Ikke kjempe imot

Det grunnleggende råd for å takle motstand i meditasjon er enkelt å si, men vanskeligere å følge: Bli sittende.

Inkluder, ikke ekskluder motstanden, la det som er i sinnet være, ikke kjemp imot. Å stå gjennom sin motstand kan styrke ens robusthet. Denne ledighet gjør også at det å Acem-meditere i flere timer kan være mer ubesværet enn med mange andre meditasjonsmetoder.

Bli sittende!

Det grunnleggende rådet i en motstandsfase er enkelt å gi, språklig greit å forstå - men til tider vanskelig å gjennomføre: Bli sittende! I meditasjon skal intet av ens eget holdes vekk. Alt skal inkluderes og få være der som del av sinnets spontane prosesser, også motstanden. Mer overordnet er det et valg om å være nær seg selv. En skuespiller uttalte i et intervju om Peer Gynt:" Jo, jeg tror mange av oss gjør noe av det samme. Alle de bitte små valgene vi tar, som gjør at vi ender opp med å leve ved siden av oss selv. Mye tyder på at Peer Gynt glemmer eller gjemmer den han innerst inne er, og at han gjør

det så lenge at han ikke finner tilbake." Å sitte gjennom motstand i meditasjon er å være der man er, nærmere sin kjerne, også når det ikke er så behagelig. Den sentrale retningslinje er altså ikke å gi etter for motstanden, men heller ikke kjempe mot eller forsøke å få den til å forsvinne. Bare å la rastløsheten være der, kunne kanskje høres ut som å bite tennene sammen og holde ut. En slik streving hjelper en imidlertid ikke lenger inn i den meditative prosess. Likevel må man i perioder utfordre seg selv for å bli sittende. Å forbli i en meditasjon med mye rastløshet kjennes sjelden umiddelbart tilfredsstillende

mens det pågår. Derimot vil man etter meditasjo nen nesten alltid føle seg bedre. Noe har fått leve seg ut og har sluppet. Skiftet kan også komme i meditasjonen; men da er igjen den gode erfarin gen etter, og ikke under motstanden. Desto mer man klarer bare å la motstanden i fred, la den spille seg ut så fritt som mulig, desto raskere vil meditasjonen komme inn i en ny fase. Men man vet aldri når skiftet kommer. Uventet for en selv når man sitter der, kan vekslingen komme etter at man har sluppet motstanden nær og derfor hatt en tung periode.

På min måte!

I faser med motstand kan det være fristende å bryte med instruksen om å gjenta metodelyden ledig og åpent og la alt som er i sinnet, bare være der. Det kan umiddelbart kjennes bedre å ta metodelyden litt hardt fordi vi da stenger for noe av det som slipper til og dermed bremser prosessen. Men kriteriet for virkningsfull medi tasjon er ikke hvordan det kjennes, men hva vi gjør. Ikke minst i faser med motstand synes imidlertid en del at Acem-meditasjon fungerer bedre når de gjør det på sin måte: Fremfor å la spontanaktivitetene flyte helt fritt, fokuserer man f eks på noen av stemningene og holder fast ved disse. En slik fokusering kan gi en bremseeffekt på det som provoserer. Denne bremsingen av prosessen kan gjøre at det hele kjennes lettere. Personlig instruksjon i yoga eller i øvelser på et helsestudio kan illustrere motstandens dynamikk. Overlatt til seg selv vil de fleste høre instruksene og gjøre aktivitetene på sin måte.

En yoga-øvelse i en klasse med 20 personer er ikke én, men til dels 20 variasjoner over samme tema. Typisk tilpasser man øvelsen slik at man bruker musklene som man pleier. Av mange grunner er det ikke et poeng å presse seg i yoga. Men øvelsene bør utfordre en, men man gjør lett bevegelsene slik at det ikke skjer. Man unngår og gir etter for motstanden som vekkes av stiv muskulatur osv. Tilsvarende bruker man gjerne de mest velutviklede musklene når man skal trene med vekter osv, i stedet for den mus kulaturen som ligger etter og virkelig trenger øvelsene. Man ser ikke så lett denne feilfoku seringen selv - det kjennes jo så naturlig, men en trener oppdager den lett. Etter korreksjonen merker man hvordan øvelsen tar mer. Så går det litt tid, man rutiniserer, er litt mindre mentalt til stede i øvelsen, og faller tilbake på sin tilvante måte å gjøre ting - sin "default mode".

Trening etter slag

En mulig parallell til nytten ved å fortsette i meditasjonen i motstandsfaser, kan gjelde trening etter et hjerneslag. En del synapsefor bindelser er da kuttet over. Noe er definitivt ødelagt rundt området som er rammet av slaget. Men i nærliggende deler kan nye förbindel ser etableres. Når man gjør noe som skaper nye baner, kan det kjennes mer strevsomt, og kanskje ubekvemt fordi man umiddelbart ikke fungerer så godt. Man må anstrenge seg og fomler lett når man danner nye synaptiske för bindelser eller "broer" der impulser kan passere. Men bare å gjøre det man allerede kan, ikke å utfordre seg, kan innebære at man kun bruker

det som er der. Man lar impulser passere gjennom etablerte synaptiske forbindelser fremfor å etablere nye. Dermed utvider man ikke sin evne til å gjøre det man tidligere kunne, men som er blitt rammet av slaget. Å etablere nye forbindelser krever arbeid. Treningen kan være særlig belastende i sosiale sammenhenger hvor det kan kjennes flaut at man strever. Men det er nettopp når man ikke får det til, på det punktet hvor noe ikke er ordentlig etablert, at det er gevinster å hente. Mer allment formulert: Det er når motstanden er der, man ofte kan gjøre noe med størst virkning.

Oppdagelsesreise uten slutt

På Acems retretter og øvrige arrangementer kan man treffe personer med vidt forskjellig bakgrunn i meditasjon. Noen har meditert et par uker; andre kanskje titalls år - undertiden et helt voksent liv. Men sannelig kan alle oppleve motstand i sine meditasjonen Tar det aldri slutt? Svaret er nei. Det kan høres negativt ut, men er egentlig positivt! Acem-meditasjon er en metode som aldri slutter å berøre ens uferdige sider. Det er alltid noe i vårt sinn som represen terer uerkjente eller konfliktpregede aspekter. 'Peer, du lyver", skrek mor Aase etter sønnen Peer Gynt. Og for ham var det en livsstil av uegentlighet der det til slutt viste seg at kjernen manglet; det var bare skallene tilbake. Men selv om vi har en kjerne, vil det alltid være sider som er tildekket og som kan bli aktualisert i meditasjon og så vekker motstand. Ens reaksjon på en prosess som aldri tar slutt, kan være å gi opp. Hva er poenget med

å gå en vei der man aldri kommer frem? Og en del setter sitt meditative punktum. Det blir for brysomt - alltid å stille spørsmål ved f eks hvordan man mediterer, hva kan man gjøre an nerledes, hva kan jeg ut fra meditasjonen forstå på en annen måte i min hverdag? Å holde på slik blir for masete, og kan minne for mye om evige selvanklager: Hvorfor skal jeg alltid holde på med å finne feil med meg selv? For andre kan dette fascinere. Man hører så ofte om folk som så gjerne vil reise til steder der ingen har vært, gjøre det ingen tidligere har gjort. Men man kan hele livet foreta sine egne daglige reiser inn mot egne ukjente psykologis ke landskaper der det stadig er mer å forstå, et terra incognita som er tilgjengelig gjennom ens egen meditasjon, her og nå. Man kan sitte i en veiledningsgruppe og både følge andre mennesker inn i det ukjente, men også seg selv. Meditasjon er en oppdagelsesreise som aldri tar slutt.

De andres feil

Ved siden av meditasjon er kommunikasjons grupper Acems andre hovedaktivitet for innsikt. I kommunikasjonsgrupper kan motstandsfaser bli mer intense enn i meditasjon. Meditasjon er i større grad en selvregulerende prosess der man, uten selv å forstå det, kan bremse prosessen. En kommunikasjonsgruppe lar seg ikke på samme måte kontrollere. Derfor kan noen bli mer provosert av kommunikasjon enn av meditasjon. I meditasjon kan følelsen av at det går tungt, føre til anklager mot selve metoden: Hvorfor skal jeg fortsette med en meditasjonsform som

gjør meg rastløs? Det må være en dårlig metode. I en kommunikasjonsgruppe kan denne type projeksjonsmekanismer rette seg mot, ikke bare kurset og organisasjonen, men også de andre deltagerne: Her passer jeg ikke inn. Dette er en gruppe med problemer jeg ikke har. De har hatt en vanskelig bakgrunn og tror at alle andre også har hatt smertefulle erfaringer med mor og far. Jeg har ikke de problemene andre her forsøker å tolke inn i meg fordi de selv har skader. Enkelte kan i løpet av en kommunikasjons prosess i perioder få et intenst behov for å finne feil ved andre eller prosessen. Fanges man av slik projektiv motstand, kan man undertiden si nesten hva som helst. Man kjemper mot det å være nær, mot å kjenne på smerten. Midlet for å slippe vekk fra seg selv kan da være å finne like rammende feil ved andre. Vanligvis går det naturligvis bra, i den forstand at det hele snur til en felles reflek sjonsprosess av hva som skjer, og hvordan hver enkelt ut fra sine mønstre har bidratt til gruppens utfordringer. Erfaringen i gruppen kan da bidra til at man kjenner igjen uforløste

De andre De Tar feil Forstår ikke Forstyrrer Jeg skjønner BestSelv sosiale situasjoner man har vært del av i andre sammenhenger. Man kan bedre forstå sitt eget bidrag, og kanskje få hjelp til det større spørsmål: Hvorfor ble mitt liv slik det ble? Men man har ingen garanti for at projektive konflikter i en gruppe "lander". Kommunika sjonsgrupper gir ikke den samme avspenning som er meditasjonens stille "dessert" også når den underveis har vært preget av motstand. Og nettopp fordi prosessen ikke så lett kan kontrol leres av den enkelte, kan den som provoseres, få desto større behov for å ta hardt i og distansere seg ettertrykkelig fra hele prosessen.

Del av indre balansesystem

Slik motstand fremstilles i dette Dyade, vil enkelte høre et implisitt - og irriterende budskap: Det er alltid å svikte seg selv å gi etter for motstand eller å slutte å meditere. Da blir fremstillingen belærende og vil lett fremkalle, ja, nettopp: motstand. Vi gir alle etter for motstand i våre liv, i meditasjonen og i hverdagen. Det er en del av vår overlevelsesstrategi: Blir vi for strenge med oss selv, drukner vi i indre kamper.

Som den amerikanske psykologen Roy Bau meister har funnet, er det grenser for hvor mye selvkontroll vi kan utøve: Bruker vi den mye på ett område, er det mindre igjen til andre livsfelt. You can't fight them all, og man må velge sine kamper, er slagord som også kan rettes innover. Motstand er del av et indre balansesystem vi har bruk for. Å gi etter for motstand er ikke alltid galt, på samme måte som det å meditere ikke nødvendigvis er det eneste virkemiddel. Samtidig er motstand en utfordring vi ofte er tjent med å forstå og ikke gi etter for. Når vi bedre skjønner hva motstand representerer, kan vi lettere treffe et reelt valg i forhold til den.

Sårbare vaner

Meditasjonsvaner er sårbare overfor motstand. Vi kan ha ulyst mot å sette oss ned, har vanskelig for å sette av tid, glemmer det ganske enkelt osv. Det er ikke det at vi ikke liker å meditere, men akkurat nå ønsker vi ikke å sitte stille. Det er bedre å gjøre noe. Motstanden kan mer være et øyeblikksfenomen. Det er tungt en periode i en meditasjon, men så gir det seg. Vår dypere moti vasjon for meditasjon blir ikke berørt. Motstanden kan imidlertid påvirke ens forhold til meditasjon mer grunnleggende. Man kan tenke at prosessen ikke egentlig gjør en godt. Hvorfor skal man ha tillit til at dette fungerer? De som lærer bort meditasjon, har de egentlig tilstrekkelig innsikt? De er ikke autori sert av noen offentlig myndighet eller et auto risert godkjennelsesorgan. At de har flere års opplæring i Acem og er godkjent av organisasjo nen - hvilken vekt kan man legge på det?

Og hvorfor skal man være sikker på at Acems meditasjonspedagogikk er den rette, når den i perioder fører til at meditasjonen preges mer av rastløshet og uro? Veilederne har ikke nødven digvis forutsetninger for å forstå det enhver som praktiserer Acem-meditasjon, kan komme inn i. - Et eksempel fra en helgeretrett Acem arran gerte på Taiwan kan illustrere: En deltager var overbevist over å ha møtt spøkelser (ghosts) i meditasjonen. Veilederne tok ikke selve spøkel sesfenomenet på alvor, men var opptatt av hva dette psykologisk kunne representere. Da innså deltageren at Acem som profilerte seg som en ikke-religiøs organisasjon, ganske enkelt ikke hadde spesialkunnskap om spøkelser. Han måtte søke ekspertise andre steder - og reiste fra kurset. Blir det mange slike tanker om at metoden og organisasjonen ikke er den rette, kan veien bli kort til gradvis å trappe ned på meditasjon for så å slutte helt. Det kan umiddelbart oppleves som en lettelse - men sjelden bare det. Den porten man nærrner seg, representerer også en mulig utvidelse av hvem man er. Å gi slipp på det kan også et sted aktivere et vemod og en anger. Det kan imidlertid være farlig for en organi sasjon å utvikle en förståelse av meditasjon der all motvilje psykologiseres. Det kan bli som om ingen kritikk eller reservasjoner skal tas på alvor. Meditasjon er en mulighet man kan bruke, men som det selvfølgelig ikke er galt eller uforsvarlig ikke å bruke. Man kan arbeide med seg selv på så mange måter. Samtidig berører meditasjon ens psykologi der sammenhengene kan være annerledes enn den enkelte umiddelbart tror. Acems oppgave er å hjelpe den enkelte mediterende til å forstå sin meditasjonsprosess, og da er evnen til å "sortere" motstandsfenomener en del av det. Om man vil bruke Acem på denne måten, er ens eget valg. På slutten av meditasjonsretretter diskuteres gjerne hvordan det er best å komme hjem. Da sies det typisk at ingen eller moderat alkohol bruk kan være fornuftig de første dager. Uansett hva man måtte mene om alkohol, vil de fleste være enige i at dens styrke ikke er å befeste den sensitivitet meditasjon åpner for. En ung mann med mye meditasjonserfaring, dro etter en lengre meditasjonsretrett omtrent rett på fest og inn i en livsstil mye i ham må ha visst ville forstyrre en del av prosessen. I stedet for å mora lisere kan man forsøke å forstå: Kanskje var det nettopp hva en side ved ham følte behov for: Få bremset den introspektive prosessen og alt hva den satte i gang. Vi er ikke bare én ting. Denne personen hadde på retretten lenge latt jeg-vil siden ta plass. Det kan ha provosert så meget at jeg-vil-ikke-siden en stund fikk lov til å ta over.

Sjelens mørke natt

Acem-meditasjon er ikke stedet for å tvinge seg selv til å tenke positive tanker: "Nei, så heldig jeg er som er kommet inn i en motstandsfase!" Men det kan være godt å ha et perspektiv som setter motstanden inn i en sammenheng. Ellers kan det bli vanskelig å motivere seg selv til å gjennomføre meditasjon i en motstandsfase. Da ville det være like greit å bryte av, eller vente med meditasjonen til en dag det går "greit". Hvem ville holde ut de første gangene på et hel sestudio der man ikke erfarer meget annet enn

slitne og ømme muskler hvis man ikke visste at man har godt av det? Et interessant aspekt ved Acem som interna sjonal organisasjon er å se forskjellige kulturer i møte med meditasjon, og hvorledes ens samtid kan representere støtte eller skepsis til meditasjon. I Norge er interesse for turgåing og vinter sport nærmest en selvfølge; mange nordmenn vil lett forstå den som sier at tankene får vandre friere der ute i naturen. Men inntil nylig har det vært mindre förståelse for hvordan typisk kon templative aktiviteter bak nedrullede gardiner kan frigjøre uerkjente sider ved bevisstheten. Den følgende betraktning er subjektiv og spekulativ, og noen vil sikkert avvise at man overhodet kan tale om typiske kulturelle hold ninger til meditasjon. De ansvarlige for Acems senter i Alicante i Spania sier det er vanskeligere å få folk til å komme på møter med to timers meditasjon. Det får være minst tre timer skal man ta bryderiet! Dette ønsker om minst tre timers meditasjon gjelder til tross for at det til tider er 30 grader Celsius i lokalene, man sitter på til dels enkle stoler og kan ikke legge seg ned osv. - Etter en tre ukers retrett i Acem med døgnmeditasjon fortalte en spanjol en del landsmenn om sine erfaringer: "Jaså, mediterte dere over ett døgn sammenhengende. Så spennende." Da han snakket med en tysk gruppe, var responsen mer avdempet: "Er ikke det veldig lenge?" -1 forhold til antall mediterende er Spania også det land som har flest deltagere på lengre fordypelseskurs i meditasjon. Spania har dype kontemplative tradisjoner. Helgener som Teresa av Avila, Johannes av

Korset og Ignatius Loyola er en del av kulturens sentrale skikkelsen Tar man en tur på Spanias mest berømte museum, Prado i Madrid, kan man se skoleklasser på studietur sitte foran målerier av disse nasjonale forgrunnsskikkel ser. Uttrykk som "sjelens mørke natt" er kjent av mange spanjolen Man vet at kontemplativ fordypelse også har sine utfordrende fasen Dermed kan motstand i meditasjon være lettere å forstå som del av prosessen. For andre kan en tilsvarende himmel eller forklaring på motstan den være viktig for at den ikke skal gå av med seieren! I norsk kultur kan man antagelig finne mindre støtte for å se det positive i mer mot standspregede faser i meditasjon.

Snøhetta - ledig i ørkenen

Å meditere med motstand kan undertiden fortone seg som en ørkenvandring. Ørkenen som døden - er ikke et sted der man kan være. Den mangler vann, forutsetningene for liv. I boken Arab Contemporary sier Ibrahim Al-Koni at ørkenen er et sted uten grenser. Derfor er det et sted der tidsbegrepet blir annerledes. Å vende tilbake fra ørkenen er å vende tilbake fra døden til det levende: "For it is only in the desert that we can pay a visit to death and afterwards return to the land of the living."' 2 Det er en noe mer dramatisk formulering enn de fleste ville bruke til å beskrive motstand under meditasjon, men den kan også oppleves som noe goldt ugjennom trengelig der tiden kan falle lang. En viss inspirasjon til omstilling kan man 1 Arab Contemporary Art - architecture and identity. Louisiana 2014 s 171.

finne i den arkitektoniske ledighet det norske suksessfirmaet Snøhetta utviste da de vant konkurransen om å utforme senteret Ral Al Khaimah Gateway i ørkenen i Forente Arabiske Emirater. Snøhetta etterstrebet en lokal utforming av noe som også tar opp i seg uni verselle strømninger. Tanken var at arkitektur må tilpasse seg og være en del av de omgivelser der den manifesterer seg. Ofte vil bygninger nær en ørken fremstå som skarpe kontraster til denne og uttrykke en slags motstand eller an nerledeshet. Snøhetta valgt en annen vei. Deres konsept var en bygning som hentet sin form fra sanddynene i ørkenen (s 222). De la en overflate over landskapet og lot så denne flaten bøye seg rundt seg selv, nærmest som sanddynene. De skapte også en del åpninger eller hull i struk turen som minner om oaser. Strukturen er der, men ikke mer fremmed enn at den også blir en del av sine ørkenomgivelser - annerledes, men uten å yte motstand. Så langt er tenkningen nokså nær den man kan følge i motstandsfaser i meditasjon. - Oppdragsgiverne til Snøhetta fait likevel ikke fullt ut for ideen. De ville ha en tydeligere markering, et skarpere symbol på seg selv og ønsket derfor å ha et tårn midt i struktu ren. Tårnet som bryter med det øvrige konseptet fremtrer som en slags fallos i ørkenen som kanskje kan forstås som en del av den maskuline konkurranse mellom en del store byer og land om å ha det høyeste byggverket. En stund har man den største, men så kommer som kjent en større. - Men ser man bort fra denne byggherre trangen til å være størst, kan Snøhettas ørken konstruksjon inspirere en holdning om å være til

i'' • ifo] gatäyTgMfe^S)ntoI;: r stede, men uten å fremby for mye friksjon eller motstand med det man gjør.

Den gode flyten

Den grunnleggende inkluderende holdning til motstand, til alt som skjer i meditasjon, kan forklare hvorfor Acem-meditasjon av mange erfares som en nokså lite belastende meditasjonsmetode. Motstand kan være krevende, men å forsøke å holde den borte, eller skyve bort rastløshet og uro, kunne gi en langt mer anstrengende meditasjon - og dødere og kjedeligere. Det er lettere å praktisere en medi tasjonsmetode lik Acem-meditasjon der man lar tankene fritt komme og gå fremfor metoder der

i man skal forsøke å få dem bort eller på annen måte kontrollere det som skjer. Denne frie åpenheten er viktig del av förklaringen på hvorfor Acem kan hjelpe interesserte til etter hvert å bygge seg opp til stadig lengre meditasjoner - uten at det føles så belastende; mer som befriende og fornyende. Det kan kjennes tungt å la motstanden bare være der. Men alternativet, å kjempe mot det som spontant er i sinnet, ville over tid oppleves atskillig verre. Den gode flyten som ofte er så karakteristisk for Acem-meditasjon, har å gjøre med denne ledige åpenheten. Man skal intet sted hen, bare være i sinnets egne bevegelser slik de til enhver tid er.