Dyade 1995/02: Friskolene – en plage?
I loven heter de privatskoler. Navnet er forsåvidt dekkende siden det gjelder skoler som ikke drives av offentlige myndigheter, men av organisasjoner, stiftelser eller privatpersoner. Men det gir misvisende assosiasjoner til gamle tiders motsetninger mellom privatskoler for de rike og folkeskoler for allmuen.
- Produkttype
- Abonnement
- Språk
- Norsk
Innhold
HVA SKAL VI KALLE DEM?
Språk er aldri nøytralt. Ordene vi velger, definerer virkeligheten vi beskriver. Skoleslaget vi her snakker om, omtales under ulike navn som leder assosiasjonene i vidt forskjellige retninger.
I loven heter de privatskoler. Navnet er forsåvidt dekkende siden det gjelder skoler som ikke drives av offentlige myndigheter, men av organisasjoner, stiftelser eller privatpersoner. Men det gir misvisende assosiasjoner til gamle tiders motsetninger mellom privatskoler for de rike og folkeskoler for allmuen. Det treffer ikke de skolene vi her snakker om – kristne friskoler, Steinerskoler, Montessoriskoler og evt. kommende muslimskoler – som er skapt ut fra idealisme knyttet til livssyn og pedagogikk.
Alternative skoler i Norge er tittelen på ei bok om skoleslaget fra 1993. Det harmonerer med Privatskolelovens krav til alternativt innhold som vilkår for statsstøtte. Det problematiske med dette navnet kan illustreres av en kontrovers i Stortinget i mai 1994. Skolestatsråd Gudmund Hernes sa at Mønsterplanen gir rom for å to i bruk elementer av Montessoripedagogikk i offentlig skole. Den var derfor ikke alternativ og kvalifiserte dermed ikke til statsstøtte, mente Hernes. Men han møtte motbør fra en enstemmig stortingskomité som slo fast at søknader om opprettelse av nye Montessoriskoler ikke kunne avslås på dette grunnlaget.
Protestene mot Hernes' utspill understreket forskjellen mellom å to i bruk elementer av alternativ pedagogikk innenfor enhetsskolens etablerte ramme – og det å drive egne skoler hvor denne pedagogikken får gjennomsyre hele virksomheten. Denne forskjellen i muligheter til å utforske alternativ pedagogikk innenfor enhetsskolen og i egne skoler, fanges opp i navnet fristående skoler, som er den offisielle svenske betegnelsen.
Men den fanges også opp av et navn med mer enn hundre års tradisjon i Danmark. Der har dette skoleslaget gått under navnet friskoler helt siden N. F. S. Grundtvigs tid. I Norge brukes det også av organisasjonen "Kristne Friskolers Forbund" og i Sverige av det nystartede "Friskolornas riksförbund" som begge har godt over 100 medlemsskoler. Også Dyades redaksjon slutter seg til dette. Friskoler er det mest treffende og tradisjonsrike navnet for dette skoleslaget.
Innhold
Rolf Brandrud:
Har Norge råd til å plage friskolene?
Ole Gjems-Onstad:
Enhetsskolen ? en provinsiell visjon?
Vagn Skovgaard-Petersen:
Tverrpolitisk oppslutning om danske friskoler
Gunnar Richardson:
Den svenska valfrihetsrevolutionen 1992
–med förspel och efterspel