Det er ikke noe nytt at vi bærer med oss oppvekstens tidlige erfaringer inn i voksen alder. I våre voksenrelasjoner gjentar vi de væremåter vi en gang lærte oss, i forhold til foreldre, søsken og klassekamerater. Dette er en form for ufrivillig psykososial arv. Vi har riktignok mulighet til å moderere den i voksen alder, men hvilke barndomserfaringer som er av størst betydning for barns utvikling, er fortsatt uklart.
Wei Jingshengs kamp for demokrati i Kina er utgangspunkt for dette nummer av Dyade. Vi starter med klart fokus på mannen selv – hans liv og hans kamp. "Den gylne stemmen" er hans pseudonym.
Øst-Asia fremviser i dag en økonomisk vekst verden aldri har sett maken til. Det har de Konfusius å takke for, hevder noen. Folkelig konfusianisme gjør jakten på gode eksamener, økonomisk suksess og strålende titler til noe mer enn utvendig egoisme. Det dreier seg om å kaste glans over forfedrene, om familiens og klanens ære. Å trakte etter penger og posisjon er ikke bare en rett, men en plikt.
Vi tror lettere på det vi vil skal være sant.
Vi fordreier for å se verden slik vi foretrekker at den er.
Vitenskapens opprinnelige løfte var å unngå slike høyst menneskelige mekanismer og gi et bilde av verden slik den er. Om vi ikke lenger tror at forskning gir oss endelig sannheter, vil vi gjerne at dens resultater ikke preges av subjektivitet og påvirkning fra ytre interesser.
Dette Dyade ser på spenningsfeltet mellom forskningens nøytralitet og impulser som gjerne vil at verden skal være på bestemte måter.
Hva er legitim innflytelse?
Hvor går grensene mellom forskning og det å være investert i verdier?