Acems samtid fra 1966 til 2006
Gjennom 40 år har Acem-meditasjon ikke bare vært en metode til selvforståelse, men også fungert som vindu mot verden. De brytninger det meditative prosjekt har inngått i, har gitt innsyn i samtiden, skriver Halvor Eifring.
Acem har alltid gått på tvers av tidens strømninger. Det har vært viktigere å ta meditasjonens vekstprosesser på alvor enn å tilpasse seg stadig skiftende vinder. Men nettopp fordi man har stått litt på siden, har det vært lettere å kjenne på kroppen hvilke av tidens krefter man bryner seg mot.
Denne artikkelen handler om den samtid Acem sprang ut av i 1966, og den samtid organisasjonen er en del av i 2006. Den går også inn på hva som skjedde på veien mellom disse to punktene. Litt skjematisk oppsummert beskriver den en utvikling fra tradisjonelle verdier via ungdomsopprør til en postmoderne livsorientering.
1966
I 1966 kunne man fremdeles sjokkere allmennheten ved å bryte med gamle normer. Da unge menn lot håret vokse, og unge kvinner lot skjørtene krympe, uteble ikke reaksjonene. Noen skoler forsøkte til og med å utestenge elever med langt hår. Tradisjonelle holdninger ble stadig utfordret, men dette førte alltid til motreaksjoner. Tiden var full av radikale idéer, men de ble forfektet mot et bakteppe av stabile normer med rot i kristendom og borgerlige verdier. I 1966 gikk gymnasiaster fremdeles på fest med slips.
I årene som fulgte, ble bølgen av opprør til en flodbølge. Ungdomskulturen ville skape en ny fremtid. Den hadde en politisk fløy, som gikk så langt som til å agitere for væpnet revolusjon. Men den hadde også en fløy som først og fremst var opptatt av livsstil, delvis preget av grandiose idéer om kosmisk bevissthet og en ny tidsalder. Unge mennesker var rede til å bryte radikalt med sine foreldres verdier.
Det var en tid for idealisme. I større grad enn kanskje noen annen periode i historien var studenter på denne tid forventet å ofre seg for saker de brant for. Mange av dem plasserte sitt engasjement i den nye norske meditasjonsorganisasjonen som senere fikk navnet Acem. Opprøret fikk et meditativt uttrykk.
Acems front mot det etablerte var ikke primært politisk, og ytre symboler som langt hår og flagrende gevanter hadde liten plass. Det var den indre forandring som sto i sentrum. For selv om hår og klær var fulle av symbolsk kraft, forandret de i grunnen ingen ting. Og politisk endring uten indre forankring var i beste fall likegyldig, i verste fall farlig, slik det viste seg i mange kommunistiske regimer. Fordi den form for meditasjon Acem underviser, slipper til impulser som ikke passer inn i fastlåste tradisjoner og ideologier, fikk mange mediterende hjelp til å ta et indre oppgjør med idéer, normer og væremåter de hadde tatt for gitt. Meditasjon åpnet nye rom for selvutfoldelse. Resultatet kunne vise seg på mange av livets arenaer, også de politiske.
I brytningen med de revolusjonære og i samarbeid og påfølgende brudd med Mahesh Yogis meditasjonsbevegelse gjorde man seg erfaringer som etter hvert skapte avstand til ungdomskulturen. Man så på nært hold hvordan både politiske og åndelige utopier ledet den enkelte bort fra seg selv og virkeligheten og inn i destruktive og autoritære løsninger. I dag ser de fleste hvor forblindet dyrkelsen av Stalin, Mao og Pol Pot var, og gurudyrkelse à la Mahesh Yogi virker i beste fall komisk. Men den gang var det få som så sammenhengen. Acems tidsskrift Dyade var blant Norges første og klareste kritikere av ungdomsopprøret, med blant annet temanumrene Ungdomskulturer i 60-åra (2/1975), Gullalderdrømmer (3/1975) og Mister vi friheten? (1/1976). Acems oppgjør med ungdomskulturen vakte gjenklang i samfunnet utenfor, blant annet gjennom et større oppslag i Dagbladet i 1975.
2006
I 2006 er det ikke lenger mulig å sjokkere samfunnet ved å regulere lengden på hår eller skjørt. Tradisjonell religion og borgerlige verdier har mistet grepet om oss, og det samme gjelder langt på vei ungdomsopprørets alternative verdier. Om noen foretrekker ring i nesen eller bar navle, føler de færreste seg kallet til å mene noe om det. Vi er tolerante, og vi regner med at konflikter og motsetninger løser seg bare vi snakker sammen.
Men vi er også litt mette. Og kanskje litt trette. Vi er vokst opp i overflod, har sett det meste før, og lar oss verken imponere eller provosere. Vi dyrker vår ambivalens og møter sterke livsvalg med ironisk og tilsynelatende godmodig overbærenhet. Det gjelder å unngå å bli fanatisk. Vi er barn av postmodernismen, og alt er relativt.
I dette perspektiv er meditasjon helt greit, verken mer eller mindre. Best er det når vi kan meditere oss til en god følelse i kropp og sinn. Det som kjennes godt, gir i hvert fall i øyeblikket en slags mening til tilværelsen. For til tross for vår metthet kan vi alle føle en sult på noe mer. Livet mangler retning.
Vi faller lettest for løsninger som gir nytelse spenning, moro eller i det minste en klekkelig økonomisk fortjeneste. Den som er opptatt av livets alvor, fremstår lett som asketisk og kjedelig. Det er ikke for ingenting at komikeren Harald Eia fleipet med at han hadde meldt seg inn i Acem fordi ”jeg prøvde å finne det tristeste livssyn som jeg kunne finne” (Torsdagsklubben NRK1 01.04.2004).
Faser der meditasjon kjennes rastløs og motstandsfylt, passer ikke godt inn i tidens ånd, særlig når de kombineres med en oppfordring til regelmessig utførelse. I fysisk trening vet vi at det hjelper å holde på også i perioder av motstand, men på det psykologiske område har vi vanskelig for å se mening i å møte ubehag. Dermed taper vi også muligheten til å åpne nye og egentlig ganske gledesfylte rom for utfoldelse og forståelse.
En del mediterende velger konsekvent å spise vegetarisk og unngå alkohol. Fra innsiden oppleves dette sjelden som avståelse, snarere tvert imot, men sett utenfra kan det fremstå som livsfornektende. Og selv om vegetarianisme og avhold langt fra er de mest sentrale deler av en meditativ livsstil, blir de for omverdenen de mest synlige markører.
Da 1970-tallet gikk mot slutten, døde idealismen for mange av dem som hadde vært en del av ungdomsopprøret. Vår tids ironisering over engasjement kan ses som en forlengelse av skuffelsen fra den gang.
Det finnes selvfølgelig også desillusjonerte mediterende. Men for svært mange har det sterke engasjementet knyttet til meditasjon holdt seg, og nye generasjoner er kommet til. Det meditative prosjekt har rom for både ironi og ambivalens, men bruker dem ikke som forsvar mot å nærme seg livets grunnleggende utfordringer. Målet med meditasjon er å bruke seg selv bedre, til beste både for en selv og fellesskapet. At dette i 2006 kan lyde naivt og gammelmodig, sier kanskje mer om tiden enn om Acem.
Meditasjon i media
Én tydelig forskjell på forholdet til meditasjon i 1966 og 2006 avspeiles i media. Da vi gjennomsøkte Aftenposten for artikler om meditasjon i 1966, fant vi ingen ting. Beatles hadde ennå ikke lært meditasjon, og ungdomsopprøret hadde ennå ikke tatt av. Går vi til Dagbladet, finner vi riktignok en lett ironisk omtale i ekte Arne Hestenes-stil av en eksotisk indisk meditasjonsguru på Norges-besøk, ”et åndelig overhode, som frisørmessig later noe tilbake å ønske”. Det dreier seg om Mahesh Yogi, han som kalte seg Maharishi. ”Mildt profetisk sitter han på sitt gode skinn, vender sine brune øyne inn i mitt tvilende blikk og sier: - Man is subnormal.” Bortsett fra det er det taust. Meditasjon er ikke ennå en del av hverdagens medievirkelighet. Langt på vei er det fremdeles den gamle orden som råder.
Dette forandret seg allerede året etter, etter at Beatles lærte meditasjon i slutten av august. Det avstedkom blant annet et innslag om meditasjon i norsk radio, og et påfølgende leserinnlegg i Aftenposten (20.11.1967) ved stud. psychol. Are Holen, som hadde stiftet Acem året før. Her fremholder han at ”meditasjon er for tiden gjenstand for stor interesse”, men beklager samtidig at radio-programmet var ”dårlig planlagt” og ga et ”feilaktig bilde” av meditasjon, som ble sammenlignet med selvsuggesjon og hypnose.
Nå fulgte mange år med sterk interesse for meditasjon, og i Norge sto Acem sentralt. Da ungdomsopprøret la seg mot slutten av 1970- tallet, avtok interessen i mange land, men i Norge skjedde det motsatte, antagelig fordi Acem hadde skapt en mer jordnær forståelse av meditasjon. Først senere har den nøkterne interessen for meditasjon tatt seg opp også i andre vestlige land.
I 2006 går det ikke én dag uten at meditasjon og yoga er omtalt i norske medier. I første halvdel av 2006 forekom ordet ”meditasjon” i til sammen 24 artikler bare i Aftenpostens papirutgave. Selv de kongelige mediterer. I artikkelen ”Prinsesse maskeløs” (28.05.2006) fremholder Aftenpostens journalist at ”Märtha holder seg til flaskevann. Og meditasjon. Hun pleier å samle tankene fra ti minutter til en halv time før hun går på scenen.” Fagforeningene ser også ut til å fatte interesse. ”Ifølge LOsekretær Ellen Stensrud kan en stund i et stillerom med mulighet for å meditere eller ’tømme hodet’ gi mer effektiv arbeidsinnsats resten av dagen” (20.01.2006). Aftenposten har brakt flere oppslag om stillhet, og om hvordan retreats kombinerer ”stillhet, meditasjon og naturopplevelser” (21.01.2006). Ingen lar seg i dag forundre av at Øyvind Ellingsen, som ”er lege ved hjerteavdelingen på St. Olavs Hospital, og har over 30 års erfaring med ACEM-metoden”, fremholder at ”meditasjon har flere gode helseeffekter, og bidrar til å bedre den siden av helsen som har med stress og livskvalitet å gjøre” (03.06.2006). Meditasjon er blitt et vanlig innslag i norsk hverdag.
Kontrast
Selve mediesituasjonen er en helt annen i 2006 enn den var i 1966. I den gamle orden besto norsk medieverden av én radio-kanal, én TVkanal (som kun hadde eksistert i seks år, og som sendte i svart-hvitt) og et visst antall aviser. Kringkastingsmonopolet sto støtt, og ordene ”kabel-TV”, ”parabolantenne”, ”fjernkontroll” og ”internett” fantes ikke. Den som fikk en plass i de statlige medier, ble umiddelbart gjenstand for hele nasjonens oppmerksomhet. For Acem skjedde det 19. november 1982, da det populære TV-programmet ”Norge rundt” sendte et lengre innslag om Acem-meditasjon. Resultatet var en markert økning i interessen for begynnerkurs over lengre tid.
Kontrasten til den nye orden er påfallende. I 2004 sendte det populære programmet ”Puls” på NRK TV et lengre innslag med svært positiv omtale av Acem-meditasjon, der både leger, toppidrettsfolk og vanlige mediterende kom til orde. Men til tross for at mange så programmet, hadde det ingen merkbar innflytelse på interessen for meditasjon. Det samme var tilfelle da ukebladet KK samme år trykket en meget fyldig presentasjon av teknikken (5/2004), og da VG året etter trykket en positiv omtale av Acem-meditasjon over to helsider (29.11.2005). I dagens medievirkelighet bombarderes vi uavlatelig av inntrykk, og det er slutt på den tid da noen få medieinnslag kan skape ny virkelighet.
Livssynsmonopolet
Det ville være en overdrivelse å si at den kristne kirke hadde monopol på sannheten i Europa anno 1966. Kirkens påvirkningskraft hadde vært på vikende front lenge. Helligbrøde og normbrudd var blitt hverdagskost, ikke minst på det seksuelle område. 1966 var året da miniskjørtene provoserte mange, da ni norske forfattere utga den ”folke-pornografiske” novellesamlingen Norske sengehester, og da Jens Bjørneboe (uten i første omgang å tilkjennegi seg som forfatter) utga romanen Uten en tråd, med detaljerte skildringer av en kvinnes forsøk på å oppnå orgasme.
Den store forskjellen til 2006 er at den gang vakte normbruddene forargelse og sanksjoner. De norske miniskjørtene ble for sikkerhets skyld laget 5 cm lengre enn de franske. Eides boktrykkeri i Bergen nektet å trykke Norske sengehester. Og politiet beslagla hele opplaget av Uten en tråd, fordi den ble regnet som utuktig. Da John Lennon i 1966 uttalte at Beatles var mer populære enn Jesus, avstedkom det voldsomme reaksjoner og anti-Beatles-demonstrasjoner, og han måtte beklage sin uttalelse. Da Liam Gallagher i gruppen Oasis sa det samme om sitt eget band på begynnelsen av 2000-tallet, var det knapt noen som hevet et øyebryn, ei heller da broren Noel la til at de var større enn Gud også. Reaksjoner mot helligbrøde er nå forbeholdt muslimer, som da blir sett på som ”middelalderske”.
Den gryende meditasjonsbevegelse gikk verken til angrep på kristendom eller seksuelle normer, og i 1966 var den ennå for marginal til at kristne ledere behøvde å reagere. Det forandret seg på 1970-tallet. Jo lenger Acems arbeid med å utvikle en ikke-religiøs meditasjonspsykologi kom, desto sterkere ble de stemmer innen Kirken som fordømte meditasjon som uttrykk for ”nyreligiøsitet” og ”snik-hinduisme”. Som Carl Henrik Grøndahl beskriver et annet sted i dette bladet, kulminerte det hele i en uttalelse fra norske biskoper som uten nærmere begrunnelse hevdet at meditasjon praktisert i Acem kan lede til et panteistisk livssyn og derfor er i strid med kristendommen.
Selv om biskopene aldri formelt har trukket tilbake denne påstanden, er det tvilsomt om de i dag ville gått god for den. Og om de hadde gjort det, ville de færreste ha brydd seg. Kirken har i dag liten makt til å definere normer og verdensbilder.
For Acem er denne forandring både positiv og negativ. Selvfølgelig er det bra at både Kirken og andre deler av samfunnet er blitt mer tolerante overfor meditasjon. Den motstand Kirken sto for, var preget av fordommer og uvitenhet. På den annen side utgjorde disse stemmer innen Kirken en klar motstander, som ga Acem anledning til å klargjøre hva man selv sto for (se Dyade 3/1980 ”Kirken i utakt med moderne psykologi?”). Motstand skaper også en form for interesse.
I 2006 finnes knapt slike motstandere. Det er ikke bare fordi meditasjon er blitt mer utbredt, og det betyr dessverre ikke at fordommer og uvitenhet er borte. De er bare skjult bak et slør av toleranse og kommer til uttrykk gjennom ironi og distanse snarere enn som eksplisitte meninger. Biskopenes synspunkter ble i sin tid langt på vei nedkjempet gjennom åpen debatt, og mange av dem som hadde vært kritiske til Acem, skiftet etter hvert side. Det er vanskeligere å føre debatt med fordommer som ikke gir seg åpent til kjenne. Når en Aftenposten Aften-journalist assosierer meditasjon med ”en gjeng radmagre helsefriker som har tenkt litt for mye, og som egentlig burde vært lagt inn på sjette avdeling” (22.02.2006), virker det bare humørløst å forsøke å ta til motmæle.
Ungdomskultur
Acem ble stiftet før ungdomsopprøret for alvor tok av, og uavhengig av det. Men det tok ikke lang tid før ungdomsopprøret dominerte interessen for meditasjon i Norge og andre vestlige land.
1966 var året da Beatles besøkte India for første gang, og året etter lærte hele gruppen Transcendental Meditasjon. I februar 1968 reiste de på retrett i Rishikesh i India, der Acems grunnlegger Are Holen hadde befunnet seg et år tidligere. Interessen for meditasjon blant unge vesterlendinger eksploderte.
I 1970 måtte Acem innføre adgangsbegrensning på meditasjonskurs på Blindern.
1966 var også året da Kulturrevolusjonen startet i Kina, og omtrent på samme tid trappet USA opp bombingen i Vietnam, samtidig som krigsmotstanden tiltok. Snart ble dette to pilarer i en revolusjonær politisk studentbevegelse bygget på marxisme. Den dominerte universitetene i Europa til langt utpå 1970-tallet. Den var ofte negativ til meditasjon.
Det var også i 1966 at de første hippier fylte Slottsparken i Oslo, og bruken av hasj og marihuana grep om seg. Tilsynelatende var dette unge idealister med en positiv holdning til meditasjon og meditativ livsstil. Stoffene de brukte, skadet imidlertid sinnet og var uforenlige med meditativ fordypelse, blant annet fordi de druknet ekte følelser bak kjemisk induserte tilstander. Etter hvert fikk mange gjennom Acem-meditasjon hjelp til å bearbeide psykologiske rester slike stoffer hadde etterlatt i sinnet.
I utgangspunktet delte gjerne Acem-mediterende ungdomsopprørets søken etter alternativer til det etablerte. Men som vi har sett, tok mange etter hvert et oppgjør med ungdomsopprørets åndelige, politiske og narkotiske utopier.
Den høye graden av fleksibilitet i studentlivet på 60- og 70-tallet var viktig for Acems utvikling, som den var det for ungdomsopprøret. Sentrale ledere i Acem tok sine eksamener når de skulle, men brukte også svært mye tid på Acem-arbeid. I perioder kunne studiet ligge helt nede (uten at det fikk følger for studieprogresjonen), for eksempel når man arrangerte loppemarked.
I 2006 er arbeidspresset blant studenter jevnt over høyere enn den gang. Det gjelder især etter kvalitetsreformen på begynnelsen av 2000-tallet. Dagens studenter har flere eksamener, høyere krav til deltagelse i undervisningen, flere obligatoriske innlevernger og større press på rask gjennomføring både fra Lånekassen og fra universitetet. Det er på mange måter fornuftig, men gjør kanskje at rommet for idealisme og variert livsutfoldelse blir mindre.
I tillegg til de ytre forutsetninger har også holdningene forandret seg. På 60- og 70-tallet var det for mange studenter en selvfølge at man skulle bruke tid på idealistisk arbeid. I 2006 er det få som forventer at en student ofrer seg for en sak han eller hun brenner for. Ikke bare går det ut over studiene, men det oppleves lett som fanatisk. En mett og trett kultur har, som vi har vært inne på, i beste fall et kult og litt skjevt smil til overs for den som brenner sterkt for noe.
Også i 2006 tar mange studenter seg fri fra studiene over lengre tidsrom. Det typiske er imidlertid ikke at de bruker slike perioder til idealistisk innsats, men til reiser i andre verdensdeler.
Slike reiser kan gi viktige impulser (skjønt de kan også bidra til rotløshet), men er først og fremst sentrert om den enkeltes behov for spenning og eksotisk avveksling.
Velstand og velferd
I 1966 startet prøveboring etter olje utenfor norskekysten, og noen år senere begynte Norges oljeeventyr med funn i Nordsjøen. Men allerede før oljen var landet blitt en rik industrinasjon i ferd med å nå amerikansk levestandard.
1966 var også året da Folketrygden ble vedtatt. Landets nyvunne rikdom skulle brukes til fordel for folket. Men dette var kanskje også det tydeligste tegnet på hvordan velferdssamfunnet var blitt utvidet til å omfatte alle, ikke bare dem som av nød trenger det.
Sammen med det frie studentlivet var velstand og velferd utvilsomt viktige forutsetninger for ungdomsopprøret. Økonomisk trygghet gjorde det mulig å utforske alternativer i livsstil, verdensanskuelse og geografi.
Samtidig har velferdens omfang bidratt til å skape dype og ikke bare heldige holdningsendringer. I 2006 er Norge ikke bare et av verdens aller mest velstående land, men også et land der godene er mer likelig fordelt enn de fleste andre steder på jord. Det forhindrer ikke at mange av oss er misfornøyde. I tillegg til menneskets medfødte hang til misnøye (mye vil ha mer) kan én av grunnene være at vi har vent oss til et samfunn der behov skal dekkes av systemet, ikke av egen innsats. Både velstand og velferd gjør at vi kan ta som en selvfølge at egne behov tilfredsstilles, og at anklage er den naturlige reaksjon når dette ikke skjer. Det er en projektiv løsning, der årsaken til eget ubehag legges ut på omgivelsene.
Denne holdningsendringen kan også være én av grunnene til at den økonomiske trygghet som på 60- og 70-tallet frigjorde krefter til idealistisk innsats, ikke så ofte synes å gjøre det samme i dag.
Den som lærer å meditere i Acem, konfronteres uavlatelig med tendensen til å gjøre seg selv til en passiv mottager. ”Det viktige er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.” En god meditasjon er ikke nødvendigvis behagelig, men er snarere en meditasjon der man gjennom egen handling klarer å skape nye åpninger i sinnet, ofte ved å møte og overskride indre ubehag og begrensninger. Slik blir Acemmeditasjon en trening i å ta ansvar for eget liv, også de sidene av det som kjennes mindre tilfredsstillende. Det gir langt større grad av tilfredshet enn å motta støtte utenfra, selv om man selvfølgelig også skal kunne gjøre det ved behov.
Økonomisk og annen selvstendighet har også vært viktig for Acem som organisasjon. Som Ole Gjems-Onstad nevner i en annen artikkel i dette bladet, har Acems aktiviteter sjelden passet inn i myndighetenes systemer for tildeling. Organisasjonen har derfor helt fra begynnelsen sørget for eget økonomisk grunnlag - gjennom sparsommelighet, loppemarkeder, utleie av egne lokaler og andre kilder. Dermed har man også stått friere enn de fleste til å følge sin egen vei, uten å skjele til systemer for tildeling.
En av flere engelske betegnelser på frivillige organisasjoner er ”non-governmental organisations” (NGOs). Men de aller fleste frivillige organisasjoner i Norge er i dag helt avhengige av ulike former for statsstøtte. Man kan spørre seg hvor uavhengig en organisasjon blir som hele tiden må tekkes myndighetene for å overleve økonomisk.
På tvers av tiden
Helt fra 1966 har kjernen i Acems arbeid vært erfaringen med en meditasjonsteknikk og dens resultater. Gjennom årene har forsøkene på å forstå og forklare denne erfaringen hentet inspirasjon fra mange kanter: indisk tenkning, katolske tradisjoner, europeisk filosofi, psykoanalyse, selvpsykologi mm. Men teori har aldri vært det sentrale; det er praksis som teller. Orienteringen mot konkret erfaring har gitt et utsiktspunkt for å se klarere gjennom samtidens selvfølgelige tanker.
Hvilke av tidens holdninger som hemmer og fremmer meditativ utvikling, har vist seg å være av interesse langt ut over meditasjonsmiljøene. Ungdomsopprørets ideologier og utopier skapte et fremmedgjort forhold ikke bare til meditasjon, men også til livet og samfunnet omkring. Autoritetsdyrkelsen på 60- og 70-tallet bidro til passivitet og uselvstendighet både i meditasjon og ellers. Erfaringen med mediterende som tidligere hadde brukt narkotiske stoffer, ga tidlig en nyansert forståelse av hvordan blant annet hasj og marihuana påvirker sinnet (se Dyade 5/1980 ”Narkorus og sjelesjokk”). Og vår tids rotløse opptatthet av behov og behag setter grenser for både meditativ og annen virkeliggjørelse.
En del av tidens tanker spiller på lag med meditasjonsprosessen. Ungdomsopprørets hang til å revurdere tradisjonelle verdier kunne inspirere til fruktbare oppgjør med eget utgangspunkt. Og i dag kan det postmoderne prosjekt stimulere til erkjennelse av hvilke krefter som former våre holdninger og synspunkter. Men på mange punkter støter et meditativt engasjement an mot samtidens verdier.
En meditativ samtidskritikk kan gjøre det lettere å bevare egen frihet.