I Acem-meditasjon er ikke stillhet noe man fastholder. Det er en meditativ dimensjon ved bevisstheten man åpner seg for og slipper til – særlig gjennom lange meditasjoner. Man skal ikke noe sted, men er der man er; det er i dette ledige spontane nu stillheten kan finne plass.
Ikke avhengig av metode
Indre stillhet, slik den omtales her, er en dimensjon ved bevisstheten, et potensiale ved fenomenet mennesket. Tilgangen til den kan variere. Mennesker kan ha tilgang til disse sider av seg selv uten å ha fått hjelp av en metode, hatt kontakt med en organisasjon eller bevegelse, eller på andre måter mottatt hjelp utenfra.
Ei heller dreier det seg om noe som dypere sett avhenger av utdannelse, intelligens, sosial eller sivil status eller materielle forutsetninger. Men Acem meditasjon bygger på at stillheten er en ressurs som kan bli mer tilgjengelig gjennom kultivering.
I meditativ sammenheng er det særlig langmeditasjon som kan åpne for stillheten. Men også gjennom de daglige meditasjoner kan vi komme nærmere. Når man mediterer, bør man ikke lete etter stillhet. Men etter meditasjonen kan man gi seg ett minutt eller to til bare å være i den ro meditasjonen noen ganger kan ha åpnet en for; en slags samlende fylde eller absorberende nærvær. Slike enkle erfaringer i forbindelse med daglige meditasjoner kan representere et slags forværelse til de dimensjoner av stillhet langmeditasjon kan bringe en nærmere. Den som praktiserer meditativ yoga slik Acem underviser1 , kan kanskje gjenkjenne noe tilsvarende når man etter øvelsene ligger ned i noen minutter og bare slipper til det som er. Veksling mellom å stå lenge i øvelser med god strekk mens man balanserer anstrengelse mot rolig pust, bringer frem en egen ro. I ingen av tilfellene dreier det seg om sterke erfaringer; sinnet er ganske enkelt mer stille enn ellers. Det dreier seg ikke om at sinnet blir tomt eller fravær av lyd; men mer en tilstedeværelse; en mulighet til ro som får slippe til og i noen grad fyller en. Prosessen gir ingen lykkerus, men kjennes på sin – stille - måte god og tilfredsstillende.
Spontan, ikke fastholdt, stillhet
Det sentrale poeng med Acem meditasjon er å la spontanaktivitetene i sinnet få slippe til så fritt som mulig. Ved i sin egen tanke å gjenta en lyd så uanstrengt som mulig kan man tilføre sinnet mer frihet. Man er ikke på jakt etter et mål og skal ikke holde fast ved noe. Metoden bygger på en tillit til sinnets egne spontane mekanismer. Man kan være absorbert, gi seg hen og ta imot, men ikke styre, dirigere eller kontrollere.
I lange meditasjoner bør man være sensitiv for de roligste områder i sinnet slik at metodelyden ikke blir støy i forhold til disse eller resten av sinnet. De stille dimensjoner i bevisstheten bør ikke overdøves av utøverens egenaktivitet.
Acem meditasjon bør forløpe uten noen form for dirigering. Man bør ikke suggerere seg til en stillhet i meditasjonen som ikke er der. Mange ganger vil man under en prosess som Acem meditasjon der det spontane skal få slippe til friere enn ellers, være helt fanget av stress, slitenhet, uro og alt som er uferdig. Man skal la det være der, og ikke gi etter for trangen til å være et annet sted enn der man er. Det grunnleggende er ikke å forstyrre sinnets aktivitet.
I en del meditasjonsformer er stillhet en del av metoden eller et mål. Den mediterende skal forsøke å la sitt sinn være så stille som mulig2. I Acem meditasjon er stillhet et spontant resultat, ikke et metodisk disiplinerende element. Til forskjell fra mange andre meditasjonsformer skal man i Acem meditasjon heller ikke forsøke å stoppe opp ved noe av det sinnet kommer inn i. Skulle sinnet absorberes i mer stille dimensjoner, er ikke dette noe man da skal holde fast ved og forsøke å bevare. Den meditative stillhet er en spontan, ikke en målstyrt eller fastholdt stillhet. Den er der når den måtte være der, og er der ikke når den ikke er der. Man skal ikke noe sted, men er der man er; det er bare i dette spontane nu stillheten kan være.
Kanskje merker man ikke stillhet som stillhet, men mer som en “god”, “dyp” eller ubesværet meditasjon. Under meditasjon kan det også forstyrre om man blir opptatt av det som er der. Skulle det senere i ens meditasjonsprosess være aktuelt at mer stille sider ved bevisstheten blir mer manifest, kanskje etter mange år med regelmessig meditasjon, fordypelsesretretter mv, er instruksen i essens den samme: La det som er, være i fred.
For at egenaktiviteten da ikke skal fremstå som støy, kan det være nødvendig å gjenta lyden så subtilt som man i vanlig meditasjon ikke trodde var mulig og heller ikke kunne etterligne. Den spontane stillhet kan hjelpe en til en mer stille egenaktivitet der man er nesten umerkelig handlende; det kan mer dreie seg om en måte å bruke oppmerksomhet fremfor handling i vanlig forstand.
Sinnets behov for veksling
Meditativ stillhet som tilstedeværelse kan representere en egen type stille intensitet og absorbsjon. Den kan virke samlende og roende, og bidra til en høy grad av klarhet. Det er ingen stillstand, men kan gi en bevegelse mot virkeliggjørelse. Sinnet har behov for veksling. Stillhetens klarhet og rolige intensitet kan gjøre en matt, og gi behov for hvile, eller for å konsolidere det den nyvunne klarheten har åpnet en for. Ens meditasjon kan derfor veksle mellom mer klare og stille perioder og faser med markert mer uro og motstand. Stillheten har sin egen dynamikk; dens klarhet setter også i gang noe. Og sinnet er alltid i bevegelse hvor intet varer evig, verken stillhet eller uro, smerte eller rastløshet, glede eller sorg.
I reisen mot stillheten hjelper ikke forventninger. Det dreier seg om et ukjent land – en bevissthetens terra incognita – som ikke er fantastisk, fenomenelt sterkt eller gripende, men likevel belønnende og annerledes. Enhver form for styring vil bare bremse stillheten i å slippe til.
Stille
Ved et hav
Så stille
Ikke mer
Men alt
1
Se Are Holen og Torbjørn Hobbel: Yogaboken. Bevegelse og pust. Dyade forlag 2009.
2
Se f eks Mary Frohlich: Teresa og Avila’s Evolving Practices, i Halvor Eifring (ed): Meditation in Judaism, Christianity and Islam. Cultural Histories, 2013 s 142; Augustine Casiday: Imageless Prayer and Imagistic Meditation in Orthodox Christianity samme sted s 175; og Jamal J Elias: Sufi Dhikr Between Meditation and Prayer samme sted s 192.