Ett skritt av gangen, ett pust av gangen. Et par timers rolig gange oppover. For hvert skritt må vi se hvor vi setter foten. Noen steiner er løse. I de bratte partiene må vi bruke hendene for å klyve opp.
Skrevet av Vilde Draggeset Haakensen
Plutselig en knall rosa blomst mellom steinene. Fascinerende – hvordan klarer den å leve her oppe? Innimellom husker vi å løfte blikket, se utover. Fjellsiden høyreist foran oss. Steil. Bak oss og til siden ser vi lenger, utover dalen og over andre fjell bort til horisonten. Skyene glir forbi. Av og til ser vi ikke så mye, men så, plutselig sprekker skyene opp og vi ser langt.
Vi setter oss ned på sekken, finner fram vannflasken og noen nøtter. Sitter stille og ser utover. Fjelltopp på fjelltopp så langt øyet kan se. Dype daler med mørkegrønt og av og til et tjern eller en bekk. Hvitt på noen av toppene. Disse fjellene har stått her i millioner av år. En evighet. Vi er på besøk i dag. Fjellet merker det ikke en gang.
Blikket glir over horisonten, fjell på fjell. Hverdagen virker uendelig langt borte. Alle de små bekymringene. Får dattera plass på samme gruppe som bestevennen? Rekker vi første søknadsfrist for jobbprosjektet, slik at vi kommer raskt i gang og får vist hvor dyktige vi er? Får vi tillatelse til å bygge uthus i hagen? Det som fyller så mye av sinnet i hverdagen, virker nå så lite og uviktig i den store sammenhengen.
Fjellenes storhet og bestandighet gjør min forgjengelighet og ubetydelighet åpenbar.
Fjellet er ugjestmildt, har en venn av meg sagt. Det inviterer ikke, innbyr ikke. «Jeg føler meg truet, fjellet bryr seg ikke», sier han. Nei, fjellet inviterer ikke. Men det støter heller ikke fra. Ja, det bryr seg ikke om hva jeg gjør. Ingen forventning, for meg oppleves det som en lettelse. For fjellet er jeg kun et pust, så borte. Det gir meg frihet. Ikke alt jeg driver med er like viktig. Fjellet gir meg frihet til å finne ut hva som betyr noe for meg.
Olaf Bull sa i diktet Metope:
«Vi vandrer i fuktig fjæresand!»
Vi setter våre spor – og så glir de bort idet fjæresanden glattes ut igjen.
I samme dikt omtaler den kvinnelige hovedperson døden:
«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faar lov til at leve –
Paa modne marker, som bruser av korn, uten mig!»
Mens diktets mannlige stemme svarer med å peke på det avtrykk vi faktisk gjør den tiden vi er her:
«Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjærgene bak, saa dypt som blikket bunder,
dugges saa sødt av vore smaa sekunder»
Alt dette tror jeg sinnet vagt fatter der vi sitter på fjellknausen og ser utover.
Ja, vi er kun et blaff i evigheten. Et spor i våt fjæresand – forgjengelig.
Forgjengeligheten kan være truende eller virke som en lettelse. Men den gjør ikke at vi er uten betydning. Våre omgivelser dugges av våre små sekunder. Vi påvirker våre omgivelser, vi er en del av dem, det vi gjør, har en betydning. Her og nå, mens vi er her, og kanskje i noen sekunder til.
På vei ned går vi en slakere rute. Ett skritt av gangen på stien. Av og til snakker vi. Praten går fritt. Av og til er vi stille. Tosomheten har det som hvert av våre sinn i den store fjellheimen: fritt. Likevel med kontakt, samhold, forståelse.
Om kvelden kjenner jeg en stille glede. Kroppen er sliten, men sinnet er lettere, forfrisket. Nesten som etter en lengre meditasjon. Det er få meditative tradisjoner i Norge, men naturen har vi visst å bruke. Som kilde til frihet for sinnet, til stillhet – vår meditasjon.
