Overmektig fiende

Et av Francisco Goyas mange vonde bilder viser to personer som kjemper en duell til døden med køller (Duel with Cudgets, også kalt Fight to Death with Clubs). Det kan minne om den allmenne taperfølelsen overfor døden.

Spania er en nasjon med lidenskaper og en brutal historie. Den spanske borgerkrigen 1936-1939 med rundt 500 000 drepte var rå og uforsonlig. Inntil midt i det nittende århundre tillot flere spanske regioner de primitive dueller i Goyas maleri, en smertefull, brutal, ensom og vanærende måte å dø på. - I Norge ble tvekamper forbudt på 1000-tallet, mot slutten av vikingtiden, åtte hundre år før Spania forbød klubbedøden. - Vikingkulturen kjente to typer tvekamp: envig, der man som på Goyas maleri brutalt slåss til døden uten særlig med regler, og holmgang, som var styrt av mer kompliserte prosedyrer og som ikke nødvendigvis endte med at en ble drept. ¹(1 Kim Hjardar og Vegard Vike: Vikinger i krig 2017 s 55)

I Goyas maleri nærmer duellen seg øyensynlig slutten. To menn kjemper en isolert, forlatt kamp mens de dunker løs på hverandre i et dystert, øde landskap. En av skikkelsene slåss med ryggen til; den andre med blod rennende fra ansiktet ser redd og desperat ut, kanskje lik noe av fortvilelsen til en dødssyk. Han kan være nær ved å gi opp. Som taperen overfor døden er han den mange lettest identifiserer seg med. I forhold til døden er vi alle prisgitt og kjemper forgjeves. Selv om den som lider mest, kan ha godtatt duellen, er det en død han ikke ønsker.

Vi ser ikke ansiktet til vinneren, han som ser ut til å slå den andre i hjel. Han kan være døden som ukjent; døden som vi aldri helt kommer nær, kanskje aldri kommer til å forstå og som til slutt alltid er sterkere.

En del av maleriets uhyggelige stemning er alt vi ikke skjønner. Hva dreier dette seg om, hvorfor kjemper de, hvor er de? Det er et allment maleri om tilværelsens uoversiktlighet og den uønskede døden, dødsangst og avmektighet; døden som et ukjent sted.

Forlattheten ved dødens grense understrekes ved at intet annet liv sees mot den vidstrakte horisonten. Omgivelsene er et ingenmannsland, en annen verden, en dødssone. Også duellens vinner kan før eller senere fanges av den ugjestmilde naturen, og døden, den egentlige seierherre.

Det for spanjoler kjente maleri er noen steder på internett gjengitt med catalansk flagg hos taperen, den svake, men heroiske, og et spansk f lagg hos overmannen, den mektige seierherre. Politiseringen kan dempe bildets universelle dimensjoner.

ALDRI GI SLIPP

Herman Melvilles Moby Dick (1851) og Ernest Hemingways Den gamle mannen og havet (1952) er kalt verdens største fiskehistorier. Heming ways bok ble angivelig skrevet på utrolige åtte uker og var en braksuksess da den kom ut. Bare to år senere var den del av begrunnelsen for å tildele Hemingway Nobelprisen. Moby Dick brukte lang tid på å vinne anerkjennelse. Forfatteren hadde allerede vært død en del år da boken ble «oppdaget».

I Moby Dick jakter den monomane hvalfangstskipperen Ahab med tunnelsyn en enorm hvit hval. Alt satses, og tapes for å vinne over den gigantiske og mytiske dødsfienden. I Den gamle mannen og havet forsøker den mer ydmyke og aldrende cubanske fiskeren Santiago endelig å dra i land en kjempefisk etter mange uker uten fiskelykke. Det felles «sceneteppet» er havet, verdens største kirkegård.

Det er to dramatiske verk om kamp mot aldring og døden, om ikke å forsone seg med krefter større enn oss. Man hjelpes til refleksjon over det ikke å ville slippe.

I begge bøker tar hovedpersonene opp en kamp mot en overmakt. Det synes tidlig klart for leseren at det vil gå galt.

Hvalfangstskipperen Ahab er både usympatisk og så ekstrem at det kan være vanskelig for mange lesere å identifisere seg med ham. Santiago er mer snill og nærmere de f leste med sine triste stemninger og strev for å unngå taper-stempelet i andres og egne øyne.

PROTEST MOT GUD OG DØDEN

Ahabs krig med den hvite hvalen i Moby Dick kan forstås som en protest mot Gud, en umulig strid som drar Ahab og hele mannskapet hans inn i undergangen.

I Den gamle mannen og havet får Santiago endelig en enorm fisk på kroken. Men også han gaper over for meget. Fisken er sterk nok til å dra båten med Santiago etter seg i et par døgn før den dør.

Santiagos strev er en protest mot det å bli eldre, irrelevant og mislykket, og mot døden. Fisken er for stor for det beskjedne fartøyet hans. Den må bindes til båtsiden der det meste av det verdifulle kjøttet etter hvert spises av haier, slik vi selv forfaller og fortæres av livet.

Santiago blir feiret av sitt lille fiskersamfunn for å ha fanget en så stor fisk, men føler seg mislykket. Boken slutter med at han sover en dyp og tung søvn, et slags forspill til døden etter å ha blitt fullstendig utslitt.

LIVETS AVSLUTTENDE RYTME

Hemingway kan ha følt seg i noe av det samme vakuum som den gamle fiskeren Santiago. Forfatteren var veldig opptatt av sitt renommé, drev tyrefekting, storviltjakt og fisking, og søkte berømmelse og en uavlatelig anerkjennelse hos kvinner.

Hemingway tok selv sitt eget liv ni år etter at Den gamle mannen og havet kom ut. Faren og flere søsken gjorde det samme; selvmord var del av Hemingway-slektens kors. Dokumentaristen Ken Burns nådeløse filmportrett av Hemingways alkoholiserte og hensynsløse selvsentrerthet viser at mange forskjellige krefter kan ha drevet frem en fortvilet utgang.

I Melvilles Moby Dick knytter romanens siste ord døden til evigheten: «… Ahab went down with his ship,… a sullen white surf beat against its steep sides; it all collapsed, and the great shroud of the sea rolled on as it rolled f ive thousand years ago.» Men Ahab blir ikke egentlig del av noe; han mer forsvinner inn i havets uendelighet og blir borte.

Den gamle mannen og havet har en viss meditativ rytme. Tross Hemingways voldsomme liv, har boken en stille, resignert undertone. Moby Dick er mer intens, men gir i all den ytre kamp også rom for ettertanken. Et felles tema er hvordan vi gjennom alderdom og død kan møte og forsone oss med eller trasse mot tilværelsens grunnleggende naturbestemte rytme.

I meditasjon og gjennom andre livsprosesser kan man trene seg i å handle der man er, ikke der man gjerne ville være. En slik meditativ aksept kan kanskje bidra til at aldring og død ikke blir for tragisk.

DRA YNGRE MED SEG

Motstanden mot aldring og død er temaet for Hans Baldung Griens Kvinnens tre aldre og døden malt 1541-1544. Bildet viser tre kvinner: en sovende baby, en kvinne i sin beste alder og en gammel. Alle er nakne, og på sitt mest sårbare; i forhold til døden hjelper ingen påkledning. Den yngre voksne kvinnen er pen og drar med sitt utadvendte blikk livet og seeren til seg.

I Griens bilde inngår døden med sitt timeglass og sin ljå, og har allerede tatt tak i den gamle kvinnen. Den eldre har nådd en alder der slutten er mer naturlig, men stritter bittert mot skjebnen ved å dra den yngre kvinnen med seg.

Klassisk malerkunst hadde sitt eget språk. Uglen nederst på bildet representerer visdom, ser mot oss som titter på maleriet og advarer mot konsekvensene av å synde.

På et vis er bildet enkelt: Få liker å bli gammel og dø; de fleste har motstand og vil holde på det som var, ikke gi seg. Før vi når døden, skal vi gjennom alderdom og forfall. Vi risikerer å bli provosert av de unge som uberettiget heldige; de tilhører et land som ikke lenger er vårt. Eller som den engelske forfatter Robert Graves sier i boken Goodbye to all that: Man forstår man er gammel når statsråder og generaler virker uforskammet unge.

En del av alderdommens smerte er gradvis å måtte leve med tap av det som kunne vekke tiltrekning eller interesse fra andre. Man kan frykte å bli et slags nødvendig onde, en kostnad og en belastning; en som er avhengig av å få mer enn å kunne gi. Det lille pikebarnet speiler begynnelsen og mulighetene; samtidig viser bildet slutten så tydelig, at det ikke blir så mye trøst tilbake. Vi skal dø og dødens realitet, dødeligheten, er der hele tiden.

DO NOT GO GENTLE – PROTEST ELLER HYLLEST TIL DØDEN

Ens tanker om døden kan være mer komplekse enn et kunstverk umiddel bart kan tilsi.

Det mest kjente av den verdensberømte walisiske poeten Dylan Thomas’ dikt er Do not go gentle into that good night. Umiddelbart kan det forstås som en slags desperat og sint protest på farens dødsleie:

Do not go gentle into that good night,

Old age should burn and rave at close of day;

Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,

Because their words had forked no lightning they

Do not go gentle into that good night. 

…

And you, my father, there on the sad height,

Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.

Do not go gentle into that good night.

Rage, rage against the dying of the light.

Dylan Thomas hadde en sjeldent melodiøs, fengslende, forførerisk, stemme. På Youtube kan man høre ham lese diktet. Det er lyttet til over 2,1 million ganger. Diktet forvandles til en suggererende messe man dras inn i med mer aksept enn protest mot døden.

I boken The Violet Hour hører forfatterinnen Katie Roiphe Thomas’ opplesning som en kjærlighetserklæring til døden: «You can suddenly hear in his voice what you cannot see on the page. This is on some very peculiar level a love song to death.»

FRELSE FRA SEG SELV

ylan Thomas’ forhold til seg selv, til livet og døden, var komplisert. Han ble bare 39 år gammel, drakk seg vel i hjel og etterlot samlede verdier til det latterlige lave beløp £ 100, til tross for status som dikterisk verdensstjerne og ansvar for barn. Faren ble 76 år og døde bare ett år før Dylan.

Dylan Thomas’ selvopptatthet synes nærmest grenseløs. I sin skildring av kjente menneskers død stønner Katie Roiphe over hvordan en ruset Thomas «couldn’t save … a tiny portion of his lecture fees for his son’s tuition, before the boy was thrown out of school». Dylan var også en notorisk og hensynsløs skjørtejeger, med ordene til Roiphe: «On one of his last desperate days, Thomas went upstairs at a party … and had sex with the countess who was hosting the party, while his mistress … drank gin and tonics downstairs…». Med et så urolig og restskapende liv, kan muligens slutten også ha fremstått som en befrielse eller frelse, i hvert fall fra en selv.

Flere av Dylan Thomas’ øvrige dikt uttrykker mer entydig aggresjon, uvilje og mangel på forsoning med døden, f eks det korte And death shall have no dominion:

And death shall have no dominion.

Dead men naked they shall be one …

Though they go mad they shall be sane,

Though they sink through the sea they shall rise again

Though lovers be lost love shall not;

And death shall have no dominion.

Tolstoj lot en kristen visjon forløse den døende Ivan Iljitsj. Den mulighet eksisterte ikke i Dylan Thomas’ ateistiske livsanskuelse.

GUDS ENESTE BELØNNING?

Sinnet mot en overmektig død er en gjenganger i moderne amerikansk kunst. For en narsissis tisk, materialistisk og behovsorientert kultur er tapet av en selv den ytterste krenkelse. Overfor dødens absolutte horisont hjelper ikke den ame rikanske drøm om bare å satse.

Dramatikeren Tony Kushner lar en hovedperson i forestillingen Amerika rope ut om Gud: Han ga oss masse lidelse og smerte og bekymringer, og hedret oss med døden. Er døden alt han har å belønne oss med?

De mulige eksempler er mange. Den amerikanske filmen Lucky fra 2018 avspeiler en aggressiv insistering på at døden er å miste alt. Hovedrolleinnehaveren, skuespilleren Dean Stanton, holdt det virkelig gående til siste slutt. Han var 91 år under innspillingen og døde før han fikk sett filmen ferdig klippet. Noe av f ilmens budskap er at den døden som venter, er bare tomhet og smerte.

Lucky sier i en scene at «det verste minnet jeg har», var da han som ung gutt skjøt en fugl. Plutselig ble noe borte, lyden av fuglekvitring forsvant, livet var vekk. Budskapet om døden som fullstendig fravær blir ekstra talende fordi hovedrolleinnehaveren nok merket at slutten nærmer seg.

DØDEN I WESTERNS

En original bok fra 1997 med en uventet tittel Cowboy Metaphysics, Ethics and Death in Westerns ved filosofiprofessor Peter A French, tar for seg dødens sentrale rolle i denne filmsjanger. Han påpeker at mange åpningsscener i westerns viser ørkener og snødekt terreng, dødens landskap. Med eksempler fra en rekke av de mest kjente westernfilmer viser forfatteren at ikke bare dør mange mennesker i westerns; f ilmene har også en holdning til hva døden er.

Et hovedsynspunkt er at western-filmer er ikke- eller anti-kristelige. Den kristne tradisjon tilsier at livet for en person ikke slutter med den fysiske død. Døden er beseiret gjennom Kristi gjenoppstandelse.

Gjennom utvalgte sitater mener French at westerns avviser enhver fortsettelse. Metafysikken er enkel og basal. I filmen Cowboy, spørres ved jordfestelsen hvorfor vedkommende døde slik han gjorde. Spekulasjoner avvises. «You see, we don’t know all the answers. All we know is that a man is dead and that’s that.».

Tilsvarende parkeringer av metafysisk undring gjengis fra Lonesome Dove: «What do you think happens when we die? – Not so much, you are just dead.» Den enkle, ikke metafysiske tilnærming til døden i westerns kan ligne moderne materialistisk ateisme. Det gir ikke mening å spekulere over en annen dimensjon, eller en fortsettelse. Døden er det vi ser med våre egne øyne, intet mer.

FRANS KAFKA – DØD UTEN MENING

Flere mener den tsjekkisk-tyske Frans Kafka er en av det tyvende århundres største forfattere, kanskje den mest betydningsfulle. Som få andre fanget Kafka inn det moderne menneskets eksis tensielle vakuum; man forstår ikke hvor man er, hvorfor og hvorhen man skal.

Kafka visste relativt ung at han kom til å dø av tuberkulose, slik han gjorde med bare 40 år. Sin egen konkrete dødsangst og oppråddhet klarte Kafka å omforme til en universell beskrivelse av livet og dets slutt som uforståelig skjebne.

I et av hans største verk, Slottet, skildrer Kafka en person som kommer til et mytisk og mysteriøst slott. Der leter han ut fra det som kan forstås som en religiøs streben, men uten noen gang å finne frem. Det er en søken etter mening, tegn og forklaringer på hvem og hvorfor vi er, og den død vi er underlagt. Romanen er slik en langmeditasjon undertiden kan arte seg. Man holder på, men forstår ikke hva man er inne i.

Kafkas mest kjente bok, Prosessen, dreier seg om en person som dras inn i en uforklarlig og overveldende anklageprosess. Det eneste sikre er at han vil bli ansett skyldig, men uklart hvorfor og ut fra hvilken tiltale. Hovedpersonen prøver nytteløst å forsvare seg, men dømmes til slutt uten å forstå for hva. Så henrettes han, men uforklarlig av hvem og hvorfor.

SELVREFLEKSJONENS VERDIGHET

Prosessen kan dreie seg om Kafkas egen sykdoms prosess. Hvem er jeg som får en dødelig sykdom, og hvorfor? Skjuler sykdommen en eksistensiell anklage, en tilsiktet straff, fra hvem og på hvilket grunnlag? Eller er alt, også døden, bare en tilfel dighet der forsøk på å forstå er meningsløst?

Lik Kafkas egen sykeskjebne er det i Prosessen intet håp om frifinnelse. Selv om tilværelsen og døden måtte fremstå meningsløs og umenneskelig, ivaretas den enkeltes verdighet av å reflektere over sin skjebne, slik Kafka kan ha gjort ved å skrive. Den eneste mulige mening er den man selv kan finne.

Det blir i Kafkas verk ikke tydelig hva døden er; den forblir et mysterium. Med Prosessens avsluttende avsnitt: «Blikket hans falt på den øverste etasjen i det huset som stod rett ved stenbruddet. Som et lysglimt fór to vindusfag fra hverandre i et vindu, et menneske svakt og spinkelt i det fjerne og høyt der oppe bøyde seg i et kast langt utover og strakte hendene enda lenger ut. Hvem var det? … Var det én enkelt. Var det alle? Var det ennå hjelp å få? …

Og den ene herren la hendene sine mot strupen hans, mens den andre støtte kniven inn i hjertet hans og dreide den to ganger rundt. Med bristende øyne så K. hvordan herrene stod lent mot hverandre kinn mot kinn rett foran ham og iakttok dommen. ‘Som en hund!’ sa han, det var som om skammen skulle overleve ham.»

Det er vanskelig å finne mening i denne døden, slik det vel også var for Kafka i forhold til egen forestående, for tidlige slutt.