Dyade 2016/04: Meditasjon for fellesskapet

Leder: Meditasjon for fellesskapet

Effektene av meditasjon på enkeltindividet er godt dokumentert. Mindre kjent er de positive ringvirkningene for fellesskapet: familie og arbeid, kultur og samfunn.

To av nyere tids mest respekterte politiske skikkelser legger overraskende stor vekt på viktigheten av å meditere: Nelson Mandela og Aung San Suu Kyi. Den første brukte livet i fengselscellen til daglig meditasjon og selvrefleksjon, den andre sier meditasjon hjalp henne å holde hodet høyt hevet i de verste øyeblikkene i hennes liv. Begge har betydd mye for sine land, og kanskje mer for verden, enn de fleste konvensjonelle politikere. En del av forklaringen kan ligge i deres personlige integritet og meditative orientering.

Dette nummeret av Dyade handler ikke om den verdenspolitiske arenaen, men om noen av de siste femti års bidrag til fellesskapet fra den norske og etter hvert internasjonale meditasjonsorganisasjonen Acem.

Hva bringer et samfunn fremover? 1968-generasjonens politiske fløy er på vei inn i solnedgangen, og revolusjonsromantikk står ikke lenger i sentrum. Vi ser klarere at bidrag til samfunnet kommer fra mange kanter – ikke alle like synlige og hørbare. Politisk aksjon og agitasjon i demokratiske former er bare én vei til konstruktiv samfunnsutvikling. Andre bidrag kan komme fra vitenskap, kultur, filosofi, helse, sosiale fellesskap, organisasjonsliv. Og meditasjon.

Acem sprang ut av en fløy av 1968-generasjonen som var lite preget  av datidens rådende politiske ideologier. Isteden satte den refleksjon og personlig utvikling i høysetet. Siden 1966 har Acem arbeidet for å utvikle individ og fellesskap «innenfra og ut» snarere enn «utenfra og inn», slik politiske bevegelser typisk gjør.

Hundre tusen har lært å meditere i Acem. Erfaring tilsier at det stort sett dreier seg om engasjerte mennesker som omsetter meditasjonens virkninger og indre dynamikk i ytre handling og innsats.

Dette Dyade dreier seg dels om slike ytre engasjement. Acem har skapt Norges største loppemarkeder. Acem har bidratt til å slå sprekker i det som en gang var landets kringkastingsmonopol. Acem har arrangert møter med nobelprisvinnere og menneskerettsforkjempere – deriblant Dalai Lama, som også er en av vår tids fremtredende politiske skikkelser med meditativ orientering. Acem har arbeidet for å etablere seg som frivillig organisasjon i en rekke land og verdensdeler og har dermed fått innsyn i de innfløkte samfunnsutfordringer som gjelder hele frivillighetssektoren.

Etter å ha distansert seg fra østlig meditasjonsforståelse på begynnelsen av 1970-tallet søkte Acem inspirasjon fra mange kilder. Enkelte tilbrakte tid i katolske klostre. Inspirasjon ble også hentet fra ulike psykologiske retninger. Ganske snart ble utviklingen av egen meditasjonspsykologi prioritet nummer én for Acem; hensikten var å bringe folk raskere til meditasjonens dypere virkninger. Dette er kanskje Acems fremste bidrag: en forståelse av meditasjon som har hatt nedslag langt ut over organisasjonens egne rekker. Aksept av alt som foregår i sinnet er grunnleggende. Her skiller Acem-meditasjon seg fra den kontroll som kjennetegner noen meditative retninger og til dels kognitiv terapi.

Dette nummer av Dyade gir noen korte snapshots snarere enn lange utredninger. Mange av Acems mangfoldige aktiviteter er knapt berørt: kommunikasjon og gruppepsykologi, yoga og kropp, bidragene til narkotikadebatten og arbeidet for flyktninger og asylsøkere. Likevel tror vi disse små glimt inn i et halvt århundres organisasjonsliv og meditative utviklingsarbeid kan fungere som dokumentasjon på et meditativt engasjement som ikke bare berører enkeltindivider, men også samfunn og fellesskap.

Halvor Eifring