I asiatisk kunst og utsmykning er den mest kjente dødsscene den døende Buddha. Antall bilder og skulpturer nærmer seg «uendelig». Motivet symboliserer en utbredt østlig forståelse av døden som både dennesidig og hinsidig. Sett herfra er Buddha død, men ut fra en annen dimensjon eller som bevissthet er han fortsatt, som del av en væren i en eller annen betydning.
Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand.
Tomhetens smerte
Klassiske kinesiske malerier handler sjelden direkte om døden. Men de skildrer ofte det lille og ubetydelige mennesket som del av uendelige, uklare tåkelandskap. Vi er hverken her eller der, men, lik i lange meditasjoner, del av uoversiktlige og flytende indre strukturer.
Det ekstreme virkemiddel mot dødsangst er å avvise døden og gå for evig liv! Ett er evig liv i en religiøs eller metafysisk forstand, en fortsettelse i en annen dimensjon. Her ser vi på forsøk på fortsatt eksistens innenfor en materiell, historisk og lineær tid.
Hvorfor har vi dødsangst? Hvordan arter den seg, og hvorledes har den fulgt mennesket fra tidenes morgen?