ngsite.skip_to_main_content

Et sted begynner det

Psykologiske skråblikk på det autoritære

Skrevet av Turid Suzanne Berg-Nielsen

Hvordan kan det forstås

Årsakene til at totalitære ideologier oppstår har vært grundig analysert ut ifra økonomiske, sosiale, historiske, politiske, migrasjonsrelaterte, evolusjons-biologiske og religiøse perspektiv. Individualpsykologiske forhold har vært langt sjeldnere belyst. Derfor denne artikkelen.

 

Mange vil nok reagere på at en ideologi i det hele tatt «individualiseres» eller «psykologiseres». Men så lenge man betrakter en ideologi som et menneskeskapt samfunnsfenomen og et samfunn består av individer, kan man ikke se bort fra individenes bidrag til helheten. I denne artikkelen drøftes hvorvidt psykologiske forhold tidlig i livet kan stimulere til autoritære tenkemåter senere, både hos ledere og de som følger dem, som igjen kan føre til utviklingen av en autoritær ideologi i en hel befolkningsgruppe.

 

To gutter, to skjebner, en løsning

Vera Putina var en enslig, svært fattig, hardtarbeidende, georgisk kvinne som sto frem i 2002 og sa hun var mor til Vladimir. Faren til Vladimir skal ha vært en russisk soldat som kom forbi Veras hjembygd og dro raskt videre. Vladimir var trolig ikke så velkommen. Men han vokste opp hos Vera de første årene. Det er dokumentert at en Vladimir Putin var innskrevet i landsbyens skole i 3 år. Da Vladimir var 10 år, fant Vera frem til farens foreldre i Leningrad og sendte ham dit, alene. Han var vanskelig og kom stadig opp i bråk. Hun orket ham ikke mer. Men farens foreldre ville ikke ha denne fremmede gutten de aldri hadde hørt om, og fikk ham satt bort til det ekteparet som i henhold til Putins offisielle biografi var hans biologiske foreldre. Men denne biografien sier nærmest ingenting om hans første 10 år. Etter at noen medier begynte å skrive om Vera, kom KGB på døren, de tok alle fotografier, som hun aldri fikk tilbake, blodprøver for DNA-sjekk og resultatet fikk hun aldri vite, ingen andre heller. Vera hadde greid å gjemme vekk et bilde av en spinkel, blond 5-åring med redde øyne. Han ligner litt på dagens president. To journalister, en fra Tsjetsjenia og en fra Italia, uavhengig av hverandre og med et par års mellomrom, intervjuet Vera og gransket saken. Like før de skulle offentliggjøre det de hadde funnet, døde først den ene og deretter den andre i mistenkelige ulykker etter at deres kontorer var blitt ranet og all dokumentasjon stjålet. Ingen vet sikkert om Vera var Putins egentlige mor. Heller ikke kan det bekreftes at han ble adoptert. Hans (adoptiv)foreldre døde før han ble president. En enkel barndom hadde ikke Veras Vladimir, enten det var han som ble Russlands president eller ikke. Veras eneste ønske var å treffe sønnen igjen og si unnskyld for at hun sendte ham bort. Det fikk hun ikke anledning til. Hun døde i 2023 (Economist Obituary, 10. juni 2023).

 «Too much and never enough» var tittelen på en bok publisert i 2020 av en amerikansk klinisk psykolog. Det var en analyse av oppveksten til en annen forsømt gutt. Han vokste opp i en velstående familie som nr. 4 av 5 søsken. Faren bygget opp et eiendomsimperium og hadde verken tid eller interesse for barna. Forfatteren betegner ham som en sosiopat (= en godt tilpasset psykopat). Han ville oppdra sin eldste sønn Freddy, som var oppkalt etter ham selv, til å bli en «killer», tøff nok til å slå seg frem i forretningsjungelen i New York. Men Freddy var en følsom gutt og ble latterliggjort av faren for det. Moren ble alvorlig syk og måtte gjennomgå flere større operasjoner med lange sykehusopphold, komplikasjoner og belastende senvirkninger. Hun var ikke lenger i stand til å ta seg av barna. Da var Freddy blitt 10 år, og Freddys yngre brødre hhv. 2 år og den yngste Robert bare 9 mnd.

Det var ingen snill barnepike til å ta seg av de yngste barna, bare en hushjelp som hadde mer enn nok med å holde de 23 rommene i huset i orden og en farmor som var like hard og kald som faren. I henhold til forfatteren ble barna i stor grad forsømt etter morens sykdom. 2-åringen reagerte på fraværet av moren med det eneste forsvaret han hadde til rådighet: å være sint. Omgivelsene var harde og uvennlige, da ble han også det. Sinne var også et forsvar mot å bli overveldet av utrygghet, forlatthetsfølelse og fortvilelse som enhver 2-åring uten omsorgspersoner naturlig ville føle. Men da måtte det ha vært noen der som kunne trøste ham. Nærmest daglig var han også vitne til hvordan faren hånet og devaluerte storebror Freddy, som reagerte med å bli engstelig og unnskyldende. Noe som gjorde faren bare enda mer foraktelig, fordi det bekreftet hans oppfatning av at Freddy var veik. Dette var livets skole for lille Donald. Han skulle i hvert fall ikke bli som Freddy. I stedet ble han uregjerlig, vanskelig og var like bøllete mot sin lillebror Robert som faren var mot Freddy. Moren hadde overhodet ingen kontroll på ham. Det endte med at Donald ble sendt til New York Military Academy som 13-åring, en kostskole, i håp om at den kunne stagge hans utagering. Det lyktes ikke. Den bare forsterket hans forakt for svakhet, i ham selv og andre. Enten var man en mobber eller så ble man mobbet. Psykologen som skrev boken, heter Mary Trump og er datter til Donalds storebror Freddy. Kilden til boken var, foruten hennes far, mange lange samtaler med farmoren før hennes død, som jo var Donalds og Freddys mor. Hun beskrev Donald som flink til å sno seg og en som kunne «slippe unna med mord». (M.L. Trump, 2020).

 

Liten blir stor

Både Vladimir og Donald endte opp som grandiose, narsissistiske og mer eller mindre autoritære ledere. Skal vi tro historiene, var begge enten avvist eller neglisjert og sendt bort pga. vanskelig oppførsel. Langt fra alle vanskelige barn ender opp som autoritære narsissister, og ikke alle autoritære ledere har hatt en vanskelig oppvekst. På samme måte som langt fra alle som røyker, får lungekreft, og 15% av de som får lungekreft, har ikke røkt. Sammenhengen mellom røyking og lungekreft er likevel ganske sterk. Effektene av røyking er lettere å dokumentere enn emosjonell mishandling.

Ledere, som alle oss andre, har en gang vært den minste i familien. Inntil yngre søsken måtte få den posisjonen, er man ikke bare minst i størrelse, men også den som skjønner minst, greier minst, er mest utsatt og prisgitt de voksne og definitivt den som er mest utrygg. Men med sensitive og forutsigbare foreldre kommer de fleste ut av det med en rimelig stabil selvfølelse. Barn er også viselig innrettet. De lager seg en trøsteverden i fantasien, hvor de er store og mektige med magiske superkrefter. I lek i barnehager er det fullt av små Sabeltann’er, supermenn og prinsesser. Hele Marvels filmunivers spiller på slike fantasier som også voksne lar seg rive med i. I fantasien kan de minste barna balansere følelsen av å være liten og dum med beundringsverdige heltegjerninger. Dette er normalutvikling. Bevisstheten hos barn om en diskrepans mellom et realistisk selv og et idealt selv, begynner ikke før i 7-8-års-alderen. Yngre barn er faktisk «Superman» og «Catwoman» i leken og trenger å være det for å bygge opp en balansert selvfølelse.

Ifølge forfatteren Alan Bullock (1993) skal både Hitler, som hadde en autoritær og avvisende far, og Stalin, som hadde en grovt mishandlende far, hatt utpregede fantasier i unge år om hvor store de skulle bli og hvordan de skulle påvirke verden. Hitler hadde en forestilling om at han var et allsidig, kunstnerisk geni, han mente han kunne bli en stor maler, arkitekt, forfatter eller musiker. Forestillingen beholdt han livet ut og kunne plage sine omgivelser med beklagelser over hva verden hadde gått glipp av fordi han ut ifra pliktfølelse viet sitt liv til politikken i stedet. Stalin forlangte som ung å bli kalt Koba som var navnet på hans store krigshelt fra Kaukasus. Og Koba het han i 20 år inntil han tok pseudonymet Stalin, egentlig var hans etternavn Dzugasjvili. Både Hitler-geniet og «Koba-Stalin» hadde mødre som angivelig støttet opp under sønnenes storhetsforestillinger. Grandiose selvbilder er karakteristiske for narsissistiske personer, som anser seg for å ha spesielle egenskaper som gjør at de har forrang, og forkastelige trekk kvitter de seg med ved å projisere dem på andre (Diamond & Hersh, 2020). Det er ikke vanskelig å se at for en Trump eller en Putin, en Hitler eller en Stalin, kan politiske avgjørelser lett avspeile en personlig kamp for å opprettholde grandiose selvbilder.

Også «folk flest», som ikke er utpregede narsissister, styres av behov for å bevare et ønsket selvbilde. Helt siden 1970-tallet har flere skrevet om vår narsissistiske kultur. Likevel, som gammel psykolog har jeg mange ganger vært forundret over hvordan vi undervurderer hvilken drivkraft det ligger i å ville holde på og gjerne få hevet et ønsket bilde vi har av oss selv. Sannheter forties, ekteskap går dukken, kolleger motarbeides, relasjoner til egne barn eller foreldre vrakes, alt sammen er verdt det så lenge vi kan forbli litt i illusjonen om hvem vi helst vil være.

 

Pingle blir bølle

Hvis barn til stadighet blir neglisjert, avvist, truet eller skremt eller andre former for emosjonell eller fysisk mishandling i eget hjem, er det først og fremst en grunnleggende trygghet og selvfølelse som rammes. Og jo mer mindreverdsfølelse og utrygghet, desto flere trøsteforestillinger må til. Og den gryende erkjennelsen som kommer i 7-8 års-alderen, av at man aldri kommer til å bli en helt med superkrefter, kan forsinkes hos barn som har det vanskelig, fordi realitetenes verden er for vond å ta inn over seg. Å jekke opp eget ego blir en måte å få det levelig på. Et «falskt selv» utvikler seg godt næret av barnlige fantasier. Det er en stor lettelse å kunne være i noe annet enn litenhet, mindreverd, savn og sårhet. Men helt enkelt er det heller ikke, fordi alle rundt en må også se på en slik man ønsker å bli sett. De skal se en tøffing, ikke en pingle. Ikke alle greier å fortrenge pinglen så behovet for bekreftelse fra andre blir umettelig. Ikke alle får til å overbevise sine jevnaldrende heller. Det er litt å bale med for et ungt sinn. Et barn som føler seg utrygg og utsatt, kan også utvikle strategier for å kontrollere andre, slik at ingen skal se hva som er innenfor huden. Til det har de en velkjent strategi til rådighet, å hakke på andre. De kan utvikle en egen evne til å fange opp andres såre punkter og bruke dem til selv å komme i maktposisjon. Da er bøllen født. Kanskje narsissisten også. Da er det etablert en ganske fin grobunn for en autoritær væremåte.

 

Den autoritære personlighet

Det var særlig etter andre verdenskrig at mange var opptatt av å forstå autoritære folkeforføreres appell etter det uhyrlige, industrialiserte massedrapet som hadde funnet sted. En av de første som tumlet med disse spørsmålene var den tyske filosofen Theodor Adorno, som selv var påvirket av blant annet psykoanalysen. Han utga boken «The Authoritarian Personality» i 1950. Mange mener at denne boken er den mest innflytelsesrike i å se sammenhenger mellom politisk ideologi og individualpsykologi. I følge Adorno er autoritære personer sterkt hierarkisk orientert. Jo høyere på rangstigen man er, desto større kontroll kan man utøve over andre. Kontrollorienteringen gjelder også i egen psyke, selvkritikk og følelser av utilstrekkelighet fortrenges. Lydighet og lojalitet overfor autoriteter er et absolutt krav. Samtidig krever man den samme underdanigheten fra dem med lavere status enn en selv. Autoritære personligheter har også en forakt for mennesker som avviker fra egne idealiserte normer om hva som er svakhet og styrke i et menneske. De tiltrekkes også av ideologier med enkle verdier og løsninger.

De kompensatoriske løsningene på vonde oppvekstsvilkår som Vladimir og Donald utviklet, er vesentlig komponenter i en autoritær personlighet: kontrollorienteringen av egne emosjoner og det man oppfatter som svakhet i seg selv og andre, nødvendigheten av ytre og indre kontroll, selvforherligelse og samtidig forakt for de som ikke lever opp til ideelle forestillinger.  Autoritære personer i offentlige og/eller ledende posisjoner har ofte narsissistiske trekk. De er selvhevdende, ikke redde for å ta avgjørelser, plages ikke av selvtvil, kan være karismatiske, og mange tiltrekkes av deres urokkelige selvtillit, men mistolker den for å være en psykologisk styrke. De ser ikke bakenfor den, at narsissistiske autoriteter som ofte er kritiske til andre, er selv hårsåre for kritikk, de blir lett krenket og kan ramme raskt tilbake. De er alltid i sin rett, og ber derfor aldri om unnskyldning i situasjoner hvor det hadde vært rimelig å gjøre. De omgir seg helst med personer som bekrefter deres opphøyde selvbilde. De er særlig gode til i å se andres tilkortkommenheter og vet å bruke det når nødvendig. Deres kontrollorientering omfatter også i stor grad det å kontrollere andre.  Kontrollorienteringen har også sin parallell i autoritære eller totalitære stater:

Et totalitært regime ville fungere best hvis myndighetene kunne klare å "bygge styringen" inn i den enkelte borger – det vil si ved at den enkelte blir gjort til en aktiv tilhenger av den offisielle ideologien. Totalitære regimer legger av denne grunnen svært stor vekt på å ha full kontroll over oppdragelse, utdannelse, nyhetsformidling og kunst (Berg et al., 2020). 

Borgere som mistenkes for å være illojale overfor statsideologien, er truende for hele samfunnsordenen, da tar kontrollen inhumane former, de fengsles, tvangsinnlegges og tvangsmedisineres som om de var alvorlig sinnslidende, eller de forgiftes, selv om de har rømt landet, dør de i fingerte bil- eller flyulykker eller forvises i årtier til forfrosne arbeidsleire.

Adorno reiste spørsmålet om ikke autoritære trekk ligger latent i oss alle. Ønsket om makt, å kunne bestemme mer over andre, beundring for den sterke og forakt for svakhet er trekk som mange i ærlige stunder vil kunne kjenne igjen. Forskning så langt viser at når forhold i samtiden oppleves truende, forsterkes autoritære holdninger hos de som er disponert for det, men kan også fremmes hos personer som tidligere ikke har vært preget av autoritær tenkning (Schnelle, et al., 2021). Videre finner man at i tillegg til krisetider, betyr familiære forhold, sosialisering i skole og med jevnaldrende mest for utviklingen av autoritær tenkning.

 

Tilhengerne

I forordet til den første utgivelsen av Adornos bok (1951) skrev Max Horkheimer om den intellektuelle kretsen rundt Adorno:

Hvordan kunne det ha seg, spurte de hverandre, at det i en kultur preget av lov, orden og fornuft, kunne overleve irrasjonelle rester av gammelt rase- og religiøst hat? Hvordan kunne de forklare at store menneskemasser var villige til å tolerere masseutryddelsen av sine medborgere? Og hva er det i det enkelte individ som reagerer på visse stimuli i vår kultur med holdninger og handlinger av en slik destruktiv aggressivitet?(Oversatt fritt og forkortet av denne artikkelforfatteren).

75 år senere er ordene like aktuelle. Adorno argumenterte for at nazismen forutsatte at tilstrekkelig mange i befolkningen hadde en autoritær personlighet eller baksiden av den, det å være underkastende. Det hadde trolig aldri skjedd at Hitler i 1933 på demokratisk vis

kunne komme til makten, uten at velgergrunnlaget hadde slike autoritære og underkastende disposisjoner i seg.

Hvem er de som blir imponert, lar seg forføre og underholde, som beundrer og heier frem de autoritære, stemmer på dem og gir dem lederposisjoner? Er det «folk flest» med en normal fordeling mellom selvtillit og selvtvil, eller er det skrytepavene blant oss? Det er faktisk vist at de som lettest lar seg forføre av ledere med autoritære og narsissistiske trekk, er personer med lavere selvtillit og som har litt større tilbøyelig enn andre til å bli engstelige og/eller nedstemte. Andre personlighetstrekk som er typiske for følgerne, er medmenneskelighet, dvs. man er stort sett en vennlig og grei person som unngår konflikt og ikke utfordrer andres meninger, særlig ikke hos en narsissistisk autoritet (Gruda et al., 2023). Dermed tilsidesetter man en fornuftig kritisk sans for å sikre seg aksept og anerkjennelse fra autoriteten.

For å forstå følgerne av narsissistiske autoriteter kan man også her trekke inn noen perspektiv fra utviklingspsykologien. Hva skjer med barna rundt omkring 7-8 år, når de innser at de aldri vil bli superhelten fra trøstefantasiene? Igjen kan vi se hvordan barn er viselig innrettet for å beskytte seg mot overveldende mindreverdsfølelser, for fantasiene blir slett ikke borte, de bare overføres til noen andre. Om ikke man selv kan bli uovervinnelig, så kan vel en annen bli det. Barnet kan så identifisere seg med det nye forbildet og på den måten drypper idealets glans også litt på barnet. Ungdommens musikkidoler og kjendiser blir gjenstand for en lidenskapelig dyrking. Dette er et normalfenomen. Men når det også skjer i voksen alder, hvor barndoms og ungdomsfantasiene reaktiveres gjennom et forbilde man knytter seg til, når alt kjennes så mye bedre bare man kan være i vedkommendes «sfære», det være seg fysisk, i tankene eller gjennom stemmeseddelen, kan det betegnes som vikarierende narsissisme. Man får del i noe som man ikke har selv. Det er ikke noe galt eller patologisk i det, men faren er at det kan befeste personen i en umoden posisjon, at man trenger et ideal for å kunne opprettholde egen selvfølelse. Ofte er man da også villig til å gi opp en del av egen sunn autonomi for å kunne bli likt og anerkjent av den narsissistiske autoriteten.  Omskrivingen av MAGA slagordet til «Make ME Great Again» gjelder ikke bare for Trump, men også for mange av hans tilhengere, som et eksempel på vikarierende narsissisme. Ved å støtte ham får de også bli en del av noe stort.

Tilbake til to forsømte gutter: I tilfeller der foreldre er neglisjerende eller mishandlende, kan man også se at barn identifiserer seg med dem likevel. Donald identifiserte seg med sin far og ville bli lik ham, like kontrollerende, bøllete og uempatisk, for å gjøre seg selv mindre sårbar og utsatt. En slik forsvarsløsning kalles gjerne identifikasjon med aggressoren. Og faren likte og oppmuntret litt Donalds frekkhet. Mens storebror Freddy valgte en annen løsning. Han underkastet seg, forsøkte å oppfylle farens krav, som han ikke greide, men var likevel lydig og pliktoppfyllende i håp om en dag å kunne vinne farens anerkjennelse. En form for vikarierende narsissisme var det inntil han bestemte seg for å bli pilot i stedet for å overta firmaet, som faren hadde ønsket. Ulykkelig var han likevel, Freddy døde av alkoholisme allerede da han var 43 år gammel.

Vladimir derimot hadde kanskje en far som ikke engang ville vite av ham. Ofte lager et barn da en farsfigur i fantasien, en som er stor og sterk og stolt av gutten sin. Det vet vi ikke om Vladimir gjorde. På sin karrierestige gjennom KGB og politikken var han i alle fall alltid svært lojal mot sine mannlige overordnete, som raskt forfremmet ham.

 

Når ideologien blir et egoprosjekt

Den kortvokste gutten fra svært beskjedne forhold ble en kontrollerende og kald mini-tsar med visjoner om at hele riket må gjenreises til gammel storhet. En forsømt, bøllete rikmannssønn utviklet en kompensatorisk grandiositet, og hele USA er blitt hans forlengede ego og må gjøres «great again». Enhver ideologi kan bli befengt med et egosentrisk prosjekt, å få jekket opp selvfølelsen. Når det skjer, at en ideologi gjennomsyres av en persons behov for et større ego og besmittes med grandiositet (som skal maskere en tidlig sårbarhet), må den også forsvares blindt. Virkeliggjørelse av ideologien blir en eksistensiell kamp som fører til mer politisk eller religiøs polarisering, fordi motstandere forsøker ikke bare å ugyldiggjøre egne suverene meninger, men de blir en trussel mot egenverdet. Det igjen forsterker inngruppe- og utgruppe-mentaliteten. Filosofen Hannah Arendt, som kom ut med boken «The Origins of Totalitarianism» samtidig med Adorno, mente at det først og fremst er egeninteressen som styrer totalitære ledere. Innen politisk psykologi er det påvist at langt mer enn demografiske forhold er valg av ideologi avhengig av våre subjektive behov, hvordan vi oppfatter oss selv og omverdenen, og tolker den (Zmigrod et al., 2021).

Sosialpsykologen Jocelyn Bélanger (2021) viser til at en politisk eller religiøs ideologi nærmest kan bli en besettelse, som en slags rusavhengighet. Til grunn for det mener han at det ligger en dyp frustrasjon av grunnleggende psykologiske behov, men da ser han ikke på de første leveårene, bare på hendelser i voksen alder, f.eks. personlige nederlag eller ydmykende opplevelser av at ens verdighet er rammet pga. økonomiske, sosiale eller politiske forhold. Ifølge Bélanger blir engasjementet i en ideologi en måte å oppnå en annen sosial status – i egne øyne, om ikke i andres. Også denne forskeren fremhever hvordan en ideologi kan bli en kompensatorisk løsning for den enkelte. 

 

Ideologisk tiltrekningskraft

De fleste er enige i at en ideologi er et system av ideer og verdier. Uavhengig av innhold er ideologier allestedsnærværende på tvers av kulturer og sivilisasjoner, kanskje fordi de så lett fengsler menneskesinnet. Men ofte brukes betegnelsen «ideologisk» også nedsettende om meningsmotstandere, at deres ideologi fordreier eller maskerer de faktiske realitetene.

Ifølge Zmigrod (2022) ved University of Cambridge har ideologiene som har formet menneskehetens historie, vekslet mellom å være mytologiske, religiøse og sekulær-politiske. Han påpeker at iboende i enhver ideologi er både en tolkning av hvordan omverdenen er, og en oppskrift på hvordan den burde være. Med en slik definisjon blir det tydeligere hvorfor ideologier til de grader kan fengsle et sinn, de organiserer for oss en komplisert, uoverskuelig og til dels skremmende verden.

         Zmigrod mener at alle ideologier bl.a. har det til felles at de bruker like virkemidler for å mobilisere tilhengere til handling og selv-oppofrelse. Disse virkemidlene består av to hovedkomponenter: en doktrine-komponent og en relasjonell komponent. Doktrinekomponenten tolker verden og gir tilhengere oppskrifter på hva man bør tenke, og hvordan man bør oppføre seg. Doktrinen består ofte av dogmer som skal gi de «sanne» forklaringene og løsningene på samfunnsproblem og personlige forhold. Dessverre tenderer dogmene til å bli rigide og dermed også immune mot ny kunnskap og forskning som trekker «sannheten» i tvil. Den relasjonelle komponenten er preget av en «inngruppe»-kultur, hvor de som er innenfor verdsettes fordi de har forstått «sannheten», mens «utgruppen», de som er utenfor, sees på med fordommer og skepsis. Mange påpeker at vi i en sekulær tid trenger noe å tro på, noe som kan ordne verden, gjøre den mindre uforutsigbar, gi oss en følelse av kontroll.

Etter Berlin-murens fall ble den klassiske liberalisme betraktet som ideologienes evolusjonære høydepunkt (Fukuyama, 1992), og man tenkte at autoritære ideologier var utdøende. Dessverre, det noen trodde var et høydepunkt varte kort. Ifølge The International Institute for Democracy and Electoral Assistance (Stockholm, 2023) øker autoritære og populistiske holdninger og antall demokratiske stater minker (som omtalt i en egen artikkel om demokrati i dette Dyadenummeret). Ifølge autoritære ideologier er liberale demokratier ustabile, kortsiktige, til dels kaotiske uten mulighet til å planlegge lenger enn til neste valg. Gjenvalg blir avhengig av ledernes evne til å appellere til populistiske strømninger i tiden, som stadig er omskiftelige. I autoritære lederes øyne fører individuell frihet til dekadens og moralsk forfall, fordi det er lite som holder menneskenes mer primitive og destruktive sider i sjakk. Mens autoritære statsideologier, de være seg politiske eller religiøse eller en blanding, ordner en krakelert verden med begripelige årsaksforklaringer, sterke normer og enkle løsninger. I økonomisk usikre tider blir flere trygghetssøkende og vil ha en handlekraftig, sterk landsleder. Åpenbart kan man lett bomme ved valgurnene.

 

Selvrefleksjon som realitetssjekk

Peter Gordon (2019) skrev i sitt forord til den siste utgaven av «The Authoritarian Personality» at Adorno mente potensialet for autoritære holdninger i det enkelte mennesket bare kunne reduseres hvis man hadde kapasitet til å se seg selv, til selvrefleksjon. Vilje og evne til selverkjennelse er et grunnleggende trekk ved psykologisk modenhet. Mange Dyade-abonnenter praktiserer en ledighetsteknikk som Acem-meditasjon og har erfart at man ikke kommer så langt med kontrollbehov, benektning av sårbarhet og autoritære holdninger når man mediterer. Acem-meditasjon stimulerer til det motsatte. Tankens frihet er essensiell, grunnholdningen er åpen, selvaksept er resultatet. Det gjelder også for det som er uønsket eller skamfullt. Vi alle har vel et lite Sibir langt der inne i oss, hvor forstyrrende elementer kan forvises, men åpenheten i meditasjonen gjør at leirportene står på gløtt. Innholdet i tankene under meditasjon handler mye om oss selv, hvem vi er, og hvem vi er i forhold til andre (Davanger, 2019). Metoden er realitetsnær. Refleksjonen den inviterer til, blir en slags forsonende realitetssjekk.

Erich Fromm skrev boken «Flukten fra Friheten» under nazismens fremvekst, om hvordan voksne personer pga. en eksistensiell angst lett kan fristes av autoritære ideologier (Fromm, 1994). Også den voksnes angst har som oftest røtter tilbake i tid. Angsten er aldri så stor som når man er under 5 år, da hele ens biologiske overlevelse er avhengig av at noen har omsorg for en og ikke blir borte. Senere blir denne angsten alle engstelsers mor. Demokratiet forutsetter kanskje en psykologisk modenhet hos et flertall av velgerne, som også innebærer en toleranse for den usikkerhet og engstelse tilværelsen uvilkårlig medfører. Kriser og kriger øker nivået av stresshormoner selv om de ikke er i eget land, utryggheten stiger tilsvarende, og da forsterkes det fristende og lettvinte ved autoritært tankegods. Håndteringen av stress er også avhengig av en psykisk robusthet. I dette perspektivet er selverkjennelse i kombinasjon med god regulering av stress ikke bare gunstig for den enkelte, men faktisk også samfunnsnyttig, en måte å forebygge tilbøyeligheten til å reagere med kontrollorienterte og autoritære løsninger i møte med de vanskeligheter som måtte befinne seg rundt oss - eller i oss.

Berg et al. (2020) beskrev ovenfor hvordan autoritære regimer forsøker å kontrollere alle sider ved et individs liv, også oppdragelse og utdanning. Putin sa offentlig i desember 2023 at «kriger vinnes ikke av soldater, men av lærere og prester». I autoritære stater har man i større grad enn i demokratiene tatt til følge at det er de minste barna som lettest lar seg forme. Hvis demokratiene forutsetter samfunnsborgere med en viss grad av psykologisk modenhet, burde barnas trygghet og tilknytning være hovedfokus bl.a. i prioritering av barselpermisjon og barnehager.  Det kan være en vaksinering mot å søke trygghet, bedre selvfølelse og mindre angst gjennom autoritære ideologier senere i livet.

Om den ikke var oss forunt tidlig i livet, kan trygghet i voksenlivet næres gjennom gode relasjoner, utfoldelse i arbeid, bruk av ens talenter, kanskje også kontakt med naturen, men neppe med stemmeseddelen. Den helt grunnleggende tryggheten, finnes bare langt der inne i oss, under fortidens avleiringer. Og nås best i noen stille stunder.

 

 

Referanser

Aale, P. K. (2023). Putin forbereder russiske barn på krig. Han kan få et resultat han ikke liker.  Aftenposten 15.03.2024.

Adorno, T. (1950): The Authoritarian Personality. Harper & Row, New York.

Arendt, H. (1951). The Origins of Totalitarianism. Meridian Books, The World Publishing Company, Cleveland & New York

Bélanger, J. J. (2021). The sociocognitive processes of ideological obsession: review and policy implications. Philosophical Transactions of The Royal Society B, Biological Sciences, https://doi.org/10.1098/rstb.2020.0144

Berg, O.T., Sterri, A.B., Thorsen, D.E. (2020). Totalitarisme. Store Norske Leksikon.

Bullock, A. (1993). Hitler and Stalin. Parallel lives. Fontana Press, An Imprint of HarperCollins Publishers, London.

Davanger, S. (2019). The brain is made for mind wandering: Non-directive meditation and the default mode network. In H. Eifring: The Power of the Wandering Mind, Dyade forlag, Oslo.

Diamond, D., & Hersh, R. G. (2020). Transference-Focused Psychotherapy for Narcissistic Personality Disorder: An Object Relations Approach. Journal of Personality Disorders, 34 (Supplement), 159–176.

Economist Obituary: Vera Putina claimed to be Vladimir Putin’s real mother, June 8th, 2023.

Frankel, J. (2022). The narcissistic dynamics of submission: The attraction of the powerless to authoritarian leaders. The American Journal of Psychoanalysis, 82, (384–404).

Fromm, Erich (1941). The Escape from Freedom. Henry Holt & Company, New York.

Fukuyama, Francis (1992). The End of History and the Last Man. Free Press.

Gordon, P. (2019) in Adorno; T. (2019): “The Authoritarian Personality”. Verso, London, New York, p. XXXV.

Gruda, D., Karanatsiou, D., Hanges, P., Golbeck. J., Vakali A. (2023). Don’t Go Chasing Narcissists: A Relational-Based and Multiverse Perspective on Leader Narcissism and Follower Engagement Using a Machine Learning Approach. Personality and Social Psychology Bulletin, 49, 1130-1147.

Schnelle, C., Baier, D., Hadjar, A., Boehnke, K. (2021). Authoritarianism Beyond Disposition: A Literature Review on Research on Contextual Antecedents. Frontiers in Psychology 12:676093. DOI:10.3389/psyg.2021.676093

Trump, M.L. (2020). Too much and never enough. How my family created the world’s most dangerous man. Simon & Schuster, New York.

Zmigrod, L., Eisenberg, I. W., Bissett, P. G., Robbins, T. W., Poldrack, R. A. (2021). The cognitive and perceptual correlates of ideological attitudes: a data-driven approach. Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences. 376:20200424.https://doi.org/10.1098/rstb.2020.0424

Zmigrod, L. (2022). A Psychology of Ideology: Unpacking the Psychological Structure of Ideological Thinking. Perspectives on Psychological Science, vol. 17(4), 10-72-1092. D0I: 10.1177/17456916211044140