Er vi blitt mer «fornuftige» i løpet av de siste hundre-årene? Hvor langt rekker vår fornuft? Er den forskjellig fra andre kulturers fornuft? Fornuften er til å undres over. Men hvorfor er vi så opptatt av disse spørsmålene?
Mange mennesker føler sterk motvilje mot å akseptere at det finnes ideelle, rent tankemessige gjenstander. Dermed stiller de seg på gigantenes side i striden med olympierne, - de giganter Platon beretter om, som påståelig hevder at «bare det eksisterer som vi kan berøre og ta på». Snakker vi imidlertid om pattedyrenes art, vinkelsummen i en trekant, over-jeg'et eller loven om tilbud og etterspørsel, da kan det hende at vi ikke snakker om materielle, men om ideelle gjenstander. I så fall tar vi parti for olympierne - «ideenes venner» - og må gjøre regning med gigantenes vrede!
Filosofers tanker er ikke av rent privat natur. Uten at vi merker det, gir de opphav til våre forutinntatte oppfatninger. Slik blir de ofte bestemmende for mange menneskers liv og virkelighet.
Umoralen i moralen. Hva mener vi med det?
Kanskje noe slikt: Bak våre idealer kan det også skjule seg noe disse idealene ikke tillater oss så lett å se. Gjemt blant englene våre kan vi, om vi leter nøye nok, også komme til å finne demoner.
Troen på vitenskapen er vår tids kanskje fremste overtro. En overtro like gal som de fleste vi kjenner fra historien eller andre kulturer, ikke minst fordi den har forstått seg selv som det motsatte av overtro og derfor vært blind for sine begrensninger og svakheter.
Naturvitenskapene bygger alle på ålment aksepterte grunnlag, — grunnlag som manifesterer seg i tykke lærebøker som enhver student helst bør ta ytterst alvorlig. Et slikt grunnlag mangler åndsvitenskapene.