transhumanisme

Hvis det å skrive om døden kan være en måte å håndtere egen dødsangst, hva med forfatteren av dette Dyade?

Noen passiviseres og blir unnvikende av angst, andre mobiliserer på det man frykter. Flere av dem som har skrevet om døden, avspeiler en sammenheng mellom engasjement i livets slutt og frykt for den.

Funkmusikk og rock gjør noe med deg. Får deg til å ville bevege deg, bevege kroppen. Rytmene vekker noe i deg, en slags vilje til aktivitet. Det skjer raskt, på sekundet. Lydbasert meditasjon virker mye langsommere, men også den er basert på rytme, og klang. Også den vekker noe i deg, men mye dypere. En vilje til vekst, og til å finne en forankring. I denne artikkelen ser vi mest på hvordan rytmisk musikk virker på oss, og hvorfor.

Skrevet av Svend Davanger

Det ekstreme virkemiddel mot dødsangst er å avvise døden og gå for evig liv! Ett er evig liv i en religiøs eller metafysisk forstand, en fortsettelse i en annen dimensjon. Her ser vi på forsøk på fortsatt eksistens innenfor en materiell, historisk og lineær tid.

Hvorfor har vi dødsangst? Hvordan arter den seg, og hvorledes har den fulgt mennesket fra tidenes morgen?