til å hemme utbredelsen av stress-tenkningen.
Idag har stadig færre mennesker nevrotiske problemer og indre konflikter. Til gjengjeld er de desto mer «stresset». Det høres unektelig langt mer sunt, normalt og respektabelt ut. Stresset kan man være med æren i behold. Dessuten trenger vi stress for å mobilisere, oppnå «aktivering», som det heter på fagsproget. Uten krav og utfordringer dorskner vi hen i atrofi og psyko-infantilitet. Så noe stress må vi ha. Bare ikke for mye eller for lenge. Ved siden av å stresse oss opp, trenger vi derfor å avstresse, koble av: meditere, sporte, elske. Slike forandringer i aktivitet fornyer og rehabiliterer. Uten dem beveger vi oss i retning av sammenbrudd.
Når stress blir krise
Kriser er gjerne resultat av to forhold: langvarig stress eller plutselig overveldende stress vi ikke mestrer. I begge tilfeller rystes vår tilværelse så ettertrykkelig at livet deretter aldri blir helt som før - bedre eller verre. Slike kriser er livs- og familiekrisene. De følger av den vedvarende belastning som livssyklus stadig påfører og som man i noen tilfeller ikke greier omstille seg til: å bli mor, eller far, oppleve at barna kommer i puberteten, flytter ut av hjemmet o.l. Her er det gjerne en underliggende psykologisk disposisjon bestemt av barndom og oppvekst, som ligger til grunn for krisen. Anderledes er det gjerne ved de aksidentelle kriser. En plutselig ulykke eller katastrofe, alvorlig sykdom eller voldserfaring etter ran, voldtekt, terror, politisk forfølgelse eller krig kan utløse slike kriser. De karakteriseres av at stressmengden er for stor; det eksisterende mestringssystem i personligheten bryter sammen. I fortsettelsen skal katastrofen benyttes til å utdype nærmere de aksidentelle kriser eller de traumatisk utløste kriser i voksent liv.
Katastrofen i vår bevissthet
I vår fantasi har vi alle et forhold til katastrofen. I barnets fantasiliv er den en truende og formende realitet. Vi trenger ikke ha vært med i en katastrofe for å ha detaljerte forestillinger og følelser overfor slike svære stressorer. I seg selv er de tilstrekkelige til å vekke kraftige psykiske reaksjoner i nærmest alle, uavhengig av tidligere disposisjon og bakgrunn.
Alle kjenner vi «katastrofe-følelsen», «katastrofe-angsten». Den ulmende, sterke, men oftest uklare følelse av at noe forferdelig kan hende og som JEG har stelt i stand uten helt å vite hvordan. I den aksidentelle krise plages man ofte av egosentrisk skyldfølelse: alt som hender, skjer på grunn av meg, hva jeg har sagt, tenkt, gjort, latt være. Ikke uvanlig er tanker om Guds straff for eget ansvar. Der noen har omkommet, er overlevelses-skyld hyppig tilstede. «Hvorfor skal jeg overleve, når andre døde!» Selvanklager, spenning, skrekk preger reaksjonene.
Striden med den egosentriske skyld skjer på et nivå av psyken hvor impulser til lyst og sinne også kan anta katastrofeødeleg-gelsenes dimensjoner - i fantasien, samtidig som grensene mellom fantasi og virkelighet er opphevet. Og hva blir man da ikke ansvarlig for!
Blod, død, ødeleggelser og fordervelse har derfor enorm tiltrekning på mennesker. Skjer en trafikkulykke, tar det ikke mange sekunder før store mengder strømmer til. Magnetisk tiltrekning: må se! Kjenne smerten og livskampen i den andre.
Det som trekker oss til slike hendelser er sannsynligvis noe i slekt med westernfilmers fortettede spenning, spiondramaenes innbitte fientlighet eller krim- og krigsromanenes voldsomheter: kampen mellom liv og død. Den vekker oss av dvalen og passgangen i tredemøllen, gjør oss mer levende. Vi identifiserer oss med helten. Få liker taperen.
Vi skal alle dø. Med vår fornuft vet vi det, men ut fra livsfølelsen til daglig kjennes det ikke slik ut. Vi står i et benekt-ningsforhold til døden, ser oss selv som usårbare og skyver til side at livet er ganske skjørt, kan mistes når som helst. Lite skal til og vi er ferdige.
"Det er ikke meg!"
Når ulykken inntreffer, iler vi derfor til, dels av skrekk over hva som er sluppet løs, dels for skyldavklaring. Men kanskje aller mest har vi et behov for å sikre avstand til ofrene, forsikre oss om at vår benektende beskyttelse holder. Den som pines og blør, ligger der borte, livløs, skadet, molert: Det er ikke meg! Jeg vil bare hjelpe, er bare god og snill.
Slik opprettholder vi et kamuflerende lokk over vår eksistens dypere sider - over døds-angsten og råskapen. Døden eksisterer ikke, destruksjonstrangen finnes ikke i oss. De som skal møte livsfelt hvor døden er uunngåelig, har vi gitt roller og klesdrakter som markerer avstanden og forskjellen til oss andre; vi ser dem i hvitt på sykehus, i sort i begravelsen.
Krisen kan vekke oss, få oss til å legge noe av den umodne benektningen til side. Ta livet på alvor. Angsten som varsler muligheten for undergang, kan også berike vår tilværelse om vi tar den inn over oss, bearbeider og gjennomlever den. Men krisen kan også føre til at vi forskanser oss, skremmes slik at vi gir opp. Dør litt på forskudd. Om erfaringer slår hull på vårt benektningspanser, kan livet kjennes for farlig å leve, samtidig som vi ikke vil dø. I en slik tilstand mister vi vår «statistiske sannsynlighetsberegning». Dødstruslen er overalt. Eneste mulighet blir å trekke seg, velge posisjoner hvorfra det er lite å våge, lite å miste. Vi tør ikke ordentlig leve, søker sikkerhet i regresjonens livsforarmede bakevjer.
Krisen, enten den er utløst av livsomstillinger, faktiske ulykker eller katastrofer, åpner mulighetene i to retninger: til vekst eller dekomponering. Stress som vi på kortere eller lengre sikt kan greie å mestre, resulterer i vekst og modning. Derfor er stressbearbeidelse en utfordring for oss alle i hverdag og kriser.
Are Holen