Kjærlighetserklæring

Jeg begynte med yoga i 1978 da jeg som 18-åring startet på et kurs hos Norsk Yoga-skole. Det var vinter, og jeg hadde akkurat kommet hjem fra et års opphold i USA. Jeg var turner og danset moderne dans, og var derfor rimelig myk og i god form. Jeg elsket å bevege meg, og når kroppen var i fri flyt, nøt jeg livet i fulle drag.

Så kom yogaen til meg, flytende på en fjøl. Et yogakurs i nærheten av der jeg bodde. Jeg meldte meg sporenstreks på og møtte opp første kurskveld i et mørkt kjellerlokale sammen med 16 andre. Vi la oss ned på yogamattene og begynte rolig å puste store romslige pust. For første gang i mitt liv opplevde jeg stoffligheten og romsligheten i pusten min. Jeg kjente hvor godt det gjorde meg, og jeg fornemmet et fellesskap med alle de andre som lå der og pustet. Det var en slags konkret erfaring, men som allikevel ikke helt lot seg fange med ord og bevisstheten. Noe åpnet seg og gjorde verden større på et vis. Jeg var fortapt etter bare 3 minutter. Kjærlighet ved første åndedrag.

Jeg gav meg hen til pusten og yogalærerens milde og varme veiledning. Kroppen var som smør (den knirket ikke slik den gjør nå) og en ro seg innover meg. En ro som bredde seg inn i hele kroppen og videre inn i sjelen og hjertet mitt. Her trengte jeg ikke prestere, her var det ikke om å gjøre å vinne. I dette rommet kunne jeg være i kroppen min på mine premisser, med mitt utgangspunkt, med min kropp slik den var. Å strekke, å slippe, og å puste. Jeg var kommet i mitt rette element.

Så var det en uke til neste gang. Men jeg ventet ikke. Jeg kastet meg på denne bølgen av glede og satte av tid hver morgen. En time på et teppe i stuen var en rutine som ble skapt den gangen. Sommerjobben som kirkegårdshjelper og med jobbstart kl. 0700 ble ikke et hinder, for jeg var "in love" med yogapraksisen.

Så gikk det et par år med bare yoga, og så lærte jeg Acem-meditasjon. Det syntes jeg passet veldig godt sammen med yoga. Slik jeg opplever det, så er begge praksisene fra samme "familie". Klassisk, meditativ yoga er meditasjon på kropp. Det er kroppen som da er innfallsporten til ditt indre liv. Kropp og sjel er ofte forstått som to ulike verdener, men for meg i denne sammenhengen er det en og samme enhet. Hvis du vil arbeide med dine indre kvaliteter, så kan du også arbeide med kroppen. Alle mulighetene som er i oss bør få en sjanse til å komme til uttrykk gjennom våre liv. For å kunne ta imot og videreforedle dette, må vi kunne "lytte" innover med både kropp og sinn.

Jeg fortsatte min yogapraksis, og ingen dag gikk uten yoga i 7 år. Så var jeg så heldig å bli gravid. Det å gjøre yoga med barn i magen kjennes som er en stor gave for både mor og barn. Jeg ble roligere, og vi vet av forskningen at avspenning gagner fosteret på så mange måter. Under fødselen pustet jeg så godt at jordmor slo et slag for gravideyoga, noe som ikke var vanlig på den tiden.

Årene med småbarn ble utfordrende i forhold til yogarutinene. Men om det ikke ble hver dag, så fortsatte jeg med min yogapraksis i hele 16 år helt alene. Jeg gikk ikke på kurs og hadde ikke behov for flere øvelser. Rekkefølgen fra begynnerkurset varierte jeg etter hjertens lyst, selv om jeg alltid kom tilbake til den opprinnelige sekvensen. Det ble en reise i mitt eget indre. Hvorfor strevde jeg sånn i enkelte øvelser? Hvorfor hengte pusten seg opp i brystet? Hva var det som fikk meg til å gjøre øvelsene raskere og å hoppe over likstillingen? Osv.

Jeg fikk ikke nødvendigvis mange svar, men jeg lette, undersøkte, smakte på min egen motstand, pustet litt friere, slapp litt mere og for så å begynne på nytt igjen. Men denne gangen fra et litt annet perspektiv. Hele tiden kom jeg nærmere meg selv, min kropp, mine grenser, mine ressurser og mine begrensninger og utfordringer.

Hvorfor sluttet jeg ikke? For du må ikke tro at det var lett og behagelig bestandig. Det var dette "noe" som jeg allerede hadde erfart første gangen jeg gjorde yoga. Det åpnet opp kroppen min innover, slik at sjelen kunne vibrere og klinge litt friere. Det gav meg muligheten til større kroppslig og mental frihet. Jeg kunne gi mer og mer slipp på mine idéer om meg selv og verden rundt meg og heller bare oppleve meg selv og verden slik den var. Jeg kunne i gode stunder slippe alt og bare være. Da kunne det hende at det åpnet seg et rom som favnet alt og ingenting. Det var til slutt ikke jeg som pustet, men det pustet i meg, hele kroppen åndet slik at jeg fikk ny livsenergi. Men denne pustende friheten mistet jeg og gjenfant og mistet og gjenfant om og om igjen, en evig runddans som heldigvis ikke er slutt ennå.

Ute på 1990-tallet fikk jeg lyst til å gå på yogakurs igjen, og begynte hos den tidligere lederen av Norsk Yoga-skole, Anne Friis-Baastad.

Igjen ble jeg ledet inn i stillhetens underlige rike av en mild stemme som veiledet meg på nye måter. Det ble starten på en ny reise – en reise som yogalærer. Jeg kan ikke få sagt eller skrevet hvor mye det betyr for meg. Denne dype gleden over å videreformidle en praksis som gir så mye til hver enkelt. Det å være nær andre som jobber med å strekke på sjelemuskulaturen, som åpner og stenger seg for yogaåndedrettet og som prøver denne åpne oppmerksomheten som har en slags vidvinkel. Den som har i seg kimen til et nytt ståsted.

Det å kjenne at deltakerne slipper seg inn i sine egne universer, høre at pusten deres blir friere og åpnere, se at kroppene deres gir etter i en øvelse. Se forvirringen, romme aggresjonen og gråten, dele forundringen over livet sammen med yogadeltakerne – det er bare rett og slett en gave.

Så nå er jeg her med mine 40 år som yogautøver, 20 år som yogalærer og 12 år som leder for Norsk Yoga-skole og har fremdeles et dypt og inderlig kjærlighetsforhold til klassisk, meditativ yoga.