Arkitekt Sigrid Monrad-Krohn skriver om menneskets ansvar for å forme sitt eget liv. Gjennom å søke innover via ensomhet, yoga og meditasjon brytes indre barrierer ned, slik at man kan møte angst og tvil med styrke og oppleve helhet.
Skrevet av arkitekt Sigrid Monrad-Krohn
I mange sammenhenger er den personlige død som venter, et ikke-tema. Den kan sette punktum for atskillige samtaler.
Samtidens dominerende institusjonsdød etterlater liten tvil: Døden har reist hjemmefra. En bortgjemt død avspeiler en paradoksal fremmedgjorthet til det vi alle har felles i en multikulturell og urbant tettpakket, men isolert og segmentert levemåte.
Ritualer rundt døden varierer veldig. Fotballfans vil begraves i favorittlagets drakt; munker har lagt seg i egen kiste for å venne seg til døden.
En utbredt vits: Hva er forskjellen mellom dødeligheten i Oslo og Delhi? Et postmodernistisk aksiom er at intet er absolutt. Men vår dødelighet er det. Gjennom noen titusener av år har over 100 milliarder med vår genetiske utrustning levd. Alle har dødd eller skal dø.
Hverken aldersforfall, livstruende sykdom eller døden harmonerer med forever young eller 100 veier til god sex. For slike samtidsidealer blir aldring og død uinteressant, irrelevant og provoserende.