Samtale som verktøy

Etter meditasjon med motstand kan samtale med andre hjelpe til å forstå hva det dreiet seg om.

Historier fra veiledning viser hvordan det som fortonet seg uklart og lite meningsfullt, kan skifte til innsikt om avgjørende livsvalg. For å hjelpe til innsikt bør drøftelsen være åpen og tålmodig der man slipper til den perifere bevissthet.

Samtale og veiledning

Etter å ha inkludert sin motstand, latt den være der, er neste fase å forstå den. Hovedverktøyet for det er samtale og meditasjonsveiledning. Under selve meditasjonen bør man ikke forsøke å analysere hva som ligger i motstanden. Det er etterpå refleksjonen naturlig skjer - og mest givende sammen med andre. Det ligger i motstandens vesen at den søker vekk fra det som kan ta den bort. Typisk vil man ha trang til å holde utfordringer i meditasjon for seg selv: Man gjør seg bare liten og dum ved å snakke om det; andre har det lettere osv.

Nærmest som en del av motstandens makt over en, kan den enkelte mediterende tenke at jeg trenger ikke råd eller hjelp; jeg håndterer dette best selv ved å finne min egen måte å gjøre det på. Det viktigste er ofte at det er flere øyne, som forsøker å se, og ikke nødvendigvis hvilke øyne. Veiledning med kvalifisert kurslærer kan være bra der det er mulig, men bare å dele tanker med andre som mediterer, kan bidra til støtte og skifte av perspektiv. Å formulere egne uklare tanker rundt ens meditasjon, gjør vanligvis at man reflekterer videre - selv om den andre ikke sier så meget.

Ofte vil det ligge en eller annen emosjon i kroppslige reaksjoner. I en samtale rolig å snakke rundt hvordan f eks rastløshet kjennes, hvilke assosiasjoner den vekker, kan føre en nærmere. Ofte vil man i første omgang ende opp med flere fragmenter enn klare sammen henger. Det blir en tanke her, en assosiasjon der. Over tid vil prosessen typisk gå mot mer integrasjon og helhet. Det er en type oversettel sesarbeid fra kroppssymptomer til livstematikk. Det begynner spredt og usammenhengende for personen, men så kan det gå mot en helhet. Å se ting i sammenheng er spenningsreduserende. Kanskje rekker ikke den mediterende noen gang å snakke om hvordan motstanden erfares. Enkelte slutter å meditere nærmest før de har vært i veiledning rundt meditasjon. Erfaringen får ingen sjanse til å bli forstått. Det enkelte opplevet som å stå stille, kunne kanskje vært starten på en bevegelse. Nedenfor følger eksempler fra enkeltpersoners meditasjonsprosess som illustre rer vekslingen mellom utfordringer i meditasjon, veiledning og refleksjon rundt eget liv.

Greiest alene - men er det hva jeg vil?

En kvinne i 20-årene hadde knapt noen gang hatt et forhold til en mann. Hun syntes det var et savn, og lurte av og til på hvorfor det var blitt slik, men uten egentlig å problematisere det så mye. Hun likte det ikke, men det var nå en gang slik det var. Meditasjon hadde hun av og til en tendens til å la ligge. Andre ting ble viktigere. Hun var til tider litt deprimert. De triste tankene ogfølelsene kunne komme sterkere under meditasjon. Derfor kunne det også være greit å la være å meditere. - Hvordan var

dette utenfor meditasjon? I hverdagen hadde hun en måte å tenke på som holdt de farlige eller vanskelige stemningene mer borte. I meditasjon slapp de mer til. Hun syntes på en måte at det var best ikke å ha altfor mye kontakt med andre. Da slapp hun å bli involvert i samvær hvor hun lett følte seg dum. Det var på en måte leit ikke å ha en partner, men da unngikk hun i hvertfall å skulle stifte familie med alt ansvaret det ville innebære. Det dreier seg om personlige valg der ingen kan si at det ene er bedre enn det andre. Når personen selv er motivert for å kjenne på sammenhengene og synes å bære på et ønske om å forstå mer av sitt liv, kan motstanden bli et slags vindu man kan åpnefor å se litt bedre. Kvinnen sa også at hun lett la grunnen for sine handlinger ut på ytre forhold, at hun opplevet livet som styrt av andre krefter. Hun hadde det med å kaste seg litt inn i gode saker. Etter en tid kom ofte spørsmålet: Er det egentlig dette jeg vil? Er det andre ting jeg kunne ha mer glede av? -Mens veiledningen skred frem, formulerte hun selv det eksistensielle paradokset: " Egentlig er det ikke så overraskende at jeg ofte lurer på hva jeg vil, når jeg ikke tør forsøke mer av det jeg vel aller helst vil gjøre!" Det var belastende, men også motiverende å se at den mest utfordrende dynamikken var hennes egen. Innsikten representerte et skifte: Fra at "livet blir som det blir", til "dette er mine valg og er det hva jeg vil"?

Uro

Stort sett var det en god ogfornyende erfaring for ham å meditere. Men en slags fast ledsager var en uro som tidvis kunne bli mer ubehagelig å kjenne på.

Tidligere hadde han trodd han skulle komme til å meditere seg ut av den. Nå var han mer resignert. Han skjønte uroen var en del av ham, kjente den igjen i en rekke andre situasjoner. -Jeg blir visst ikke kvitt den, sa han. Men det er litt annerledes når jeg forstår at den er del av meg. Kanskje er jeg ute av en slags tåke jeg var i før.

Mindre styrt av tvil på seg selv

När hun mediterte alene, klarte hun vanligvis ikke å fullføre mer enn 10 minutter. Motstanden og rast lösheten blefor sterk. Hun bare måtte gjøre noe annet. Kan det minne deg om noe fim hverdagen? Ja, jeg klarer sjelden å fullføre noe. Jeg begynner å tvile på meg selv, tenker at dette klarer jeg ikke, det nytter ikke. Kan du nevne eksempler? -Jeg har skiftet flere studier. Jeg henger meg på det vennene mine gjør. Jeg har byttet studier for å være sammen med dem. Og det er utrolig fint til å begynne med. Men så blir jeg på en måte mer alene med studiet. Og da kommer tvilen, så gir jeg opp. For en tid ble meditasjon et sted der hun ikke ga seg. Riktignok fortsatte hun gjerne med å avslutte meditasjonen litt før. Men hun hadde begynt å ane at meditasjon kunne gi hjelp til å forstå. Hun ønsket ikke disse stadige skiftene i sitt liv. Men i hverdagen hadde hun ikke fått ordentlig tak i hva som drev henne. Gjennom de daglige meditasjonene lærte hun mer av

m ’! jt i ji,.i&i fr in

denne selvtvilen å kjenne, men uten at det drev henne til å skifte studier, bare avslutte litt før tiden. Man skal være optimistisk for å tro at denne type sterk selvtvil blir borte. Men forstår man mer av den, kan den styre mindre - en på et vis liten forandring, men over tid med potensielt store konsekvenser.

Frykt for å miste kontroll

- OG FORELSKELSE Litt lengre meditasjoner hadde den siste tiden for en kvinne artet seg slik at en stund gikk det greit. Så ble det på en måte mer å skulle passe på. Lyden ble blandet sammen med andre ting som dukket opp. Hun ble urolig, og slet med åfå en slags kontroll på lyden og meditasjonen. Men, ledighet er bare å la uroen være der. Ikke forsøk åfå kontroll over den. Ikke skyv den bort." Hun sa hun syntes det var vanskelig. Følelsen av ikke å ha kontroll var så utilfredsstillende. Og det gikk så mye greiere når hun tok lyden slik at det ble litt mer orden på den. Så begynte hun å tenke på hvordan hun i hverdagen var overinvolvert i familie og intense konflikter mellom søsken. Noen måtte skape en viss balanse i en til tider kaotisk familie. Hun kastet seg så lett inn i det når noe ble vanskelig mellom de andre fordi hun så gjerne ville ordne opp. I det siste hadde hun også blitt forelsket. Det var en stemning hun likte godt. Derfor hadde hun forsøkt å holde fast i den; ikke bare la tankestrømmen flyte av gårde og kanskje gli inn i negative tanker om relasjonen eller hva det kunne bli til. Å bli bevisst at hun forsøkte å ta lyden kontrollert, ga mer förståelse av sentrale emosjonelle akser i hennes hverdag.

Det skjer ingenting!

Subtiliteten i meditasjon kan utfordre påflere måter. En mann sa at han var redd for at tanker skulle bli borte i meditasjonen. Han likte det ikke når det ble mer stille og utydelig. Det var som om han mistet kraften, som om det ble dødt der inne. Da forsøkte han i meditasjonen å tenke på noe som engasjerte ham, noe kjent og nært. Etter å ha dvelt litt ved det, assosierte han videre på hvordan han ellers i livet nesten så langt han kunne huske, hadde fiyktet for å bli alene. For ham var det å være for seg selv, nærmest å kjenne segforlatt. Akkurat som nå i meditasjon, hadde han i hverdagen en del knep og aktiviteter som skulle bidra til at denne alene-følelsen ikke skulle bli så sterk. På en måte var det ubehagelig å se sammenhengen, på et annet vis befriende. Det var også anstrengende hele tiden å skulle løpe vekkfra en følelse som var en så klar del av ham. Og meditasjonen ble mer overfladisk når han ikke bare lot den gli inn i de mer rolige fasene.

Suget etter intensitet

En kvinne sa at hun syntes en del meditasjoner i det siste ikke hadde vært så tilfredsstillende. Hun fikk så få tanker; det var så lite som skjedde. Så hun spurte seg, hvorfor skal jeg da meditere? Som utgangspunkt tenkte ikke hun på dette som motstand. Det var naturlig å forvente at noe skulle skje, at det skulle komme en del spennende tanker slik det ofte hadde gjort før. Det var lite motiverende å sitte der i et slags tomrom. Veiledningen dreiet etter hvert over på hvor intenst hun til vanlig arbeidet. Det hadde hun alltid gjort, sa hun. Å søke mot aktivitet, mot noe å gjøre, hadde

kjennetegnet henne fra barnsben av. Hun syntes ogsä det var flaut å tenke på at hun til tider fant det vanskelig bare å være sammen med barna. Selv om det var hyggelig, fikk hun da lett en sterk følelse av å burde gjøre noe, rydde, ordne opp, sjekke mail - et eller annet. Stille samvær var ikke nok. Hun brakte selv tanken hen på misnøyen med mer rolige faser i meditasjonen. Egentlig var det jo også godt når det var mer stille, men det var bare ikke nok for henne. Det samme gjaldt overfor barna. Tiden sammen med dem var viktig og verdifull fordi atmosfæren var så forskjellig fra en urolig og ukoselig stemning i hennes eget barndomshjem. Sammen med barna hadde hun egentlig aldri tenkt over at en side ved henne selv dro vekk fin det hun også ville. Hun hadde en eller annen følelse av at det å være inaktiv, var forbundet med skam. Hvem var hun da, og hvor kunne hun finne noen som brydde seg om henne uten at hun hele tiden ytet noe? Hun formulerte etter hvert selv at det dreiet seg om mindreverdsfølelser som gjorde henne urolig og stadig drev henne inn i aktivitet.

Ikke tilfeldig hvor apekatten hopper

Veiledningene referert foran gjenspeiler hvordan meditasjon - og samtaler rundt den - dreier seg om å slippe til det man ikke forstår. Da bør man, både i meditasjonen og drøftelsen, bruke be visstheten på andre måter enn vi ofte gjør ellers. Å slippe til nye sider av seg selv dreier seg ikke om å løse en oppgave i vanlig forstand. Man kan ikke konsentrere seg og fokusere siden man ikke vet hva man skulle fokusere på eller kon sentrere seg om. Konsentrasjon er konstruktivt i en rekke sammenhenger i hverdagen. Vi må fokusere

og kutte ut en rekke forhold for å få samlet oss om de oppgåver vi skal løse. Men i aktiviteter der vi skal nærme oss nye sider av oss selv, kan konsentrasjon motarbeide oss. Der trenger vi mer å fungere ut fra den perifere bevissthet, den som er uten klar retning, mer åpen, inklude rende, ikke ekskluderende og med mulighet for å berøre det som vanligvis ikke står sentralt. Acem-meditasjon hjelper til å gi plass til den perifere bevissthet ved å betone at metodelyden skal gjentas med en ledig, åpen, ikke-fokusert holdning. Alt som er i sinnet, skal få være der. Intet er viktig, intet er uviktig. Å finne en måte å gjenta metodelyden på som ikke bremser, er ofte litt utfordrende. På samme måte som det å finne en god flyt i en samtale, i lek, i samvær med en partner, i omgang med barn. Man må på en måte slippe seg inn i strømmen, følge de spor som kjennes naturlig og inkludere mest mulig av de impulser som er der. Man vet ikke på forhånd hva som kan bli viktig når man begynner å sette ord på den meditative erfaringen. Formulerin gene kan finne sin egen vei og begynne å leve sitt eget liv. Man er like åpen for det sentrale som det perifere i bevisstheten. I hverdagen kan en slik samtaleform bli rotete og rar. I arbeidet med det ukjente i oss selv, kan den gi nye åpninger. En ledig eller åpen samtale kan innebære at man ikke forsøker å forstå for raskt. Men det kan være fristende å presse seg. Det er sjelden behagelig å snakke om noe i eget sinn man ikke skjønner, derfor kan man lett etterstrebe en innsikt som ikke er der. Det kan gi en for tidlig avslutning - "premature closure" - hvor man lukker prosessen før man er fremme.

Den perifere bevissthet har en viss sammen heng med mind wandering. Sinnet vandrer litt dit det vil. I Acem-meditasjon er mind wandering en del av prosessen. I en del andre meditasjonsformer er man mer skeptisk til mind wandering, f eks innen mindfulness. I noen meditative tradisjoner sier man det slik

at sinnet ikke skal oppføre seg som en apekatt som hopper rundt omkring. Men arbeider man med ukjente sider ved seg selv, vet man som utgangspunkt ikke hva som er sentrum, og hva som er rundt omkring. Erfaringen fra meditasjonsveiledning er at det - i hvert fall i bakspeilet - aldri er tilfeldig hvor apekatten hopper.