Stillheten gjennom et livsløp

Skrevet av Maria S. Gjems-Onstad

Absolutt ro. Er det noe babyen gjør, eller er det en tilstand? Er denne type stillhet eller fredfylthet forbeholdt babyen, eller er det noe vi kan oppsøke i senere livsfaser, noe vi kan innstille oss i forhold til?

Men først - det er kanskje ikke slik du husker dine babyer? Kanskje husker du kontinuerlig skrik, uro, vugging og uendelig byssing. Dette er også en del av babylivet. Uro knyttet til fordøyelse, og til det gradvis å forholde seg til en overveldende verden. 

Begge bilder er like virkelige, stillheten og uroen. Kanskje er det bilder av to ulike strømninger i våre liv. I denne artikkelen tillater jeg meg å fabulere over babyens stille dimensjon, og ser om denne kan være en kilde til undring og livsbejaelse på et indre plan - gjennom et helt livsløp. Drivkraften etter virkeliggjørelse i det ytre er sterk, men lengselen etter det stille er der kanskje likevel, knapt hørbar, men likevel til stede. Fokus i artikkelen er hvordan denne lengselen finner uttrykksformer i ulike livsfaser.

Stillhet med volum

På et dypere plan er stillheten knyttet til det å oppleve mening, kanskje akseptere tilværelsen på godt og vondt. Det handler om en måte å være i verden på. Denne stillheten kan være til stede i gode mellommenneskelige forhold og i meningsfull aktivitet; f.eks. i en flytsone der man er engasjert, glemmer tid og sted. Noen vil knytte en slik stillhet til naturopplevelser eller til meditative stunder.

Vi kan også kalle det en nærende stillhet. Dette gir assosiasjoner til at det er noe man får - av andre eller noe annet. Babyen roes ved mors bryst, men faller inn i noe av sitt eget. Men mest sannsynlig er den stillheten vi forsøker å sirkle inn, noe man ikke i sin helhet kan få fra andre, men noe vi må arbeide med å gi oss selv - i hvert fall i voksen alder.

Babyfase 

Et mye sitert poem i barndåper, er denne teksten av Kahlil Gibran:

Barna dine er ikke dine barn. De er sønnene og døtrene til livet som lengter etter seg selv. De kommer gjennom deg, men ikke fra deg. Selv om de er sammen med deg, tilhører de deg ikke. Du kan gi dem din kjærlighet, men ikke alle tankene dine, for de har sine egne tanker. (Kahlil Gibran, Profeten)

Litt pretensiøst vil noen si, men her ligger en oppfatning som rimer litt med den tankegang jeg skisserer. Barnet kommer fra noe – og er på vei til noe. Og at denne veien mellom startpunkt og endepunkt er en komplisert prosess, dragning mot virkeliggjørelse i det ytre, og mer i det skjulte: dragning mot stillhet.

Lenge var babyfasen i psykologien forstått som en autistisk fase. En fase der babyen var i sitt eget og ikke var tilgjengelig for relasjoner. Barnepsykologi i dag inkluderer at barnet er åpent for relasjoner helt fra begynnelsen, at det ganske raskt oppstår tett kontakt mellom omsorgsgiver og barn, en såkalt symbiose. Følelser andre også kan få når de ser på et lite spebarn, kalles av og til kjærlighetsøyeblikk, en fryd som oppstår når man betrakter babyen, kanskje hører litt pludring og kanskje ser et lite smil. En fryd, kanskje en gjenkjennelse?

I symbiose mellom barn og mor er grenser omtrent utvisket. Lengsel senere i livet etter tette forhold kan være farget av denne lengsel. På et psykologisk plan, lengsel etter nærhet; på et dypere plan, kanskje lengsel etter noe av begynnelsens stillhet. 

Barndom 

Utforskning av verden er sentralt. Alt skal læres og erobres. Mye glede, mange seire, også mange nederlag. Omgivelsene kan være sterkt støttende, likevel vil barnet i møte med omverden av og til oppleve egen litenhet. Å oppleve seg selv liten i forhold til alle andre er ofte skambelagte erfaringer som lagres i lave selvbilder. 

Så i all denne utforskende aktivitet - er stillhet fraværende? Ikke nødvendigvis. Ofte finnes en grad av stillhet i et altoppslukende engasjement. Små barn under en viss alder kjeder seg ikke. De er alltid engasjert i noe, det være seg egen pludring, engasjement i bukken Bruse eller kaptein Sabeltann. I engasjementet ligger ofte en dimensjon av stillhet, flyt. 

For barnet er en del av verden preget av “as if”-engasjement. Drømmer kan være like tilfredsstillende og virkelige som den objektive virkelighet. Den lille gutten er en svær dinosaur og en usårlig supermann. Drømmene kan være så virkelige at avsløringen, oppleves som et nederlag. “Nei, nå tuller du fælt, du er vel ingen dinosaur.” Seire og nederlag er ofte tett vevet sammen. 

Gode relasjoner til foreldre som trøster og lindrer, skaper indre trøstende objekter. Viktig for utvikling av empati og gode relasjoner senere, for det å kunne hvile i stillhet hos andre.

Ungdomsfase

Nå er det Sturm und Drang som gjelder. Man vokser ut av barndommens verden og skal finne sin plass i den ytre. Hvor skal mitt fotavtrykk være? Ofte ser man kritisk på foreldre og opphav. Og anklagen kan være sterk. I anklagen ligger lite stillhet.

Kamper, konkurranser, overdøvende kjærlighetsliv, sjalusi, lite fred og stillhet. Hvordan kan jeg utfolde meg? Blomster blomstrer på en tilsynelatende stille måte. Mennesker blomstrer på en langt mer ekspansiv og bråkete måte. 

Men det å finne sin plass handler også om søken etter mening. Lengsel etter verdier som er viktige, har ofte debut i ungdomsalderen. Det er lett å tenne på store ideer, ønske om noe meningsfylt. Bryte opp fra sin barndom, finne noe å gå inn for. Mange aktiviteter har sammensatt motivasjon, både å bli synlig og å virkeliggjøre indre, mer stille lengsler. 

Forelskelser river i hjerte og i kropp. Det handler om fysisk tiltrekning, men også noe annet. Hormoner, ja vel, men kanskje også lengsel etter en sammensmelting, en symbiosefølelse. Kanskje en linje tilbake til babyfasen.

Voksenfase

Så en dag sitter man der, kanskje med jobb, kanskje familie, uansett mange forpliktelser, økonomisk og relasjonelt. Virkeliggjørende og rikt liv, men også stress som setter seg, tidsklemme, 40- og 50-årskrise. Bruker jeg mitt liv slik jeg ønsker? 

Stillhet er mer sjelden. Man kan oppleve å ha mistet kontakten med indre stillhet i alt det ytre strev. Kanskje er man også redd stillheten. Redd for å bli kastet tilbake på seg selv. Bruker jeg mitt liv slik jeg ønsker?

Anklagen mot andre, f.eks. foreldre, er der kanskje ennå, men ofte svakere. En ny sannhet trer frem: “som man reder, så ligger man”. Og med den, kommer gjerne selvanklagen. Plutselig står man mer ansvarlig. Forbindelseslinjen til tidligere nederlag og lave selvbilder er virksom.

Mange finner stillhet i naturen. Jogge rundt, men også la seg synke inn i naturen, gi seg hen, forsvinne inn blant trær, fordype seg i en utsikt i fjellet, myse utover uendelig vann. 

Ett er den helsebringende effekt av å være ute og la tankene flyte. På en forunderlig måte går det også an å tenke at det å ta inn over seg årstidenes skifter, følge de årvisse forandringer, gir tilknytning til noe bestandig, kanskje en stille dimensjon. Det samme kan man si om å følge barns utvikling, fra barn til ungdom og så voksen. Noe skjer ut fra en biologisk tilstedeværende kraft. 

I søken etter å komme bort fra alt stress, i søken etter mer stillhet, begynner mange å meditere, drive med mindfulness, Acem-meditasjon eller kanskje yoga. Det kan synes paradoksalt, men de fleste erfarer at det å bruke en meditasjonsteknikk som ikke er målstyrt, der man ikke bevisst søker etter stillhet, fungerer best. Når målet er å oppnå en tilstand av stillhet, kan dette begrense. Man oppnår en viss stillhet, og så bobler uro nedenfra. De som begynner med en ikke-målstyrt teknikk, som Acem-meditasjon, opplever at det å akseptere spontane tanker, samtidig som man gjentar en metodelyd i sinnet, kan gi en ro. Dette illustrerer at nærende stillhet ikke oppstår som resultat av fortrengning og undertrykkelse, men av å slippe til det som er i sinnet. Og at tankemylder kan være en forstyrrelse, men også en skapende og kreativ kraft. 

Dette er kanskje et av premissene for nærende stillhet. Du nærmer deg denne type stillhet via aksept, ikke ved å streve for å få til noe, men mer akseptere det som er. En stillhet som er betinget av at du må skyve noe bort, har ofte en buldrende undertone. Kanskje presser du deg for å prestere stillhet. Presser deg for å få til fremfor å ane det som er der. Hvis du søker en stillhet utenfor deg selv, må du fokusere og konsentrere deg. Du leter. Hvis du vender blikket innover, kan du mer ane det som er der. Du henter ikke noe fra andre, men oppdager det som ligger i deg. Det er ikke gitt at stillheten varer lenger, men det du gjør, er å arbeide med å forankre deg i forhold til stillheten. 

Godt voksen

I senere decennier kan det være at prestasjoner i det ytre liv etter hvert blir mindre viktige. Det er ingen allmenngyldig sannhet. Mange presterer og overpresterer langt inn i 70-årene. Kanskje fordi man er opphengt i denne måten å leve på, eller fordi det genuint sett er tilfredsstillende, og man har noe man ønsker å utrette. 

I denne fasen har man ofte mer tid til rekreerende aktiviteter. Søken etter stillhet kan også sammenfalle med ønsker om å oppdage mer ukjente sider av seg selv. Hvem er jeg når jeg ikke er kordirigent eller familiemor? Når noe av det ytre er mer fullbyrdet, gir livet mer tid og rom for å søke i det indre. For å forstå og gripe mer av seg selv, og også søke forsoning med hvem man er. 

Før man er der, kan dette synes forlokkende. Sitte på verandaen og se på livet, ikke mase så mye. Men når man er der, f.eks. når man når pensjonsalder, gripes mange av sterk rastløshet. Hva er nå viktig? Man sørger over det som var, og ikke minst det som ikke var, de scener man ikke bega seg ut på. Hvorfor søkte jeg ikke de posisjonene, hvorfor forfulgte jeg ikke forelskelsen?

I søken innover møter man også de lave selvbilder. En gang var jeg liten og dum i forhold til alle de store i verden, og inni meg er jeg også det ennå. Anklagene utover stilner kanskje, men selvanklagene er noe av det som forstyrrer den indre stillhet. Utfordringen er å forsone seg også med de lave selvbildene. I forsoning ligger mye stillhet.

Over 70

stilner arbeidslivet av for de fleste. Interesser kan ta mye tid. Man kan fremdeles oppleve å ha det travelt, men tid er ikke et knapphetsgode som tidligere. Helsen kan skrante, mye tid brukes på å opprettholde liv, på selvpleie. Kanskje er det noe man forakter, men bare må akseptere. 

Hukommelsen er ikke som før, mange bruker tid på å lete etter ting. For mange er det skremmende, man mister noe av kontrollen over sitt liv. 

Når man tenker bakover, er det en del man angrer på: Hva tok jeg mine valg ut fra? En del minner gir gleder, for en rikdom det var! Lite kan gjøres om igjen. Det begynner å nærme seg et punktum. Utfordringen er å se seg selv klarere, og samtidig forsone seg med den man var, og den man er. 

I blomstenes verden knipes de blomstene som holder på å visne, av. Uten sentimentalitet kniper man bort “eldre” blomster med skjønnhetsfeil. I menneskenes verden gjør vi det motsatte. Vi forsøker å holde liv i oss selv så lenge som mulig. Mens vi blir mer og mer stotrete, rynkete og dårlige. Vi lengter etter den tid da vi sto i full blomst, men må forsones med en aldrende kropp. Dette kan pågå i lang tid. Sannsynligvis er det riktig at vi innretter oss slik. Men kanskje er vi også styrt av en frykt for den store stillheten. 

Forsoning har en dimensjon av stillhet. Kanskje nærmer man seg babyens stillhet. Den lille babyen som en gang lå der full av muligheter, også full av fred, har reist gjennom livet, noen dårlige valg og handlinger, noen gode.

Stor grad av forsoning gjør at man nærmer seg døden mer rolig. Kanskje går det an å si at døden mer kan bli en del av livet. Det er ikke gitt å vite hva som skjer etter punktum. Men vi kan håpe og fabulere om at vi nærmer oss noe som kan ligne babyens stillhet. Kanskje opplever vi en flik av dette når vi i en høytidsstund samles rundt en avdød for å dele minner. For en stund blir den dype stillhet en del av livet.