Jeg skal kunne forutsi hvor jeg vil finne mat, på bakgrunn av hvor mat har vært tilgjengelig tidligere.
Av Svend Davanger
Jeg skal kunne forutsi hvor jeg vil finne mat, på bakgrunn av hvor mat har vært tilgjengelig tidligere. Jeg skal kunne forutsi hvor spydet mitt lander når jeg kaster det, på bakgrunn av hvor det landet når jeg kastet det med tilsvarende kraft tidligere. Jeg skal kunne forutsi at det vil svi hvis jeg tar fingeren bortpå en flamme, på bakgrunn av at det gjorde vondt tidligere når jeg gjorde noe sånt. Jeg skal kunne forutsi at min venn blir litt mindre min venn hvis jeg lyver for ham. Vi trenger altså å kunne huske, eller lagre minner.
I hjernen er denne hukommelsesfunksjonen knyttet til nervecellenes synapser, eller kontaktpunkter. Nervecellene har lange utløpere, som leder et elektrisk signal. Utløpere fra to forskjel lige nerveceller møtes i slike synapser. Gjennom en synapse kan det overføres informasjon i form av et signalstoff fra avsendercellen som aktiver er mottagercellen.
Terje Lømo oppdaget at styrken i signal overføringen fra én nervecelle til den neste kan endres på en vedvarende måte. En slik endring av signalstyrken kalles nå langtidspotensiering, LTP. Eller, som Terje Lømo og engelskmannen Timothy Bliss kalte det i sin første store artikkel om fenomenet i 1973: Long-lasting potentiation.
Hva skal til for å igangsette dette fenomenet, langtidspotensiering, i en synapse? Det er to typer hendelser som kan føre til langtidspot ensiering. Enten at cellen som avgir signalet sender en rask rekke av mange signaler etter hverandre, et ”tog” av signaler som gir en intens stimulering av mottager-cellen, eller at mot tagercellen mottar to signaler omtrent samtidig, fra to naboceller som tidsmessig signalerer på likt. Altså er det intensiteten i signalet, eller en assosiasjon mellom to signaler fra to ulike celler, som fremkaller langtidspotensiering. Denne forandringen i signalstyrke varer ved i timer, dager, i enkelte tilfeller sannsynligvis i et helt liv.
Langtidspotensiering skaper dermed et skille mellom det som skjedde før, og det som skjer etter. Det skapes et tidspunkt – et vannskille i tidens strøm. Det er nå bred enighet om at denne nervecellemekanismen er grunnlaget for hukommelse, for bevaring av minner om hen delser vi opplever. Dette var det Terje Lømo så i laboratoriet en natt i 1966.