Det offentlige sparer store beløp på aktiv dødshjelp. Å reversere kan bli dyrt. Økonomisk logikk har ofte større betydning enn vi liker. Enkelte mener aktiv dødshjelp kan bidra til å håndtere aldersbølgen.
Økonomi spiller ofte en stor rolle for offentlige beslutninger, eksplisitt eller implisitt. Ingen land har innført aktiv dødshjelp med økonomi som begrunnelse. Når ordningen først er der, kan opphevelse skape hull i offentlige budsjetter.
Drepende medikamenter som skal tas på egen hånd, kan være forbausende kostbare, i USA visstnok opp mot USD 2 000 – 3 000. Det er en krevende blanding av beroligende medisiner og sovemidler, sammen med dødelig gift. Det har gitt knapphet og prisøkning at flere medisinalfirmaer har stoppet produksjonen siden samme stoffer kan benyttes ved henrettelser. Kostnaden er likevel langt lavere enn alternativet med medisinsk behandling, sykehjem, intensiv hjemmehjelp mv.
De kanadiske helsemyndigheter har beregnet nettobesparelsen ved deres Medical Assistance in Dying (MAiD). I 2021 var sparte behandlingsutgifter brutto kanadiske dollar (CAD) 109,2 millioner, mens MAiD kostet CAD 22,3 millioner. Netto besparelsen ble CAD 86,9 millioner, NOK 683 millioner etter kursen i februar 2024. Med 10 064 MAiD tilfelle var gjennomsnittlig besparelse NOK 68 300. For 2023 var antall MAiD øket til 15 343 slik at samlet innsparing kan være godt over NOK 1 milliard. Økende antall MAiD gir mer spart også fordi MAiD kan effektiviseres med stordriftsfordeler.
Tallet på ca. NOK 70 000 er forbausende lavt og bygger kanskje på en forutsetning om at de aktuelle personer ville takke nei til kreft- og intensivbehandling.
For nordiske velferdsstater kan livets sluttfase medføre flere tusen kroner per dag bare for en sykeseng med flere hundretusen spart der livet avkortes med en del måneder.
Aktiv dødshjelp er lettere å administrere enn vanlige dødsfall som er brysomme og skjer døgnet rundt, på helligdager like gjerne som på hverdager. Dødshjelp kan legges til vanlig arbeidstid uten overtidsbetaling tilpasset kapasiteten på hvert skift. For pårørende er forhåndsbestemt aktiv dødshjelp også mer praktisk og billigere. En grunn til at flybilletter blir så mye dyrere de siste dagene er ikke fulle fly, men flyselskapene vet at en del må reise uansett, typisk ved dødsfall.
Sparte trygde- og pensjonsutgifter inngår i et realistisk regnestykke. Ved unge uføretrygdede, kan den økonomiske vinning bli stor med norsk årlig gjennomsnittlig uføretrygd rundt NOK 300 000. Norge har nær 400 000 uføretrygdede mellom 17 og 67 år, et usedvanlig høyt tall. I Nederland ble i 2022 over 10 % av dødshjelp gitt personer under 60 år; i Canada 15 % under 65 år.
Aktiv dødshjelp kunne i Norge bli av de få tiltak som reduserte antallet unge uføretrygdede. Aktiv dødshjelp til personer med særlig krevende sykdommer og funksjonshemninger kan gi ekstra store innsparinger, ikke minst der man har rett til brukerstyrt personlig assistanse. FNs menneskerettskomité for personer med funksjonsnedsettelse har spurt Canada om funksjonshemmede som belaster sykehusvesenet, er blitt presset til å velge dødshjelp.
I Oregon er tallet på assisterte selvmord så lavt, under 300 i 2022, at de samlede besparelser ikke blir store. I enkelttilfelle kan det derimot bli beløp å ta hensyn til. I hvert fall ett forsikringsselskap i Oregon har informert kunder med kreftdiagnose om at den aktuelle helseforsikring dessverre ikke omfatter dyr behandling, men holder til medikamentene til legeassistert selvmord. En senatskomité i delstaten Indiana mente i februar 2024 at erfaringer fra Oregon viser at budsjettmessige begrensninger kan føre til at assistert selvmord tilbys fremfor vanlig behandling.
I Nederland ble det ansett som et rettferdighets og likhetsproblem at enkelte personer i distriktene ikke fikk tilgang til dødshjelp fordi deres faste lege reserverte seg. Det ble etablert mobile dødshjelpsklinikker, omtrent 50 lag med lege og sykepleier, som arbeidet riksdekkende. Tiltaket ble først finansiert med private donasjoner. Da bidragene tørket inn, skal et forsikringsselskap ha overtatt. For dem var den mobile dødshjelpordning økonomisk fornuftig.
Selv om sykdom i USA med et begrenset offentlig helsevesen kan være en økonomisk katastrofe, skal private finansielle hensyn ikke stå sentralt når noen ønsker dødshjelp.
I Spania fortalte en sykepleier om den motsatte problemstilling. I familier med dårlig råd kan flere personer ha glede av pensjonen til en eldre nærstående. Det har forekommet innstendige oppfordringer om ikke å gi så sterk smertelindring at pensjonisten dør.
I Canada har enkelte begravelsesbyråer oppdaget MAiD som et nytt forretnings område. De fleste MAiD-tilfeller finner sted hjemme (nær 50 %), i et sykehus (28 %) eller i et hospice.
Men noen ønsker ikke aktiv dødshjelp i sykehuslignende omgivelser eller på bostedet. Pårørende kan ha motstand mot daglig å se sengen hvor det skjedde.
Enkelte kanadiske begravelsesbyråer tilbyr et rom for aktiv dødshjelp. Innehaveren av et begravelsesbyrå mente det kan bli en trivelig seanse:
"Family members can be right there with their loved ones. … I suggest they can make it how they want it, bring some of your favorite music, bring flowers, bring some food or if you like, bring a bottle of wine. This is this person's last day on Earth. You want to take everything into account and consider as many things as possible."
Det understrekes at man ikke behøver kjøpe andre tjenester tilknyttet bisettelsen. Liket kan transporteres til et annet sted for eventuell seremoni, minnestund, begravelse eller kremering. Antagelig vil det begravelsesbyrået som får solgt inn rom til dødshjelpen, bes om å stå for de andre tjenestene.
En ansatt ved et begravelsesbyrå med å dødshjelp uttalte om det å motta MAiD på en vanlig helseinstitusjon:
"It was a sterile setting," she said. "The bed had the curtain around it, that really sticks with you. There was a gentleman in the next room that was waiting to have it done as well. I look round here, it's such a more peaceful atmosphere." Aktiv dødshjelp som ny inntektskilde for begravelsesbyråer betyr neppe all verden. Over tid kan de likevel få sin egen «aksje» i ordningen.
I Sveits skal minst 4 000 utlendinger ha mottatt aktiv dødshjelp. Ved medvirkning til selvmord tillater Sveits å ta betalt. Men det er straffbart hvis motivet er egeninteresse eller fortjeneste. For å benytte seg av tilbudet om dødshjelp fra Dignitas, den mest kjente organisasjonen, kreves medlemskap med årskontingent rundt EUR 100. Det anslås at reise, opphold, aktiv dødshjelp og hjemsendelse av lik eller urne ligger på rundt EUR 10.000. Personer med anstrengt økonomi kan få støtte.
Det er ingen kjente tilfeller der noen har forsøkt å tjene penger på å organisere dødshjelpsturisme til Sveits som kunne bryte forbudet mot fortjenestemotiv. Det er heller ingen publiserte eksempler på organiserte selvmordsreiser til Oregon og Vermont fra andre amerikanske stater.
Et argument for å tillate aktiv dødshjelp har i flere europeiske land vært at rammede personer dermed spares for belastningen, ydmykelsen og utgiftene ved å dra til Sveits (eller Belgia) som dødshjelpsturist.
Mange land har akutt mangel på organer til transplantasjon. Jevnlig dør personer fordi det ikke er nok brukbare organer til skjebnekøen.
Belgia flyttet i 1963 grensene for definisjonen av død og dermed tilgjengelige organer for transplantasjon til hjernedød, selv om hjertet fortsatt slår. Denne utvidelse av transplantasjonspraksis var lenge kontroversiell. Som en overgang slo man av respiratoren og ventet inntil hjertet sluttet å slå. I dag godtar Belgia irreversibel koma (hjernedød) som tilstrekkelig for å ta ut organer selv om hjertet slår.
Av personer som kvalifiserer for aktiv dødshjelp, regnes 10-20 % å være i en medisinsk tilstand som gjør det mulig å donere organer. I Canada, Belgia og Nederland kan man ta organer fra dem som er gjenstand for aktiv dødshjelp, når de selv har godtatt det. Belgia og Nederland aksepterer ikke at disse organene går til personer den avlivede selv har utpekt. Man frykter press for å velge dødshjelp for å bistå andre. Canada har i hvert fall én gang akseptert at en person som skal undergå aktiv dødshjelp, selv anviser mottager.
Organdonasjon i forbindelse med aktiv dødshjelp gir større sikkerhet. I dag bør de kirurgiske team være på standby siden ingen vet når en trafikkulykke gjør organer tilgjengelige. Knapp tid kan kreve særlige transportløsninger. Alt kan gå galt. Undertegnede kjenner et tilfelle der operasjonen var igangsatt på den som skulle motta organet. Så viste det seg at den nye leveren var sendt feil sted. Det gikk likevel bra, men alles nerver var i høyspenn. Disse fallgruver forsvinner når giver, den som skal motta aktiv dødshjelp, og mottager er innkalt til samme sted og tid, og givers helse, blodtyper mv. er undersøkt på forhånd.
Fordi aktiv dødshjelp vanligvis skjer med gift, antas at rundt 80 % av en persons organer blir ubrukbare for transplantasjon. Mer ville bli tilgjengelig hvis det som drepte personen, var det kirurgiske inngrepet for å høste organene etter sedering. Å gjøre dette lovlig diskuteres i Nederland og Canada.
På et vis ville det ikke gjøre så stor forskjell om rekkefølgen ble endret slik at det var organtransplantasjonen som medførte døden. Men det kunne øke presset på sårbare om å «stille seg til disposisjon» der alle blir et slags vandrende reservedelslager. Samtidig virkeliggjør man i enda større grad idealet om at hver person selv bestemmer.
Kostnadene ved å holde en person fengslet varierer veldig. I USA med et meget stort antall innsatte ble for 2021 de årlige gjennomsnittlige kostnader per innsatt i et føderalt fengsel beregnet til over USD 40 000 (rundt NOK 400 000). USA har 200 000 livstidsdømte, hvorav 50 000 er uten mulighet for benådning.
Å åpne for aktiv dødshjelp til innsatte kunne gi store besparelser selv ved et relativt beskjedent omfang.
I Norge er innsparingspotensialet ved aktiv dødshjelp til innsatte begrenset ved at Kriminalomsorgen lar mange med kortere ubetinget fengselsstraff sone under digital kontroll med fotlenke. Gjennomsnittlig årlig kostnad ved bruk av fotlenke skal likevel ligge rundt NOK 400 000. Samfunnets kostnader for krevende innsatte, forvaringsdømte og voldelige kriminelle på lukkede psykiatriske anstalter er skyhøye, og den mulige gevinst ved aktiv dødshjelp tilsvarende stor.
I Norge er det argumentert for aktiv dødshjelp hvis «en mann har amputert begge beina og som følge av det opplever at livet ikke er verdt å leve» (Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri: Aktiv dødshjelp. Etikk ved livets slutt 2019 s. 92-93). Å våkne til amputerte ben må være et voldsomt sjokk og kunne utløse mange impulser.
Lidelsesbyrden for mange med funksjonsnedsettelser øker fordi samfunnet ikke er tilrettelagt for dem. Bør man heller tilby aktiv dødshjelp til en rullestolbruker som lider i stedet for å tvinge vedkommende til å vente til samfunnet er bedre utformet?
«På én side er det fristende å mene at vi bør endre samfunnet fremfor å avslutte livet til pasienten. Selv om det er sant at vi bør endre samfunnet, er det imidlertid brutalt å bruke dette som grunnlag for å gi pasienten avslag all den tid samfunnsendringen venter på seg …
Friske mennesker vil stort sett klare å ta sitt liv på egen hånd. Det kan være verre for dem som er syke. Aktiv dødshjelp gir rettferdighet ved å utjevne forskjeller.» (Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri: Aktiv dødshjelp. Etikk ved livets slutt 2019 s. 93).
Det å avslutte rullestolbrukeres liv blir nærmest mindre brutalt enn det ydmykende i stadig å møte hindre. Men man kan spørre om dødshjelp kunne bli en sovepute for budsjettansvarlige.
Det må fortsatt ansees som et ekstremt synspunkt når Luc Van Gorp, lederen for Belgias største helseforsikringsforetak, i april 2024 uttalte at det trengs mer dødshjelp siden landets økonomi ikke tåler de store helseutgiftene for eldre: "No matter how much you end up investing, it will still not be enough".
Van Gorp's løsning er aktiv promotering av dødshjelp: «We must remove the stigma…. Many elderly people are tired of life. Why would you necessarily want to prolong such a life? Those people don’t want that themselves, and when it comes to budgets: it only costs the government money.”
Van Gorp er ikke alene. Tidligere Tory parlamentsmedlem Matthew Parris skrev i Times mars 2024: “How much is all this [care for the elderly] costing relatives and the health service? How much of a burden are we placing on those who love us? … ‘Your time is up’ will never be an order, but … may one day be the kind of unspoken hint that everybody understands. And that’s a good thing.»
Den bestselgende britiske nevrokirurg Henry Mash har sagt: "Even if a few grannies get bullied into [suicide], isn’t that the price worth paying for all the people who could die with dignity?"
Aktiv dødshjelp er et nytt fenomen. Det som i dag ansees som radikale begrunnelser, kan over tid bli mer vanlig. Behandling og medisiner blir stadig mer avansert, og til dels veldig dyrt. Eldrebølgens utfordring for offentlige budsjetter vil bare øke.
En fare med økonomiske hensyn er at de lett lever sitt eget liv uten å være en del av en åpen argumentasjon. Aktiv dødshjelp kan innby til bevisst eller ubevisst dobbeltsnakk der vakre ord dekker over det å spare betydelige offentlige midler.
At kanadiske dødshjelptilbydere har klaget over betalingen, viser at økonomi ikke har vært et sentralt motiv for å innføre MAiD. I så fall ville de budsjettansvarlige sørget for tilstrekkelig med incentiver.
Når ordningen først er innført og har fått et betydelig omfang, kan det være en større økonomisk utfordring å snu. Å innskrenke kunne medføre betydelig økte utgifter ikke bare til drift av sykehus, sykehjem og hospice, men også til å bygge nye, ved siden av pensjoner og støtteordninger.
Uten sammenligning for øvrig kan økonomi gjøre en ordning som fotlenke og digital kontroll i stedet for fysisk innsettelse i fengsel, nær irreversibel. I Norge har omfattende bruk av denne type soning betydd en stor politisk lettelse ved å fjerne soningskøene og behovet for nye kostbare fengsler.