Den røde løpers pedagogikk

Svein Erik Fuglestad ved OsloMet – storbyuniversitetet har i mange år brukt anerkjennelse som pedagogisk verktøy. Rød løper spiller en hovedrolle.

-Hvordan kom du på å bruke en rød løper pedagogisk?

- Det begynte som en morsom greie på en sommerfest for hiv-positive i Rolf Strangers gamle villa på Øvre Grünerløkka. Vi skulle gjøre noe gøy. Jeg fikk penger til å kjøpe inn en rød løper fra Teppeland. Vi rullet den ut. Deltakerne tok på seg en hatt i en eller annen fasong, så gikk de som på en catwalk – viste seg fram og fikk applaus. Villaen fra slutten av 1800-tallet hadde søyleterrasse med trapp ned i hagen. Den som gikk på løperen med hatt kom ned trappen ut mot publikum, som satt i hagen.

-Sikkert fint for noen, men andre må jo ha vært mer reserverte?

Ja, enkelte var nok sjenerte og forsiktige. Men det er rart med det, når en får på seg kostyme, i dette tilfellet en hatt, så går en litt ut av seg selv, inn i en rolle, en karakter. Innslaget ble en suksess fra første stund. De neste årene utviklet vi det med et mer komplett kostyme og akkompagnement av heftig musikk, som 80-talls-hit’en «I’m too sexy for your body».

Man skulle altså våge og vise seg fram, noe som også var en undertekst for det psykososiale kontaktsenteret Aksept – senter for alle berørt av hiv (Kirkens bymisjon) hvor jeg var engasjert. Å bli akseptert, var viktig for denne gruppen. For brukerne av senteret var den gangen alt knyttet til kropp og seksualitet, svært stigmatisert, bortgjemt, smittsomt, syndig, skambelagt. Deltakerne har senere sagt de syntes det var flott å være med på hatteparaden i hagen.

-Hva er greia med den røde løperen?

-Vel, det er noe med å faktisk gå på den. Det skjer noe med deg! Det er helt annerledes å trå på den røde løperen sammenliknet med å spasere på asfalt eller gress! Det løfter deg, selv om det bare er noen få millimeter høyt rødt teppe. Når du da i tillegg har på deg et kostyme, og ikke minst blir klappet fram, så er det deilig. I alle fall i denne settingen, som er trygg.  

-Så overførte du erfaringene fra Aksept til undervisningen av studenter på barnevernslinjen ved Oslomet – storbyuniversitetet. Hvordan?

-Igjen kom ideen ganske tilfeldig. Studentene skulle lage en forestilling for og med unger med minoritetsbakgrunn, og drodlet seg fram til et konsept de kalte Nattergalla. Det slo oss at vi kunne ta med en rød løper her også, og jeg lånte den vi brukte på Aksept.

Dette var barn som deltok i et prosjekt som heter Nattergalen. Her er studenter mentorer for hver sitt barn som ikke hadde veldig belastende bakgrunn, men som likevel kunne være litt ensomme, litt utenfor det sosiale nettverket, eller som hadde det strengt med ekstra skolegang på ettermiddager og lørdager.

I utgangspunktet var det altså innvandrerbarn. Men dette er etter hvert blitt løst litt opp i, slik at vi også har med etnisk norske barn, barn som kanskje har vært utsatt for noe mobbing, ser litt annerledes ut, eller er sjenerte. Det skal imidlertid ikke være tung barnevernproblematikk involvert. Det er unger som spesiallærer eller inspektør har vurdert kan ha nytte av å ha en student som mentor.

-Hva skjer når du lar barna entre løperen?  

-Noen går jo forsiktig, løper raskt over og blir litt flaue. Men det er en del av konseptet at alle blir bejublet uansett hva de gjør. Det er ikke noen påpekning av at du var litt sjenert eller så teit ut eller liknende. Nei, man løfter fram, klapper osv.

Husk at det jo er blivende sosialarbeidere som står rundt, og i denne lukkede, beskyttede konteksten ville ingen finne på å trykke noen ned – det er et kjempeviktig premiss. Det er studentens rolle i særlig grad å se den andre, se ungene. Studentene gir anerkjennelse. De viser med sin væremåte at dette er et rom hvor du kan våge deg fram i tillit til å bli tatt imot.

Tillit og fiksjonens beskyttelse

-Men hva gjør bruken av den røde løper til en pedagogikk, et sosialfaglig undervisningsopplegg?

- Det er en grunnleggende menneskelig erfaring å våge seg fram i tillit til at en blir tatt imot, noe blant andre den danske filosofen Knut E. Løgstrup har framhevet. For meg kom imidlertid denne mer teoretiske forståelsen først etter mange års utøving i praksis, som en slags bevisstgjøring av hva det var vi holdt på med.

I tillegg til tillitserfaringen, kommer det vi gjerne kaller fiksjonens beskyttelse. Man kan, som vi var inne på, prøve ut nye sider av seg selv, våge å være litt mer, i en fiksjonssammenheng, med kostyme, og i en teaterliknende sammenheng. Da er det ikke bare lille, sjenerte Svein som skal fram for de andre, men en litt annen. Når jeg tar på meg kostymet, kan jeg gjøre det og prøve ut nye sider av meg selv i en trygg og aksepterende ramme.

Når det er sagt, trenger noen av deltakerne også hjelp og støtte av andre, en voksen student, som de kan gå sammen med. Noen ganger må de voksne gå foran med et: «dette er trygt», «dette går fint», «jeg tør», «kanskje også du tør?» Barna går også gjerne på ny og på ny, mange tør mer etter hvert. De blomstrer mer for hver runde.

Absolutt tilstedeværelse og anerkjennelse

-Jeg vil tro disse erfaringene er noe som gjør inntrykk på barna …

-Jeg erfarte at de som var med for andre år på rad, hadde en klar forventning om rød løper. Så ja, det hadde nok gjort inntrykk første gangen de var med – det var noe de virkelig husket. Jeg tror rød-løper-erfaringen er et øyeblikk av absolutt tilstedeværelse. Alle er fullt og helt med. De husker det kroppslig og som en estetisk erfaring – det er en slags totalopplevelse. Øvelsen understreker betydningen av estetiske læringsformer som involverer hele kroppen.

Også de kommende sosialarbeiderne er fullt ut med. Den røde løperen blir til det vi kaller det felles tredje, dette «noe» man samles omkring, som man retter oppmerksomheten mot og som ligger utenfor både deg og meg, men som vi er sammen om.

-Så hvordan kommer et begrep som anerkjennelse inn i denne pedagogikken?

-Øvelsen med den røde løperen finner sted i tredje klasse på studiet. Teorien om anerkjennelse er imidlertid noe jeg introduserer studentene for i første klasse. Der, helt i starten av studiet, har jeg en øvelse jeg har holdt fast ved i alle år, fordi også den blir et slikt øyeblikk av absolutt tilstedeværelse som de ikke glemmer og som er nært knyttet til det å bruke kreative metoder i sosialfaglig sammenheng.

Alle sitter da i en hestesko og jeg ber studentene være oppmerksomme på hva som skjer i rommet og med dem selv. Så setter jeg meg ned foran hver og en av dem etter tur, og så synger jeg til den enkelte student: Du er så fin og jeg synes om deg … Ingen er så fin som du i hele verden … osv.

-Det kan høres ut som en ganske sterk erfaring for en student at læreren gjør dette.

-Det skjer alltid masse i rommet under denne øvelsen. Noen blir litt satt ut og ser vekk, andre synger med. Sist var det en av guttene som tok initiativ og sa: Vi må synge til Svein også!

På dette tidspunktet har jeg ennå ikke introdusert begrepet anerkjennelse, og de har mange svar på spørsmålet: Hva skjer med deg under denne øvelsen? Noen syns at det er for intimt, det er kleint, det er rørende – her er alle mulige reaksjoner. Det er ingen fasit, og det er jeg tydelig på, her er det ikke rett og galt.

Det handler om å undersøke selvforståelsen, og reaksjonene er en del av dette. Hva skjer med deg? Hvor går dine grenser? Hva kan du romme når det gjelder denne typen nærhet og disse ordene? Så sier jeg også at dette lærte jeg av en musikklærer i grunnskolen i en drabantby på Oslos østkant. Elevene var høyt og lavt, og læreren slet med å få fokus i klassen. Men så begynte hun med denne sangen, og det som jo skjedde var at elevene ble helt stille, og spurte: Kan du synge den en gang til?

Jeg har også gjort dette i et anti-mobbing-opplegg som innebar nettopp å si fine ting til hverandre. Da skjedde det også at studenter satt i en krok med et barn og sang sangen sammen. Det grep meg veldig, denne lengselen som mange tydeligvis har etter å få høre at du er bra, du er god nok, jeg liker deg!

Her er vi vel inne på en kjerne: man vil så gjerne bli anerkjent.

-Lengselen etter anerkjennelse – den kan få slike svært destruktive utslag: at man begynner å bråke, slenge ting rundt, ødelegge; og på ett tidspunkt kommer en voksen, ser en inn i øynene og sier: Hva holder du på med? Slutt opp med dette! – Det er også en måte å bli sett på. Man får til og med kroppskontakt. Man blir viktig. Mange har ikke erfaring med å bli sett for positive ting, og en hovedintensjon med aktivitetsfag og kreative metoder, er at studenten skal lete etter muligheter for at barn og unge kan få positive mestringsopplevelser, at de kan bli sett og anerkjent for noe positivt som de er interessert i, som de fikser.

Blir de sett anerkjennende på den måten, slipper de kanskje å gå inn i destruktiv atferd, eller vold, hærverk, tagging osv. Ikke minst i et problemfokusert felt som barnevern, må man lete etter ressursene og mulighetene, det som finnes der, for at hver enkelt skal kunne våge seg fram i tillit og bli tatt imot, bli sett og anerkjent for den man er.

For meg forklarer dette Behring Breivik, Manshaus og mange andre ekstremister. Mye handler om lengsel etter å bli sett og anerkjent, være en del av et fellesskap. Det er ikke så nøye hvilket miljø man får anerkjennelse i, så lenge man får det fra noen. Dette vet nok også de som rekrutterer til ungdomskriminalitet. De ser lengselen hos den andre etter å bli inkludert i et fellesskap.

Gøy å gjøre noe sammen

-Kan det også bli for mye av anerkjennelse?

-Eksperter på barneoppdragelse er ganske tydelige på at man ikke skal rose hele tiden: Du var veldig flink! Så flink du er! Det er kanskje viktigere med: Så gøy at vi gjør dette sammen! At man understreker samværet omkring noe. Hvis alt skal være flinkt, hva da om du ikke gjør slik eller slik med ballen? Da er man jo nettopp ikke flink igjen! Det er definitivt noe annet vi holder på med i vår sammenheng i undervisningen. Det handler mer om å anerkjenne som person, ikke for personens prestasjon.

Hva tenker du din undervisning kan bibringe, ha som resultat?

-Det er et paradoks knyttet til den røde løperen. For det er jo ikke alltid slik i livet selv at man blir tatt imot selv om man våger seg fram! For meg blir dette likevel bare en påminnelse om at man må jobbe for de anerkjennende kreftene, for lyset, være en lys-arbeider. En viktig del av dette er at en prøver å oppnå en mer ydmyk holdning, at man har respekt for den andre.

Et annet siktemål er at erfaringen kan sette seg og utvide seg til andre sammenhenger. Den kan vokse. Studentene nevner også iblant at den røde løperen kan gi mer trygghet. Barnevernsarbeidere bør jo være stødige rent personlig i sin yrkesutøvelse, for situasjonene de er i kan ofte ha høy temperatur. De må kjenne og kunne bruke ulike sider av seg selv.

-Men er det passende som undervisningsform i en tid hvor man ofte kan ta seg nær av både hva folk sier, hvordan de sier det og hva man får folk til å gjøre?

-Øvelsen med den røde løperen har jeg bare positive erfaringer med. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg har kunnet ha tvil iblant når det gjelder den nevnte syngeøvelsen som del av undervisningen. For et par år siden var det en som skrev i evalueringen: Jeg syns ikke du burde gjøre dette, det passer seg ikke at en voksen mann setter seg ned og synger på denne måten til oss unge studenter. Men dette er 1 av 150, og første og eneste gang så langt i løpet av alle disse årene jeg har gjort dette. Det er ikke snev av noe seksuelt i øvelsen.

Så må vi ikke glemme at vi er omsluttet av fiksjonens beskyttelse. Det hele har en estetisk form. Min tvil er så langt også blitt møtt av at det er en tydelig oppfølging i etterkant ved denne undervisningsformen. Sangøvelsen fra første klasse tematiseres året etter. Vi snakker da om estetikk og absolutt tilstedeværelse, og grader av dette, vi spiller av sangen igjen, og det skjer noe i rommet, minnet om opplevelsen halvannet år tidligere kommer tilbake hos studentene, man begynner å le eller smile. Det har vært en erfaring som har satt seg i kroppen.

Som nevnt, i det kreative og estetiske feltet husker vi ting vi opplever på en annen måte enn det som bare blir oppfattet kognitivt.