Dyade 1978/05: Levende Viten?

Der finnes ingen fundamentale læreboksannheter som alle studenter nødvendigvis må føle seg forpliktet av, men en rekke mer eller mindre motstridende hy­poteser og betraktningsmåter. Samfunnsvitenskapene er ikke bedre stillet, — der strides marxistiske og forskjellige ikke-marxistiske grunnoppfatninger til tider ytterst heftig mot hver­andre. Og innen politikken ville det være rent latterlig å søke et grunnlag som all verdens aktive politikere faktisk følte seg forpliktet av. Naturvitenskapenes almentaksepterte grunnlag gir forholds­vis sikre kvalitetskriterier og befester et visst modenhetsnivå innen forskningsmiljøene. Vitenskapelige dilettanter blir tem­melig lette å oppdage. Men man betaler en høy pris for denne sikkerheten. Man oppnår den ved at man ser bort fra mennesket som menende, følende, villende og handlende vesen og dermed systematisk styrer unna alle vesentlige menneskelige spørs­mål. Innen åndsvitenskapene, samfunnsvitenskapene og all reflek­sjon over menneskelig praksis er intet modenhetsnivå garantert, innebygget i et gitt grunnlag. Her står og faller alt med den modenhet som bare kan finnes innebygget i menneskelige valg og handlinger. Situasjonen er høyst usikker. Allikevel er den forhåpningsfull. Til praksisrettet refleksjon og ånds- og sam­funnsvitenskap er det mulig å ha håp, for her kan man bidra til menneskets frigjøring, noe naturvitenskapen aldri kan. Innen­for handlingsfelt, ånds- og samfunnsvitenskaper reflekterer man over menneskelige sammenhenger, — sammenhenger der men­nesket som menende, følende, villende og handlende vesen ikke kan tenkes bort. Evne til selvrefleksjon og selvinnsikt blir der­for en betingelse. Men denne utfordring til menneskelig mod­ning må man ta ytterst alvorlig. Lar man seg lokke av billige løsninger — i form av politisk-ideologiske eller andre enkle til­bud om «frelse» — går alt håp tapt, selv om man kanskje ikke akkurat føler det slik rent umiddelbart.

Vitenskap — levende viten eller en samling fakta? av Anders Lindseth ser vitenskapenes påstander som uttrykk for tilgrunnliggende perspektiver. I natur­vitenskapene er disse perspektivene sikre og ubestride­lige, i motsetning til innenfor ånds- og samfunnsviten­skapene, men denne sikkerhet er samtidig en betyde­lig begrensning og svakhet.

Terapeuten eller metoden — Hva er våre begrensninger innen psykoterapeutisk vitenskap? av Per Slaastuen gjør det klart at oppgaven i psyko­terapeutisk vitenskap ikke bare er å utvikle og an­vende gode terapimetoder, men primært utgjør en ut­fordring til terapeuten om å overvinne egne begrens­ninger.

Misbruk av vitenskap av Wiggo Smeby omtaler en rekke tilfeller der viten­skapens navn og prestisje har vært eller ennå blir mis­brukt, med den hensikt å støtte kritikkverdige me­toder til løsning av politiske eller helsemessige pro­blemer.

Naturbeherskelse, selvbestemmelse og menneskets begrensning av Vigdis Songe-Møller har som undertittel «Heideg­gers analyser av teknikken» og sier noe om menneskets begrensninger innenfor og mulige vei ut av en gjen-nomteknifisert virkelighet.

Vitenskapens lover og menneskets frihet av Eirik Jensen argumenterer for at menneskets frihet ikke ville forsvinne selv om vitenskapen kunne forklare alle menneskelige handlinger utfra naturlover.