Så langt har vi sett på hvordan projektive mønstre med opphav i den enkeltes psykologi og livshistorie kan skape utfordringer i livet og ikke minst i nære relasjoner. I de neste kapitler beveger vi oss opp på samfunnsnivå og ser på hvordan personer eller grupper ubevisst (eller undertiden kanskje bevisst) benytter projektive mekanismer til å fremme sin sak. Vi skal se på hvordan kulturelle normer og religiøse og ideologiske forestillinger kan stimulere til å legge negative egenskaper inn i andre, mens vi reserverer de gode krefter og hensikter for oss selv. Dermed kan vi demonisere og idealisere, fraskrive ansvar og rettferdiggjøre en rekke negative handlinger.
En viktig årsak til at projiseringer og attribueringer kan gripe så sterkt om seg, er den forankring de har i psykologiske mekanismer som spiller seg ut hos alle. Problemet når de gjør seg gjeldende kollektivt, er at egen og felles psykologi kan bli helt borte: Man ser bare saken, fienden og ideologien, og ikke seg selv. I gruppe kan man også hisse hverandre opp. Anklagene kan bli grovere, konflikteskaleringen kraftigere, handlingene mer voldelige og ansvarsfraskrivelsen mer selvfølgelig. Kollektive projeksjoner kan ikke bare være mer kompliserte, men også langt farligere. Veien til forfølgelse, terror og krig er brolagt med projeksjoner.
En grunnleggende tilnærming bak dette Dyade er at det å forstå sine tendenser til projisering, attribuering og ansvarsfraskrivelse i mer personlige og hverdagslige forhold kan hjelpe en til å se hvordan de samme tendenser kan gjøre seg gjeldende kollektivt og når man deltar som samfunnsborger. Meditasjon og introspeksjon kan ikke i seg selv endre en splittet og konflikteskalerende verden; men øket selvforståelse kan bidra til bedre å forstå det som skjer på samfunnsnivå.
Kvinnen er problemet
Historisk sett, og helt opp i samtiden er kvinner verden over gjenstand for projeksjoner. I de abrahamittiske religioner (jødedom, kristendom og islam) begynner skapelsen med Adam og Eva. I den jødiske og kristne versjon frister den kjønnslige kvinnen den naive og uskyldige mannen som dras med i syndefallet. Ikke rart hun må holdes i sjakk, gjerne pakkes inn og gjemmes vekk. I den islamske tradisjon er både Adam og Eva syndere, men også der er Eva underordnet, skapt av et ribben hos Adam.
I kjønnskampen betyr det med utgangspunkt i Bibelens skapelsesberetning at mannen projiserer det kjønnslige begjær og syndige tendenser over i kvinnen. Mannen kvitter seg med noe problematisk hos seg selv og blir ansvarsfri ved å legge det over på henne. I Dyade 1/20 om skam vises også til Sandy Hotchkiss’ illustrerende redefinering av projeksjon til shamedumping. Man dytter skammen ved det kjønnslige fra seg selv, over på den andre, over på Eva, vekk fra Adam osv.
Innenfor både kristendom, jødedom og islam har man ikke bare lagt en masse farlig og forførende kjønnslighet inn i kvinnen. Talende for den kristne kirkes angstbiterske forhold til seksualitet og kvinnelig kjønnslighet er utsagnet til klosterfaren Bernard av Clairvaux: “Det er vanskeligere å leve med en kvinne uten å være i fare enn å gjenopplive en fra de døde.”
Feministisk helomvending
Kvinneundertrykking, slik som den beskrives i Manals bok, hvor kvinner i dagens Saudi-Arabia og visse andre muslimske samfunn sperres inne, har restriksjoner på samfunnsdeltagelse og pakkes inn i uformelige klær, skyldes det fordreide perspektiv at problemet er at kvinnen gjøres ansvarlig for å friste mannen. Problemet er ikke at mannen lar seg friste, men at kvinnen alene gjennom det å bli synlig og til stede frister. Siden undertrykkelsen er forankret i religiøse skrifter, er det enda mindre grunn til personlig ettertanke for det system og de menn, men også kvinner, som står for den dårlige behandlingen. Et sentralt poeng er at den slett ikke er dårlig, men riktig.
Feministiske strømninger kan snu denne sort-hvitt-tenkning helt på hodet i nok en projeksjonssirkel: Mannen, og kun han, er problemet. Han kan fremstilles som en stygg, driftsdreven voldsutøver. I det perspektiv er problemet aldri unge kvinner som går utfordrende kledd eller som erotiserer for å få oppmerksomhet og oppnå fordeler.
I begge tilfelle reduseres virkelighetens nyanserte og sammensatte interaksjoner mellem kjønnene og kompliserte impulser til et enten-eller, polariserende og projektivt perspektiv på kjønnenes roller og ansvar.
Intet virkelig han eller hun
De mest ytterliggående feministiske stemmer lik det svenske partiet Ny Feminisme sier at alt kjønn langt på vei er konstruert. Det finnes ikke noe virkelig han og hun; det dreier seg om attribuering, kulturelle forestillinger lagt inn i og internalisert av den enkelte og deretter projisert ut i verden.
En far i trettiårene, som hadde fått en datter, etter først å ha hatt to gutter, undret etter å ha fulgt leking og impulser til alle tre: Jeg lurer på hva slags briller de har på, de som sier kjønn er en sosial forestilling.
Forfatteren Lars Saabye Christensen kommenterer debatten i et intervju i Dag og Tid i januar 2021: På mange område er det ekstreme vorte det normale, som til dømes når ein i framlegget til ny barnelov seier at ein bør utelate ord som bror, syster, mor og far, og skriv at desse orda i hermeteikn, som om det ikkje lenger finnst mødrer og fedrar og søsken. Røynda vert forkludra av slik heimeteikn.
I en postmodernistisk verden anerkjennes ingen absolutt virkelighet. Det dreier seg ikke om hvordan verden faktisk er, men hva den enkelte og vi som kollektiv har gjort den til.
Nei, du er ikke medskyldig
Kampen om hvilket kjønn som er det stygge og har skylden, har særlig i Vesten etter hvert blitt en overgrepsdebatt. Misbruk og voldtekt er det absolutte bevis på det andre kjønns hensynsløshet.
Seksuelle overgrep på barn kan utløse mange kompliserte reaksjoner, ikke minst hos offeret. En del av traumatiseringen og utfordringene ved å rydde opp emosjonelt, er at offeret selv kan føle skyld for det som skjedde. For å hjelpe bearbeidelsen av traumet, legger man i terapi stor vekt på å understreke overfor barnet, at det ikke har noe skyld: Nei, det var ikke din skyld. Dermed hjelper man offeret til at se at ansvaret ligger hos den voksne, som sviktet og begikk overgrepet.
Denne tilnærmingen er blitt overført til en rekke saker hvor fakta kan være mer sammensatt fordi der er tale om forhold mellom voksne. Ikke minst i mediene kan de kollektive projeksjoner få fritt løp. Der kan man risikere å ende opp med stereotypier, projeksjoner og for enkle forklaringer. Der er ikke alltid skylden like entydig fordelt, og alt ikke like svart og hvitt.
Medienes projeksjonssyklus
Tradisjonelle medier selger godt på angst, sex og fordømmelse. Mediene er så mektige også fordi de i liten grad kan dømmes av andre med tilnærmet samme kraft som de selv herjer med verden. Sosiale medier har i noen grad forrykket denne balansen.
Ofte arbeider mediene i en slags projeksjonssyklus som en berg-og dalbane med positive og negative projeksjoner. De med makt og stjernestatus kjøres først opp og tillegges alle mulige helte- og fantastiske egenskaper. Så rives de ned gjennom anklager og skurkeprojeksjoner. Mediene er den avgjørende drivkraft, men insisterer på å være en slags nøytral og uavhengig observatør.
Media har mange forklaringsmodeller som rettferdiggjør at en slik “shitstorm” blir så intens. Et standardrefreng fra især kommunikasjonsrådgivere, men også mediene selv, er at den anklagede fra første stund bør “legge seg flat” og “si alt”. Man glemmer at intensiteten og det overforenklede i anklagene kan gjøre det vanskelig eller umulig. Kanskje er man rett og slett ikke enig i de anklager, attribueringer og projeksjoner man utsettes for. Men den uenigheten er det ikke plass til.
Medier som folkedomstoler – med den ultimative straff
Danmark og Sverige ble også rammet av Me too-oppgjørets demonisering av mannen. I Sverige ble sortmalingen trukket så langt at journalistene som styrte fordømmelsen mot intense høyder, senere har gått offentlig ut med sine ettertanker. Det skjer ikke så ofte i den bransjen.
Åsa Linderborg var som kulturredaktør i avisen Aftonbladet ansvarlig for de artikler med beskyldninger om seksuelle overgrep som felte teatersjef Benny Fredriksson ved Stockholms Kulturhus. Han måtte som følge av anklagene tre tilbake og begikk selvmord 4 måneder senere. Artiklene refererte til i alt 40 kilder som påstod at de var blitt misbrukt. Kun én av dem trådte frem med navn, de 39 andre var anonyme.
I ettertid sier Linderborg om saken: “Det gikk for sterkt. Me too er farlig, hvis ikke man holder hodet kaldt og sikrer de grunnleggende prinsipper for god presseetikk.” Uten å etterprøve påstandene før man går ut i mediene med en anklage, kan det bli et uklart skille mellom projeksjoner og fakta. I Norge som i andre land, har det vært fremhevet at anklager om seksuelle overgrep skal følge visse prosedyrer, som sikrer den anklagede fra å bli offer for en heksejakt. Den anklagede skal f eks ha mulighet til å uttale seg.
Åsa Linderborg reflekterte videre: “Det er et enormt ansvarsfullt yrke å være journalist, og det er så lett å gjøre feil. Især når det er så sterke krefter som i Me too og det går så hurtig. Det blir som en revolusjon og en konkurranse om å komme først. Jo hardere man er, desto større sjanse for at å trenge gjennom medielandskapet. Det er enorme våpen man sitter med som journalist.”
Hun forteller: “Da han tok sitt liv, gikk jeg i stykker som journalist, for jeg hadde skrevet en fryktelig hard tekst om ham. Det ble en livskrise for meg. Hvordan var det mulig, at jeg, som syntes jeg hadde tenkt så klart rundt Me too, allikevel kunne bli en del av dette? Hva var det som skjedde med meg? Hvilken makt har vi som journalister? Hvor ofte gjør vi feil?”
I dag skammer hun seg over at hun f.eks brakte videre en kvinnes historie om at Fredriksson hadde tvunget henne til at ta abort, hvis hun ville ha en rolle på teatret. Som Linderborg sier, “Det er jo hennes eget ansvar om hun ville ha abort eller ikke”.
Åsa Linderborg har siden skrevet boken Året med 13 måneder om forløpet, hvor hun trekker inn sine dagboksnotater. Hun forteller: ”Jeg tenkte ikke klart. Et avisoppslag er ikke vitenskap. Det avhenger av hvordan man har det, om man er stresset. Mitt privatliv var ved å gå i stykker. Min mann var ved å gå fra meg. Jeg følte meg liten, engstelig, ensom, og min avis var i dyp krise, og jeg følte meg ansvarlig for å rette opp. Så kom denne saken. Jeg ble så glad, jeg hadde funnet min egen MeToo case - nå skulle vi vise at vi laget viktig journalistikk, at vi ikke var en avis i krise.”
Det er sjelden man ser en journalist så klart uttrykke hvordan egne personlige konflikter og private utfordringer kan bidra til at man som journalist mister blikket for hva som er objektivt riktig, og i stedet tegner sine ofre så negativt. Medienes projeksjoner og anklager kan være sterkt subjektive, men gis en objektiv ramme.
Linderborgs synspunkter har forutsigbart møtt til dels kraftig kritikk. I Expressen skrev forfatter og professor Ebba Witt-Brattström om Linderborg at “Det finns krafter som vill förringa metoos och kvinnorörelsens betydelse för en demokratisk samhällsutveckling. …Linderborg … verkar [inte] tåla framngangsrika kvinnor på sin planhalva… Hyllarna tycks dela vad Åsa Linderborgs kloka dotter i mammans bok kallar en ‘soft spot’ för män. Kvinnor tillskrivs de lägsta motiven, män de högsta. Män är realpolitiska, kvinnor är hämndlystna och affektstyrda.”
